(QUESTO ARTICOLO È TRADOTTO DA Google dal norvegese)
DI LARS SÆTREN (testo) kultur@nytid.no e CHRISTIAN NØRSTEBØ (foto)
[extreme-metal] All'inizio degli anni '1990, abbiamo davvero conosciuto la parte più oscura della scena musicale di questo paese. Sul Dagsrevyen abbiamo ricevuto notizie di omicidi e incendi di chiese, compiuti da giovani vestiti di nero e capelli lunghi che suonavano il cosiddetto "black metal".Da allora, il metal norvegese è cresciuto ed è diventato potente. Per la settima Pasqua consecutiva, all'Infernofestivalen si possono sperimentare artisti che hanno contribuito a spaventare il mondo intero, ma anche qualcosa di più. Perché il metallo ha fatto il passo fuori dalle foreste e dalle montagne norvegesi e si è sistemato al tavolo dei negoziati. In linea con questo, Inferno offre una conferenza di settore separata il Giovedì Santo e il Venerdì Santo.
All'Inferno Metal Expo, che è aperto al pubblico, ci saranno cliniche strumentali, una mostra fotografica e autografi, mentre la sezione dedicata all'industria Inferno Music Conference offre dibattiti e "speed meeting", in modo che l'industria metal norvegese e internazionale possa fare contatti.
Incontra in un club metal
Men først spoler vi litt tilbake. Det er fredag og metalkveld på Club Maiden i Øvre Vollgate i Oslo. Inne i lokalet småprates det over noen glass øl, mens andre spiller Guitar Hero på storskjerm. Om ikke lenge åpner de innerste dørene i lokalene, for å slippe løs bandene Manifest og Wyruz, som i kveld har ansvaret for liveunderholdningen. I en av båsene ved siden av baren sitter kjæresteparet Karl Svensen og Camilla Westerberg, som varmer opp til konsert sammen med vennene Ragnar Berger og Ron-Daniel Mardal. De er alle i 20-årene.
– Før vi ble sammen hadde jeg nok en litt annen oppfatning av både musikken og miljøet, innrømmer Camilla.
– Men når jeg er alene hjemme nå, setter jeg like gjerne på metal som noe annet.
– Jeg har frelst henne, ler Karl spøkefullt og fornøyd.
– Da jeg var yngre, trodde jeg metal var noe mørkt og dystert, men det er noe som ligger i imaget. Nå er publikummet blitt mer mangfoldig enn for bare noen år siden. Folkene er like forskjellig som utenfor miljøet, men samles rundt musikken, skåler han.
I båsen ved siden av sitter noen representanter fra den litt eldre garde. Mette Johnsen, Terje Kjernlie og Irene Andresen er i 30-årene og har vært fans siden starten av norsk ekstrem-metals tidsregning. De har lagt merke til at både musikken og fansen har forandret seg.
– I begynnelsen var metalfansen outsidere. Det var et slags samlingspunkt for …
Hun tygger litt på det.
– … nerder er vel egentlig et dekkende ord. Nå er det blitt mer in – nesten litt trendy.
– Ja, nå virker det som om alle liker det. Norge var jo til dels pionerer innen ekstrem-metal, og det er kanskje noe av grunnen. Det er blitt mer akseptert, stuereint og har nesten fått en slags kultstatus, legger Irene til.
– Det kan virke som de store artistene tenker litt mer på penger enn de gjorde tidligere, sier Mette.
– Ja, for meg bryter kommersialiseringa litt med hva det egentlig var, eller slik jeg mener det burde være. Er du et skikkelig metalband, så blir du ikke rik. Men musikerne blir nok mer voksne, forandrer holdninger og syn. Dessuten blir de bedre musikere, skyter Terje inn.
Ekstrem-metal har altså utviklet seg. Men hvordan? Er det bare god stemning igjen? Skal ikke metal være en dirrende langfinger i det etablertes ansikt? Som trommeslager og låtsmed i det som sammen med Mayhem er den norske metalscenens mest legendariske band, Darkthrone, har Gylve Fenris Nagell sett historien utvikle seg fra innsiden.
– Metal blir i dag oppfattet som stuereint og etablert. Hvor har det blitt av opprøret?
– For meg har aldri opprøret vært greia. Det har heller handlet om en slags ateistisk vind-i-håret-frihet og kritikk av organisert religion. Med trykk på organisert. Det at man kan ha en tro er jo bare fint, understreker han.
Han hevder oppfattelsen av metal som et opprør er skapt av musikkvideoer, ryktet om Ozzy Osbourne som biter hodet av en flaggermus og andre skrekkelementer.
– Det har nok vært en frykt knyttet til metal. Til dels kan jeg forstå det. Metalfansen synes veldig godt, og har et stort markeringsbehov felles med hiphopen, noe som kanskje kan provosere. Men det er ikke så mye å gjøre opprør mot her til lands, forteller Nagell.
På Maidens bakrom har metalveteran Anders Odden skrittet over feltsengene som er lagt ut for anledningen. Han har fartstid fra band som Cadaver og Apoptygma Berzerk, og er også ildsjelen bak Inferno Music Conference, og forteller at det å være metalinteressert handlet mer om å sende rundt kassettopptak og lese fanziner enn om å tenne på kirker.
