Abbonamento 790/anno o 190/trimestre

Il nostro sfortunato destino (ANTI-ODIPO ED ECOLOGIA)

FILOSOFIA / Può un modo di pensare in cui il divenire, la crescita e il cambiamento sono fondamentali, aprire nuove comprensioni e atteggiamenti verso il mondo nuovi ed ecologicamente più fruttuosi? Per Deleuze e Guattari il desiderio non inizia con la mancanza e non è desiderio di ciò che non abbiamo. Attraverso un focus sul desiderio come connessione e connessione – una comprensione dell’identità e della soggettività come fondamentalmente legate all’intermedio che la connessione costituisce. Ciò che mettono in luce sottolineando questo è come il desiderio edipico e il capitalismo siano legati tra loro e alla costituzione di una particolare forma di identità personale o soggettività. Ma in questo saggio di Kristin Sampson l'Anti-Edipo è legato anche al presocratico Esiodo, a qualcosa di completamente pre-edipico. TEMPI MODERNI offre al lettore qui una profonda immersione filosofica nel pensiero.




(QUESTO ARTICOLO È TRADOTTO DA Google dal norvegese)

Økologi er et av de mest presserende temaene i samtiden. Kanskje er spørsmål knyttet til natur og livsformers overlevelse på kloden vår det som utgjør selve hovedutfordringen for vår tid. I løpet av de siste tiårene har spørsmål forbundet med bevaring av ecosistemi, balansering av klimaforhold og overlevelsen til naturlige livsformer blitt stadig mer åpenbare som kritisk betydningsfulle for stadig flere. I henhold til et perspektiv som kan kalles økosofisk, er en form for endring av handling, politikk og tenkning noe vi, og den verden vi bebor, på skjebnesvangert vis trenger. Den avgjørende utfordringen er dermed Ecologiasc.

Dette essayet tar for seg Gilles Deleuzes og Félix Guattaris Anti-Edipo. Capitalismo e schizofrenia dal 1972, e vede questo alla luce di Esiodo Theogonien, che è più vecchio di diverse migliaia di anni. Lo scopo di questo spostamento è quello di evidenziare due aspetti che si possono ritrovare in entrambi i luoghi, ovvero lo spazio in mezzo e una concezione dell'essere in cui creazione, crescita e cambiamento sono fondamentali. Ciò, come verrà sostenuto qui, aprirà la strada a comprensioni e atteggiamenti nei confronti del mondo nuovi e più ecologicamente fruttuosi, di cui abbiamo un disperato bisogno oggi.

AGORA: L'ultimo numero di Agora è dedicato al cinquantesimo anniversario del famoso e ancora altrettanto controverso libro Anti-Edipo di Gilles Deleuze e Félix Guattari. Capitalismo e schizofrenia, pubblicato per la prima volta nel 50. MODERN TIMES ha scelto di ristampare uno dei contributi di questa pubblicazione alle pagine 1972-18. Si veda anche un saggio più lungo di Knut Stene-Johansen su Gilles Deleuze e il machoismo nelle pagine seguenti, così come il nostro saggio di Lukas Lehner in prima pagina su quanto segue da Anti-Ødipus.

Il nostro fatidico destino

I Anti-Edipo non è forse una prospettiva ecologica a tema esplicito. Tuttavia, negli ultimi anni, molti hanno considerato l’Anti-Edipo in vista di tale tema. Claire Colebrook, ad esempio, sottolinea come quella che lei definisce "la logica dell'Antropocene e il suo modo di universalità", corrisponda e ricordi "quella della storia universale del Anti-Edipo». Hun fremhever hvordan det ikke er noe nødvendig eller uunngåelig ved kapitalismens og humanismens historie, men likevel: Når den historien først har utfoldet seg, er den uunngåelig og en form for skjebne. Som Deleuze og Guattari sier i anti-Edipo (riferendosi a Marx): «[L]a storia universale è la storia del caso e non della necessità […]. Insomma, la storia universale non è semplicemente retrospettiva, è contingente, singolare, ironica e critica.»

