Beirut
Beirut

Il popolo libanese non si arrende


LIBANO: "Andiamo a casa quando il governo torna a casa", hanno detto i manifestanti al Riad al-Solh di Beirut.

Borri è corrispondente di guerra e scrive regolarmente per TEMPI MODERNI.
E-mail: francescaborri@gmail.com
Pubblicato: 2019-12-03

Dopo nove giorni di disordini hanno reagito Hassan Nasrallah, capo di Hezbollah. Di fronte alla più grande manifestazione nella storia del Libano, in cui i partecipanti richiedono una sostituzione sia del governo che del sistema e una rottura nella distribuzione del potere basata sulla religione, si avventura nella tattica di difesa più tipica del Medio Oriente: l'accusa di cospirazione straniera. "Chi paga per tutto questo?" Chiese. "Chi paga per il cibo, le tende, la musica?"

"E allora? E tu? Supportato dall'Iran? ”È stata la risposta dei manifestanti Riad al-Solh, Beirut piazza principale. A uno a uno, centinaia di manifestanti hanno caricato un chiaro messaggio su YouTube: "Io pago".

Abbiamo notato che per la prima volta Hassan Nasrallah parlava con la bandiera libanese alla sua destra, invece della bandiera di Hezbollah. Non la bandiera del suo sciita, ma la bandiera di tutti.

Un popolo unificato

Il Libano non si arrende. È iniziato con una nuova tassa: sul servizio di messaggistica WhatsApp. Non tanto, equivalenti a venti centesimi al giorno. Ma il 17 ottobre, quasi due su sei milioni di libanesi si sono riversati nelle strade e nelle piazze, ed eccoli lì. "Andiamo a casa quando il governo torna a casa", dice la gente. E per "governo" si intendono tutti i dipendenti pubblici.

Foto: Truls Lie
Foto: Truls Lie

I Libano Il 25 percento della popolazione vive in povertà. Un ulteriore 55 percento vive sulla soglia della povertà. La fonte di entrate più importante sono i trasferimenti. "Con tali cifre, tali problemi strutturali, cosa sta facendo il governo? Che piani ha? "Chiede il noto conduttore radiofonico Nizar Hassan (26) e conosciamo la risposta:" Una tassa su WhatsApp ".

Abbonamento NOK 195 / trimestre

Ed è per questo che continua proteste, nonostante le dimissioni del Primo Ministro Saad Hariri alla fine di ottobre.

Catena di protestanti

Protestene er overalt. 27. oktober holdt libaneserne hender og dannet en 168 kilometer lang kjede som strakk seg fra Tripoli i nord til Tyre i sør. «Vi er alle i gatene, og vi står samlet», sier Nizar Hassan. «Det er ikke bare de fattige. Det er folk med høyere utdanning uten jobbmuligheter, næringsdrivende som er avskåret fra en økonomi basert på et monopol styrt av noen få familier. Det er til og med bedrestilte, som ikke har – eller har mistet – de rette kontaktene med dem som har makten. Vi er her alle sammen, for uansett årsak har vi ingenting å tape», sier Nizar Hassan.

Ingenting fungerer

Med en gjeld som er 150 prosent av BNP (bruttonasjonalproduktet), er Libanon nå klassifisert av ratingbyråer som «C». Og lavere enn C er det ikke mulig å komme – da er man konkurs. Den utløsende årsaken til protestene var egentlig ikke skatten på WhatsApp – selv om dette fanget interessen til utenlandske medier. Gnisten som tente demonstrantene, er bokstavelig: I fjor sommer brøt det ut hundrevis av skogbranner i skogene rundt Beirut. Brannene spredte seg ved hjelp av hetebølgen og sterk vind. Brannmennene hadde lite å stille opp med: Tre helikoptre til en prislapp på 13,9 millioner dollar, delvis betalt med donasjoner, sto på bakken grunnet vedlikehold.

«Det finnes penger, nok penger til oss alle. Men pengene er ikke rettferdig
fordelt.» Advokat Amjad Ramadan (28)

Libaneserne måtte som vanlig klare seg selv. De brukte tepper, private brannslukkingsapparater og hageslanger. På et eller annet vis klarte de å få bukt med flammene. «Det var da vi skjønte at vi hadde det bedre på egen hånd, at vi ikke trenger disse kjeltringene», sier folk utenfor Plan Bey, et forlag som er et populært sted for kunstnere.

I Libanon er det ingenting som fungerer. Vannet er ikke trygt å drikke. Det er daglige strømbrudd. Det er mer enn ett års venteliste på sykehusene. Selv fly kan krasjlande hvert øyeblikk: Regjeringen har ikke klart å få i stand et avfallshåndteringssystem, og det er derfor anlagt en ny søppelfylling rett ved flyplassen i Beirut. Konsekvensen er at man risikerer å få måker i flymotorene.