– De aller fleste var med på grunn av musikken. Men en liten krets rundt Varg «Greven» Vikernes (dømt for drapet på bandkompisen Øystein «Euronymous» Aarseth i Mayhem i 1993, red.anm.) drev hverandre i en spiral av ekstreme og destruktive handlinger. Det oppfattet jeg selv som truende. For meg er myten som har blitt hengende ved norsk ekstrem-metal noe negativt. Det er synd at alle som starter et black metal- eller death metal-band i dag er tvunget til å forholde seg til de negative sidene av historien, forklarer han.
Ved siden av Anders har Sindre Solem slått seg ned. Han er vokalist i death metal-bandet Obliteration, som er plateaktuelle i mai. Alle Obliterations medlemmer er 18 eller 19 år, og for to år siden ble bandet utvalgt til å spille på Infernofestivalen på grunnlag av en demo. Sindre har merket at metal fortsatt har et visst stempel blant folket.
– Folk har blitt mer åpne og forståelsesfulle, men kirkebrennerstigmaet henger litt igjen ennå. Blant metalfans er det ikke noe problem, og episodene på 1990-tallet regnes også som noe uakseptert og ekstremt internt i miljøet. Men det kom positive ting ut av alt mediefokuset, for det gjorde at mange fikk ørene opp for musikken.
Neste generasjon
Men det har skjedd mer med metal i Norge. For ikke lenge siden skrev pressen knapt om Metallica en gang, mens nå lages det store oppslag om norsk metal. Bandene stiller opp i sammenhenger man tidligere aldri kunne tenke seg, og musikken har inntatt salgslistene.
– Noen kaller det kommersialisering, andre kaller det suksess. Hele greia er blitt større, og med det har business tatt over for undergrunn. Jeg ser ikke hvordan det skal være unaturlig å være synlig, hvis man skal selge et produkt, sier Espen S. Røhne i Indie Distribution, der han er salgsansvarlig for en stor mengde metal-artister.
30. april slipper Dimmu Borgir albumet In Sorte Diaboli. I 2003 gikk forgjengeren Death Cult Armageddon rett inn på andreplass på VG-lista, og bassist Simen «ICS Vortex» Hestnæs tror enkelt og greit at framgangen skyldes at bandet lager bra musikk.
– En del av de tidligere skivene våre ble et friskt pust på et tidspunkt da resten av metalen begynte å bli ganske ensporet. Vi hadde catchy riff, som gjorde at musikken ble tilgjengelig for flere. Melodiene har stått sterkt hos oss, men de senere skivene har også vært mer krevende, mener han.
Programleder på NRK P3s hardrockprogram «Pyro», Totto Mjelde, mener det er bakstreversk at et band ikke skal få utvikle seg slik de selv ønsker.
– En del av metalbandene har utviklet seg i andre retninger enn folk har vært vant med. De har nok blitt mer tilgjengelige, men ikke dårligere. Jeg synes ikke det kan kalles svik. The Ramones klarte kanskje å holde på med tre grep gjennom hele karrieren, men det er forståelig at ikke alle har lyst til å gjøre det samme, mener Mjelde.
Ingen trend
I enden av barrommet til Maiden åpnes endelig dørene. Sindre, som også er dj, snurrer i gang noe vinyl og tar noen akkorder på luftgitaren. Imens fylles lokalet av nystemplede med både kort og langt hår, og sortkledde like hyppig som andre farger. En øl og noen sanger senere, slår Wyruz an de første akkordene. Det glises og skåles og hyttes med velkjente håndsignaler gjennom konserten, både foran og på scenen.
Konserten ruller av gårde med trekkraft fra både band og publikum. Ingen av de oppmøtte står spesielt stille idet Hamar-bandet runder av konserten med Slayer-klassikeren «Raining Blood». Litt senere viser det seg at trondheimsbandet Manifest ikke har klart å mobilisere like mange tilhengere som Wyruz, noe som kanskje skyldes lengre reisevei. Manifests mer grovkalibrede uttrykk ser likevel ut til å være det som trengs for å engasjere publikummet, som er noe seigere etter å ha kommet til bunns i et lystig antall øl. Men vokalisten er like breddfull av karisma som en illsint fribryter, og trekker i gang tradisjonell headbanging på første rekke.
Anders har flyttet seg ut i baren. Han er ikke helt enig i at metal har utviklet seg negativt bare fordi markedet er blitt større.
- Hvis det bare hadde vært dårlige metalband, så hadde miljøet dødd ut. Jeg kjenner ikke noen som holder på med metal fordi det er hipt. Om metal hadde forsvunnet helt fra media om fem år, betyr det ikke at musikken er død. Undergrunnsmiljøet vil fortsatt finnes, sier han.
– Selv om noen har blitt store, føles det ikke som jeg er del av en etablert scene. For meg er metal noe jeg brenner for, og det blir en livsstil, mener Sindre, og slår fra seg at metal bare er en forbigående fase.
– Metalfolket har et uttrykk: True. Hva legger dere i det?
– Det handler om å være dedikert, men det er ikke så lett å forklare – hva betyr for eksempel «keep it real» i hiphop? Jeg synes det er flott at metal har blitt så mektig, men jeg håper det finnes andre miljøer som ligner på det jeg vokste opp med, for det var noe spesielt, minnes Anders.