At noe lignende kan sies om det l'Antropocene, innebærer at selv om den historiske utviklingen som har ført oss dit vi er i dag, kunne ha vært annerledes, i den forstand at det ikke er noen deterministisk form for nødvendighet som har ført oss inn i vår nåværende situasjon, så er likefullt denne situasjonen vår skjebne når vi nå først befinner oss her vi gjør i dag. At vi lever i en historisk tid som kalles antropocen, betyr, som Michael Marder beskriver det, at vi lever i en tidsalder hvor «there is no more space unmarked by human activities that are imprinted directly onto the planet’s geological strata». Det finnes ikke lenger noen uberørt natura; ingen utside til det menneskepåvirkede. Og selv om det ikke var noen nødvendighet at vi skulle ende opp her, er det, retrospektivt, hvor tilfeldig og kontingent det enn er, likevel nå vår skjebnesvangre skjebne. Det er dette som har skjedd.

Formazioni di potere capitaliste

La rilevanza Anti-Edipo ha per un progetto ecologico, è qualcosa che sottolineano anche Simone Bignall, Steve Hemming e Daryle Rigney, quando mostrano come lavorano gli ultimi lavori di Guattari Le tre ecologie presenta un'eco da Anti-Edipo in ciò che scrive sul capitalismo e sulla soggettività capitalista. E lo scrive Guattari stesso Le tre ecologie: "L'ecologia, nel mio senso, mette in discussione l'insieme della soggettività e delle formazioni di potere capitaliste". Il concetto di ecologico, come lo propone Guattari, implica quindi una critica che collega il concetto sia alla comprensione della soggettività che, per estensione, al desiderio e a ciò che egli definisce formazioni di potere capitalista.

Il deserto, che è una figura ricorrente Anti-Edipo, har også vært trukket frem med henblikk på en form for øko- eller geofilosofia. Aidan Tynan beskriver hvordan det er en begrepsmessig konsistens i det han omtaler som ‘ørkenpoetikken’ i Anti-Edipo, som kan brukes til å forstå hvordan schizoanalysen av begjæret innebærer at en bestemt form for rom eller romlighet blir produsert.

Il concetto di desiderio

Nå skal jeg ikke her forfølge deserto-figuren. Men betydningen av begjærsbegrepet for ontologiske forståelser av grunnbegrep som natur, verden, væren eller fysis er en tråd jeg skal forfølge. Det skal jeg gjøre ved først å kaste et kort blikk på fremstillingen av begjæret i Anti-Edipo. Deretter skal jeg rette søkelyset tilbake i tid, til den greske antikken, i tråd med allusjonen i tittelen – ‘Anti-Ødipus’ – til Sofokles verk om Ødipus. Jeg skal imidlertid gå enda lenger tilbake enn 400-tallet før vår tidsregning og Sofocle samtid i antikkens Hellas – i et forsøk på å finne en mulig utside til noe av det Deleuze og Guattari forbinder med det ødipale. Det vil si, jeg skal se nærmere på et bestemt og avgjørende sted i Theogonien til Esiodo (rundt år 700 f.kr.), og undersøke hvorvidt det her ligger noe som kan bidra til en mulig rekonseptualisering av naturen forstått som fis. Ci sono, come ho detto, due aspetti in particolare che vorrei sottolineare con questo passaggio: l'importanza dell'intermedio e una comprensione ontologica dell'essere come crescita. Il saggio esamina quindi come questi due aspetti, legati rispettivamente allo spazio di mezzo e a una fondamentale comprensione ontologica dell’essere dove il divenire, la crescita e il cambiamento sono decisivi, possano ritrovarsi, seppure in modi diversi, sia nel pensiero di Deleuze e Guattari sia nel pensiero di Deleuze e Guattari. in Esiodo.

Desiderio positivo

Vorrei iniziare sottolineando come questi due aspetti – l'in-fra e il pensiero del divenire – appaiono in Deleuze e Guattari, guardando al desiderio, e alla loro critica del desiderio inteso come mancanza, così come alla loro argomentazione a favore di un desiderio che è invece ciò che si può definire antiedipico.

Det har vært hevdet at hele prosjektet til Deleuze er rettet mot mangel og negasjon. Dette er noe blant annet Colebrook fremholder: «Deleuze’s entire project set itself against lack and negation.» En forestilling om lussuria som noe som har mangelen som en forutsetning, som er «premised on ‘lack’ or regulated by ‘law’», som Alison Ross skriver, blir utfordret. En psykoanalytisk forestilling om begjær som en form for umettelig mangel (regulert av ødipal lov) er noe av det også Deleuze, ikke minst i samarbeidet med Guattari, slik vi ser det i Anti-Ødipus, søker å imøtegå. Ifølge Deleuze og Guattari begynner altså ikke begjæret med mancanza og er ikke begjær etter det vi ikke har. I stedet for å være definert ut fra negasjon er dette det som gjerne omtales som positivt begjær. Dette ikke-ødipale begjæret er positivt og produktivt i den forstand at det begynner med forbindelser og tilknytninger. Livet strever etter å bevare og utvide, forstørre og forsterke seg gjennom forbindelser med andre begjær.