Sosial revolusjon

I Libanon er politikk ensbetydende med fordeling av makt og penger. Tidligere statsminister Saad Hariri har en formue på 1,3 milliarder dollar. Han stanset lønningene til TV-kanalens journalister og unnskyldte krisen, men ga samtidig bort 16 millioner dollar til sin sørafrikanske elsker. Og spør du libaneserne hva de vil ha, er ett av punktene mot slutten av en lang liste med krav dette: «Vi vil ha tilbake pengene de har på sine utenlandske konti.»

Beirut Foto: Truls Lie
Foto: Truls Lie

Først og fremst sier libaneserne at det er en rivoluzione sociale, at det handler om mer enn politikk. De vil ikke bare ha en ny regjering, de vil ha et nytt tenkesett. De er lei av det sekteriske systemet med 18 religiøse grupper og over 100 politiske partier. Et system som stammer fra 1989 etter 15 år med borgerkrig.

«Det var et system som skapte en stat, men ikke en regjering», sier advokat Amjad Ramadan (28) mens han deler ut litt mat. Han har betalt for maten selv, slik at også fattige kan delta i demonstrasjonen på torget Riad al-Solh.

«Ikke nok med at alt er delt opp mellom sunnier, sjiamuslimer og kristne, og at ferdigheter ikke betyr noe. I tillegg tyr regjeringen til private underleverandører som kun er opptatt av profitt», forteller han. «Vi betaler for elektrisitet to ganger. I boligen din er strømmen borte i la oss si sju timer av gangen. I disse timene må du betale for en generator – til en pris som er 3,5 ganger høyere enn vanlig takst.» Og dette er bare ett eksempel; alt i Libanon er slik, hevder han. «Hvis du protesterer, får du høre at det ikke finnes penger. Men det er ikke sant. Det finnes penger, nok penger til oss alle. Men pengene er ikke rettferdig fordelt», påpeker han.

Beirut Foto Truls Lie
Foto: Truls Lie

Det er ikke over

I Libanon eier 0,3 prosent av befolkningen 48 prosent av rikdommen. Det er Tahrir-plassen i Kairo i reprise, og «99 prosent»-samfunnet. Slagordene fra den arabiske våren runger, og en loslitt syrisk flyktning som selger sandwicher, sier gråtkvalt: «Det er ikke over, det er ikke over.» Riad al-Solh minner om hendelsene i 2011 også av en annen grunn: Libanesiske demonstranter er uorganisert. Ikke ønsker de å ha en organisasjon heller. De vil at alle skal bety like mye. «Men hvem startet det hele?» spør jeg. Hvem hadde ideen om å komme hit? Og svaret er ganske enkelt: Al-shaab. Folket. Det er ingen leder, ikke noe navn. Ingenting.

I Libanon er det ingenting som fungerer.

Jeg finner et slags svar i Gemmayzeh, som nå er baksiden av Riad al-Solh. Her ligger hjertet av Beiruts natteliv, og denne delen av byen er like herlig og kreativ som New York. Mens regjeringen forsøker å håndtere strømbrudd med gamle generatorer, finner du her høyt utdannede mennesker fra de beste universitetene i Europa. De designer solcelleparker og vindkraftverk som skal anlegges over hele verden. Kontrasten blir stor mellom dem og landets president, 84 år gamle Michel Aoun, som var stabssjef i hæren under borgerkrigen. Han er som fra en annen planet – som så mange andre.

Skulle vi hatt en struktur, en talsmann, delt oss inn i grupper og fordelt oppgaver, ville mange umiddelbart påstått at her står CIA eller George Soros bak. Det ville splittet oss og utløst en jakt etter noen å kjøpe eller samarbeide med, sier folk. Kravene deres er klare: «Vi vil ikke ha kompromisser. Vi vil at de skal gå av. Alle sammen. Uten unntak.»

Mange bærer jakkemerker med nasjonalflagget, som for å si: Vi tilhører Libanon. For mens internasjonale eksperter analyserer Libanons framtid med tanke på sunnimuslimer og sjiaer, Iran og Saudi-Arabia, vil libaneserne ha noe helt enkelt: Valg, og med én regel: én borger, én stemme. Til syvende og sist er demonstrantenes krav helt elementære.

I dag gikk en ung ingeniør fram og fortalte: «Jeg er 28 år, og jeg har bare 10 000 lire.» Fem dollar. Så la han til: «Hva skal jeg ellers si?»

Traduzione di Iril Kolle

Leggi anche: Lusso e decadenza a Beirut


Caro lettore. Ora hai 2 articoli gratuiti rimasti questo mese. Sentiti libero di disegnarne uno Abbonamentooppure accedi di seguito se ne hai uno.



1 commento

  1. Ciao Borri lo ha scritto ad ottobre. Ho trascorso 9 notti a Beirut dall'8 al 21 novembre

Lascia un commento

(Usiamo Akismet per ridurre lo spam.)