(QUESTO ARTICOLO È TRADOTTO DA Google dal norvegese)
[Mosca, Russia] Di recente si è creata un'atmosfera di crisi globale intorno alle condizioni in Iraq, Afghanistan e Kosovo. Come la crisi del mercato dei prestiti, questo ci ha mostrato quanto sia vulnerabile il sistema finanziario globale.
Vediamo sempre più quanto siamo riluttanti ad adattarci all'interdipendenza che la globalizzazione porta con sé. Tra i tanti attori sulla scena mondiale, come le multinazionali e le organizzazioni non governative (ONG), sono i governi degli Stati indipendenti ad avere la maggiore responsabilità, sia per i problemi che per trovare la soluzione ad essi. Tuttavia, il loro atteggiamento è stato la più grande delusione.
Vi trenger en samlet visjon for hvordan vi skal løse de politiske, økonomiske og miljømessige utfordringene verden i dag står overfor. Men det er vanskelig å oppnå slik enighet i en politisk atmosfære uten en moralsk tilnærming. Et eksempel på denne manglende moralen: I 2000 vedtok FNs generalforsamling åtte tusenårsmål. Innen 2015 forpliktet det internasjonale samfunnet seg til å halvere antallet fattige som lever på mindre enn en dollar per dag og redusere dødeligheten blant barn under fire år med to tredjedeler. I dag er vi halvveis til 2015, og nye FN-rapporter advarer om at vi ikke vil lykkes med mindre de utviklede landene faktisk yter den hjelpen de har lovet.
Tusenårsmålene kan komme til å lide samme skjebne som miljøforpliktelsene fra konferansen i Rio de Janeiro i 1992. Ironisk nok har NGO’ene gjort mer for å hjelpe miljøet og verdens fattigste enn regjeringene selv.
Det er tre grunner til denne krisen: Den første er at globaliseringen har vært en spontan og blind prosess, som hovedsakelig har gagnet de rike. Den andre grunnen er endring i de politiske elitene på 1990-tallet, og de nye ledernes manglende evne til å mestre denne prosessen. Den tredje er Sovjetunionenes sammenbrudd, som rev ned en av verdensordenens pilarer.
Dagens krise er framfor alt en tillitskrise. Tillit var en avgjørende forutsetning for å avslutte den kalde krigen og atomkappløpet. På toppmøtet på Malta i 1989 erklærte den første president Bush og jeg at våre nasjoner ikke lenger var fiender. Dette førte til en avskaffelse av tusenvis av raketter og kutt i militærbudsjettene.
Men både i USA og Russland finnes det nå mange som hevder det ikke var tillit som avsluttet den kalde krigen, men et bedrag. Den ene siden overlistet den andre og seiret.
Vi må ikke tillate at hendelsene fra slutten av 1980-tallet blir glemt og forvrengt. USAs sikkerhetspolitikk har siden 2002 vært en helomvending bort fra denne linjen, ved at nasjonen nå ønsker militært herredømme over enhver potensiell motstander. Men hvorfor skal krigen mot terror kreve hele arsenalet av amerikanske våpen? Hvorfor skal den fortsatt hypotetiske iranske rakettrusselen besvares med forsvarssystemer i Polen og Tsjekkia? Og det på et tidspunkt da det hevdes at USA vil bruke militærmakt til å konfrontere Iran før utgangen av 2008.
Det er et uttrykk for den samme grove ringeakten for opinionen som førte til katastrofen i Irak. Men det er ikke bare USAs forhold til Russland eller Iran som står på spill her. Andre land, deriblant Kina, India, Brasil og Sør-Afrika, følger med og trekker sine konklusjoner.
Utenrikspolitikken til disse framvoksende maktsentraene vil bli påvirket av om USA velger unilateralisme eller multilateralt samarbeid når landet skal håndtere problemene i dagens verden.
Logikken i dagens geopolitiske krigshandlinger er en hån mot den virkelige verdenens kompleksitet. En machiavellisk politikk kombinert med maktarroganse er det siste vi trenger i det 21. århundret.