Forstått som tilknytning og forbindelse, kan begjæret også fremstå som en sosial kraft. Men her skal jeg i første rekke fokusere på begjæret mer ontologisk, som en kraft som virker produktivt og produserende gjennom tilkoblinger og flyt. Som Constantin Boundas har påpekt, er filosofi for Deleuze ontologi (værenstenkning). I samarbeidet med Guattari utvikler Deleuze altså en forståelse av begjær som positivt og produktivt og som underbygger en forestilling om livet som materiell flyt. Begjær utgjør også et sentralt element i Deleuzes kritikk av dualistisk tenkning. Gjennom fokuset på begjær som tilknytning og kobling fremstår relasjonen mellom det som knyttes sammen gjennom oppkoblingen, sentralt. Denne relasjonen er noe mellomliggende. Det ligger med andre ord en vesentlig oppmerksomhet rettet mot det relasjonelle mellomrommet som kobler noe sammen i denne begjærsforståelsen. Dette åpner for en forståelse av identitet og subjektivitet som grunnleggende knyttet til det mellomliggende som tilkoblingen utgjør. Når vi kommer til Hesiod nedenfor, skal vi se hvordan terskelen her utgjør en figurasjon av det mellomliggende, noe tenkningen til Deleuze og Guattari mer enn to tusen år senere kan sies å bære med seg en gjenklang av.

L'idea del soggetto

Anti-Edipo betraktet som kritikk av en bestemt måte å forstå begjær på, henger sammen med en kritikk av en form for ødipalisering der begjær forstås i tilknytning til et subjekt. Det vil si, ifølge Deleuze og Guattari er den ødipale formen for subjektivitet ikke den eneste, men én av flere mulige former menneskelig erfaring, eller relasjon til omgivelsene, kan ta. Her ligger det også en mulighet for et fruktbart tilbakeblikk til den tidlige, greske antikken, hvor det har vært hevdet at tanken om subjektet, ja selve konstitueringen av et subjekt, først oppstår med introduksjonen av medicinaen, som historisk sett faller sammen med den tidligste førsokratiske tenkningen, det vil si etter Hesiod.

Den ødipale formen for subjektivitet Deleuze og Guattari kritiserer, har også en særegen tilknytning til kapitalismen, slik det fremgår av undertittelen. Gjennom såkalt ødipalisering reduseres og kanaliseres begjærsflommen på bestemte måter. Den utgjør en bestemt form for undertrykkelse som reduserer og avgrenser de mulige formene begjæret tar, og dermed de forbindelsene begjæret kan knytte, til de som opprettholder de sosiale strukturene til kapitalismen. Det Deleuze og Guattari får frem ved å påpeke dette, er hvordan det ødipale begjæret og capitalismon er knyttet til hverandre, og til konstitueringen av en bestemt form for personlig identitet eller subjektivitet.

Tale soggettivazione del desiderio si traduce in un soggetto che sperimenta se stesso come qualcuno che ha o possiede un'identità che è saldamente posta sull'uno o sull'altro lato di varie coppie di opposti, come maschio o femmina; bianco o nero e così via.

En ikke-ødipal (eller an-ødipal eller anti-ødipal) produktiv form for begjær vil derimot fragmentere en slik form for personlig identitet. Her finnes det ingen underliggende kjerne eller essens som samler identiteten til én person eller ett subjekt. Der ødipalt begjær konstituerer et subjekt som mangler det begjærte objektet, er målet for et anti-ødipalt begjær noe som ligger immanent i den prosessen dette begjæret utgjør: Det søker ikke noe som mangler, men i stedet det som lar det fortsette å flyte eller vokse. Den formen for produktivt og positivt begjær som Deleuze og Guattari søker å utfolde, er altså ikke negativt, ikke konstituert ut fra mangel, men i stedet ut fra koblingen og tilknytningen, flyt, prosess og relasjon/mellomrom. Dette skriver seg inn i en form for ontologi eller værenstenkning som ser verden eller væren som vorden. Det vil si, det skriver seg inn i en måte å tenke på som kan spores tilbake, via blant andre Friedrich Nietzsche, til tenkere som Heraklit, som ser verden som grunnleggende sett divenire.

Torniamo al pre-edipico

Som vi har sett, er både det mellomliggende og tilblivelse vesentlige aspekter ved den måten Deleuze og Guattari legger frem et anti-ødipalt begjær på. La oss nå bevege oss noen tusen år bakover i tid og se hvordan disse to aspektene kommer til syne tidlig i den greske antikken i figurasjonen av terskelen hos Hesiod. Men aller først noen få ord om den måten også Hesiod kan sies å høre hjemme i en kontekst som er ikke-ødipal, eller pre-ødipal, i en ganske bokstavelig, historisk forstand.

Il titolo Anti-Edipo porta in sé un'allusione alla storia di Edipo, che proprio nel tentativo di sfuggire al destino "profeziato", cioè uccidere suo padre e sposare sua madre, finisce per realizzare la profezia. Questa è una storia che conosciamo anche dal tragico greco Sofocle, vissuto nel IV secolo a.C.

Det er Sofokles’ fremstilling av Ødipus-myten som er Sigmund Freuds klassiske referanse når han utformer sin teori om det ødipale. I den grad det ødipale henger sammen med mangel-begjæret, finner vi dette uttrykt i antikkens Hellas ikke bare i tragediediktningen og mytologien denne bygger på. Også i den filosofiske tradisjonen, ikke minst gjennom Platones Simposio, la domanda si interpreta come costituita in base e diretta a quanto manca.

Qui, tuttavia, non esaminerò più da vicino né il desiderio di mancanza in Platone né il mito di Edipo in Sofocle. Invece, tornerò indietro di qualche altro secolo, a qualcosa che può essere definito sia pre-platonico, pre-Sofocle e pre-edipico, ma vorrei notare pre-edipico (o pre-edipico) in un senso più storico: a quello di Esiodo Theogonien. Troviamo qui l'immagine della soglia, che esprime sia lo spazio tra sia l'essere come crescita, e questa rappresenta qualcosa che in un certo senso si colloca al di fuori dell'edipico tardo, e che può essere considerato anche una cassa di risonanza per qualcosa di ciò che troviamo in Deleuze e Guattari anti-Edipo.

L'universo testuale di Esiodo precede anche i primi filosofi della tradizione occidentale, cioè i filosofi naturali, o presocratici, come vengono anche chiamati.

Esiodo visse circa 700 anni prima della nostra era, cioè diversi secoli prima di Platone, Sofocle e degli altri tragici. Insieme ai testi da noi tramandati associati al nome Omero (l'Iliade e l'Odissea), costituiscono il libro di Esiodo Opere e giorni og Theogonien un universo testuale che precede anche i primi filosofi della tradizione occidentale, cioè i filosofi naturali, o presocratici come vengono anche chiamati. Sia Eraclito che Parmenide sono filosofi presocratici. Le opere di Omero ed Esiodo possono quindi essere descritte come pre-pre-socratiche. Una delle cose che rende questi testi interessanti per noi oggi è che differiscono in molti e significativi modi anche dai primi filosofi – i filosofi naturali o i presocratici – della tradizione filosofica occidentale.

In questo senso, questi testi costituiscono una forma di esteriorità a questa tradizione e qualcosa contro cui possiamo guardare. Questo è uno dei motivi per cui nel seguito citerò Esiodo come un aspetto pre-pre-socratico e allo stesso tempo forse storicamente pre-edipico dell'edipizzazione che Deleuze e Guattari criticano in Anti-Edipo, og som har referanser til Freud. La meg dermed rette oppmerksomheten mot et bestemt sted i Hesiods Theogoni, der han beskriver et helt avgjørende sted: terskelen.

La soglia di bronzo in Esiodo: Ariete come crescita

La soglia è una figura antica della tradizione filosofica occidentale, e la troviamo quindi già in Esiodo, vissuto in Beozia, nell'antica Grecia, intorno al 700 a.C. Troviamo qui la descrizione di una soglia che figura in modo decisivo nella sua cosmogonia. Quello di Esiodo Theogoni descrive come il mondo – il cosmo – è nato, e in questo senso quest’opera costituisce una cosmogonia. Ciò porta con sé implicazioni ontologiche. Esiodo descrive una soglia di bronzo (chalkeos oudos) som er plassert på et avgjørende sted – et ‘der (entha)’ – hvor de tre grunnleggende genealogiske prinsippene han tidligere har utlagt – nemlig kaos, jorden og eros – blir samlet og bestemt i ett grunnleggende prinsipp eller i én rot. Denne beskrivelsen av et nytt grunnleggende prinsipp hos Hesiod har mye til felles med senere førsokratiske filosofers bestemmelse av et første prinsipp: l'arco. Vale a dire qualcosa "che può esistere solo di per sé e attraverso il quale tutto il resto esiste", come sostiene in modo convincente e originale Vigdis Songe-Møller. IN Theogonien l. (811–12) Esiodo descrive questo luogo fondamentale come segue: "Ci sono gli stipiti lucenti e la soglia di bronzo, saldi, fissati da radici ininterrotte, cresciute da se stesse".

Questo luogo fondamentale e significativo, radicato nella soglia di bronzo, è raffigurato in Theogonien (l. 749–50) akkurat der kjernen til jorden Gaia har blitt avdekket som kaotisk: nemlig som en enorm avgrunn eller kløft– chasma mega (l. 740). Verden har altså blitt åpenbart eller blottstilt som noe uten et solid fundament eller grunnlag, og Hesiod trenger dermed et nytt grunnlag her i sin beskrivelse av verden. Dette er hva terskelen frembyr.

La soglia è il luogo di tutte le fonti e dei limiti (l. 807 ss.), secondo Esiodo: Costituisce l'inizio e la fine di tutto. In questo senso, sembra una forma di l'arco, cioè un principio fondamentale. Le radici illimitate della soglia in Esiodo non sono legate a nulla e non nascono da altro che da se stesse. Stanno crescendo da soli – autofuês – e costituisce ciò che garantisce un fondamento stabile al cancello che viene incassato nella soglia. La soglia è immobile e irremovibile (astemi). La figurazione di questo principio basilare del portale costruito sulla soglia che cresce da e verso se stessa, è vegetativa. La soglia ha radici – la radice (da riza) – come una pianta. Questo nuovo principio del divenire è, letteralmente, le radici di tutto ciò che è e costituisce ciò da cui tutte le cose crescono. Attraverso questa immagine vegetativa e biologica il mondo si rivela quindi fondamentalmente vivo.

Anche la solida soglia di bronzo di Esiodo che cresce autonomamente funge da principio unificante. Riunisce le due madri generative opposte che creano – danno alla luce – il mondo fin dall’inizio Theogonien: vale a dire il caos e la terra dal petto largo. Anche la soglia di bronzo rappresenta una via di mezzo, come il luogo in cui la terra incontra il cielo e la notte incontra il giorno. Una soglia è anche, fondamentalmente, qualcosa che segna uno spazio, un passaggio tra ciò che la soglia costituisce appunto una soglia tra.

La soglia di pietra in Parmenide

Noen av de aspektene som karakteriserer den grunnleggende bronse-terskelen hos Hesiod, slik som for eksempel dette møtet mellom natt og dag, og også betegnelsen av den som et ‘der (entha)’, et avgjørende sted, kan gjenfinnes også hos den senere førsokratiske tenkeren Parmenide, i skildringen av det som hos ham er en fundamental terskel. Hesiods figurasjon av terskelen som et grunnleggende prinsipp synes altså å ha hatt innflytelse på i hvert fall noen av disse naturfilosofene. Likevel er det også noen vesentlige forskjeller mellom tersklene hos den tidligere før-førsokratiske Hesiod og den senere førsokratiske tenkeren Parmenides. Jeg skal ikke gå nærmere inn på Parmenides her, men la meg likevel si noen få ord om terskelen hos Parmenides også, for å illustrere hvordan denne skiller seg fra Hesiods.

Parmenide è considerato il pensatore ideale più di chiunque altro.

Parmenide visse intorno al 500 a.C. ed è spesso visto come l'opposto di Eraclito. Entrambi sono filosofi naturali presocratici, ma mentre Eraclito è noto per aver affermato che il mondo è fondamentalmente in divenire e cambiare, Parmenide è considerato il pensatore dell'essere soprattutto e per aver affermato che il mondo è fondamentalmente immutabile. Anche Parmenide ha una soglia: una soglia di pietra. Ciò segna la distinzione tra il nostro mondo, mortale, con cambiamento, divenire, nascita e morte, da un lato, e quello divino, eterno, dall'altro. Questa soglia segna quindi un posto decisivo nell'ontologia dell'essere di Parmenide. La porta tra le due dimensioni separate è custodita dalla Giustizia – Fare – e sono molto difficili da aprire, e quando, in un caso eccezionale del tutto eccezionale, vengono aperti, la soglia diventa un varco enorme: chasma mega. Questo ricorda Esiodo, dove anche, come abbiamo visto, un abisso così vasto... Chasma mega – cifre nella descrizione della soglia.

entrambi soglia di bronzoen hos Hesiod og steinterskelen hos Parmenides skildres som nedfelt på viktige avgjørende steder, og introduseres med ordet ‘der’: entha. Begge terskler figurerer i beskrivelser av naturen, i betydningen verden eller kosmos. De kombinerer begge forskjellige, og til en viss grad motsatte, størrelser som natt og dag. Likevel, bronse-terskelen hos Hesiod skildres som levende: som voksende ut av og ved seg selv. Dette er ikke tilfelle med steinterskelen til Parmenides, hvor i stedet aspektet knyttet til at terskelen utgjør fundamentet for en dør som er stengt og låst med slå, mellom to vidt ulike og strengt adskilte verdener/dimensjoner, blir understreket.

Den grunnleggende terskelen hos Hesiod er altså selv-voksende, og ordet for ‘å vokse’ er på klassisk gresk fuein. Dette ordet er beslektet med ordet mandrini, che porta anche il significato di "natura". I pensatori presocratici, questi primi filosofi naturali, avevano la natura: mandrini – come soggetto, e poi natura/fusis nel senso di mondo, essere o cosmo. E molti di loro, incluso Parmenide, scrissero opere intitolate A proposito di natura: Causa fuseôs. Uno dei significati originali di mandrini è quindi "crescita". Ciò può essere inteso come un riferimento all'interpretazione, nel pensiero greco antico, dell'essere come crescita.

Per riassumere: nella figurazione della soglia di Esiodo, entrambi i due aspetti che questo articolo cerca di evidenziare – lo spazio in mezzo e il divenire – sono aspetti sorprendenti e salienti. E questa immagine della soglia che fondamentalmente appartiene ad un contesto letteralmente storicamente pre-edipico, non solo perché precede la presentazione del mito di Edipo in Sofocle (che è il riferimento classico di Freud), ma anche, e non ultimo, perché questa precede la costituzione della forma di soggetto e di pensiero soggettivo a cui è legato l'Edipico, e che è stata sopra descritta.

La soglia nella Teogonia e il concetto di desiderio nell'Anti-Edipo

Quindi come collegare tutto questo insieme Anti-Edipo? Perché risalire al pensiero greco più antico e a Esiodo per parlare di Anti-Edipo e di ecologia? Una risposta potrebbe essere che Esiodo presenta qualcosa che potrebbe rappresentare una forma di fuori o alternativa a ciò che Anti-Edipo rappresenta una critica a. In virtù del fatto che siamo presocratici e presentando una comprensione dei principi fondamentali della natura che differisce dalla tradizione filosofica successiva, come illustrano, tra le altre cose, i contrasti tra le soglie in Esiodo e Parmenide, possiamo qui ottenere un intravedere un'altra immagine del mondo diversa da quella Anti-Edipo kritiserer. Ut fra Deleuze og Guattari kan vi se hvordan mangel-begjær og kapitalisme er forbundet, noe som igjen peker mot hvordan kapitalistisk forbrukspromotering som en form for oppfylling av et mangelbegjær er økologisk ødeleggende. Gitt at vi trenger å skape nye måter å tenke og handle på, kan det å reflektere omkring de grunnbegrepene vi tenker og handler ut fra, være maktpåliggende. Både i Anti-Edipo e in Theogonien è possibile trovare approcci fruttuosi ad altri modi di comprendere e affrontare ciò che può essere descritto come natura/mondo/mandrini, e di cui noi esseri umani siamo parte in modo fondamentale.

Esiodo non parla di desiderio edipico o anodipico, e Deleuze e Guattari non parlano di una soglia di bronzo che cresce autonomamente con radici che crescono e nascono da se stessa. Tuttavia è possibile scorgere alcuni punti di connessione tra loro. Entrambi dirigono l'attenzione verso ciò che sta nel mezzo, sia sotto forma di desiderio come connessione/attaccamento, sia attraverso la soglia come fondamentalmente qualcosa nel mezzo. Ed entrambi dentro Anti-Edipo e in Theogonien possiamo trovare una rivelazione dell'essere come divenire o divenire, sia attraverso il desiderio che cerca costantemente di continuare il flusso di connessioni, sia attraverso la crescita auto-crescente della soglia.

"La Terra è l'unità primitiva e selvaggia del desiderio e della produzione."

"La terra è l'unità primitiva e selvaggia del desiderio e della produzione", scrivono Deleuze e Guattari Anti-Edipo. Forse vedere Deleuze, Guattari ed Esiodo l’uno alla luce dell’altro può anche aiutare a far emergere e dirigere una maggiore attenzione agli aspetti della vita quotidiana. Anti-Edipo legato all’essere come crescita. "[Il] corpo senza organi si riproduce, germoglia e si diffonde fino ai limiti estremi dell'universo", scrivono in Anti-Edipo. E come si suol dire: "È inutile dire: non siamo piante [...]." Questo può essere letto come se sottolineasse come tutto nel mondo sia soggetto a una forma di crescita o divenire: tutto è soggetto a cambiamento.

"Il metallo è ovunque"

Un aspetto della soglia di bronzo di Esiodo che può sembrare particolarmente meraviglioso per un orecchio moderno è che questo metallo cresce. La parola greca classica usata da Esiodo – chalkeos – può significare sia di bronzo che di rame, il che forse non è così sorprendente considerando che il bronzo è una lega a base di rame con solo una piccola quantità di stagno (90/10 per cento). La parola per bronzo o rame – gesso – può essere utilizzato anche per qualcosa di metallo più in generale.

Uansett om ordet oversettes som bronse, kopper eller metall, har vi ikke for vane å tenke på slike metalliske størrelser som noe som vokser eller er levende i en slik forstand. Likevel, et slikt syn har en viss resonans til mer moderne og samtidige teorier om naturen. Jane Bennett, for eksempel, reiser i boken Materia vibrante (2010) spørsmål ved hvorvidt det finnes, som hun skriver, «such a thing as a mineral or metallic life», og hun stiller dette spørsmålet med henblikk på Ecologia. Og ikke minst, i Mille Altipiani (1980, in danese come Mille altipiani), che costituisce la seconda parte di Capitalismo e schizofrenia (l'opera Anti-Edipo è la prima parte di) Deleuze e Guattari scrivono del metallo come vivo, anche di ciò che rende visibile la vita della materia, un vitalismo materiale. Esiste una coesistenza tra il metallo e tutta la materia. L'acqua, le piante, le foreste e gli animali sono tutti popolati di sali e minerali, come scrivono: "Non tutto è metallo, ma il metallo è ovunque". Questo metallo vivente e il vitalismo materiale di Deleuze e Guattari suonano sorprendentemente poco diversi da come Esiodo presenta la soglia autocrescente del bronzo/rame/metallo come base di tutto ciò che è: per mandrini, la natura nel senso più ampio.

Coltivazioni in crescita

Bennett sostiene che, se fosse vero, «un'immagine della materia inerte aiuta ad animare la nostra attuale pratica di consumo aggressivo e dispendioso e dannoso per il pianeta, quindi una materialità vissuta come una forza vivace […] potrebbe animare un pubblico più ecologicamente sostenibile».

VI trenger å tenke materien annerledes: som levende.

Sono in sintonia con questa prospettiva, che collega le pratiche aggressive e distruttive delle persone nei confronti del mondo in cui viviamo e di cui siamo una parte fondamentale, a una nozione specifica della materialità di questo mondo come materia non vivente. Se è così, dobbiamo pensare alla materia in modo diverso: come vivente. Una parte di un simile progetto è considerare fondamentale lo spazio di mezzo, la relazione.

Data una comprensione della natura – mandrini – come soglia e crescita, noi e tutto ciò che esiste siamo crescite fondamentalmente in crescita. Nell'ontologia del divenire Anti-Edipo si dispiega a partire dagli spazi delle connessioni del desiderio, e che può risuonare con la soglia di bronzo autocrescente che dispiega la natura viva, in modo fruttuoso, ci sono forse alcune aperture per creare nuovi concetti e nuovi, tanto necessari, modi di relazionarsi alla natura /mandrini on.

 

Essayet er tidligere trykket i ORA.

Kristin Sampson
Kristin Sampson
Sampson er professor i filosofi ved Universitetet i Bergen. kristin.sampson@uib.no

Articoli Correlati