(QUESTO ARTICOLO È TRADOTTO DA Google dal norvegese)
Comincio personalmente, non privatamente: molte settimane fa ho visitato il nuovo Tronsmo di Universitetsgata, ed Eva Thorsen (che gestisce il negozio insieme al marito Terje Thorsen) mi ha regalato un libro che pensava dovessi leggere, perché ne era molto entusiasta lo slavo svedese Bengt Jangfeldts Una storia russa (Wahlström & Widstrand 2015). Jangfeldt è un vero russofilo con il futurismo russo come sua grande predilezione, compresi gli scrittori Mayakovsky e Mandelstam, che sono i nomi più importanti di questa scuola.
Ma c'è di più; molto di più, poiché questo libro (di quasi 500 pagine) è una sorta di biografia esperta, poiché Jangfeldt è della vecchia scuola; è quello che una volta era chiamato a costruttore popolare in svedese (e come Francis Sejersted nel libro L'età della socialdemocrazia afferma di non provenire da "educazione popolare", ma ha radici nel romanticismo), e quindi non penso solo a essere istruito, ma anche dotto e curioso. In questo libro abbiamo la sua storia personale e la sua scelta idiosincratica di innamorarsi del grande vicino dell'est, come viene chiamato, e di prendere contatti all'inizio degli anni '70.
E loro lui ricerca e conosce, era poi legato anche al futurismo russo; come la moglie di Mayakovsky, Lili Brik: "Non ricordo la prima volta che mi sono imbattuto nel nome di Lili Brik, ma non potevo evitarlo leggendo la poesia di Vladimir Mayakovsky, che è in gran parte a lei dedicata", perché per dimenticare il il famoso linguista Roman Jakobsen, che aveva "sina inträngande analisi della paternità di Mayakovsky […] trots att he ljät Ryssland redan 1920" – e ciò che fa quasi iniziare il nostro slavo svedese a calpestare molte dita dei piedi doloranti è che conosce anche la moglie di Osip Mandelstam Nadezhda Mandelstam, perché queste due donne non si sopportavano.
Questa è l'Unione Sovietica degli anni '70, e tutti coloro con cui Jangfeldt entra in contatto – non sono pochi – nel corso della sua ricerca del futurismo russo, soffrono di una sindrome del KGB, essendo diventati paranoici e convinti di vengono osservati, cosa non improbabile, tanto che anche il costruttore pubblico slavofilo svedese deve varcare le porte in silenzio; sposa un'ebrea russa; per tutto il tempo l'antisemitismo era abbastanza comune nell'Unione Sovietica, e l'intera storia coniugale di Jangfeldt del trasferimento dall'Unione Sovietica alla Svezia con regali di nozze è una storia che mette davvero alla prova tutta la pazienza, e ciò che le voci potrebbero aver esagerato sull'Unione Sovietica burocrazia, sono regolarmente messi in atto.
Nikolai Chardzhiev, esperto delle avanguardie russe, contattato anche da Jangfeldt (la sua superficie di contatto è impressionante e deve avere un grande talento gregario), odiava le due vedove di Mayakovsky e Mandelstam. Quando ha saputo di essere apparso in un'antologia su Mayakovsky (pubblicata dall'Università di Stoccolma) insieme alle vedove, ha prontamente reagito con una lettera al nostro dolce fratello: caro amico Le memorie di entrambi i celebra kärringarnas sono un peccato. Versano il profumo di Chanel sul macinino ma non gira, scricchiola e basta".
Il libro è anche pieno di fotografie; spesso con Jangfeldt (sua moglie e i figli, oltre ai suoceri), e questo trasferimento (molte volte a casa di noti dissidenti russi) dà al libro l'atmosfera di qualcosa di privato, senza che diventi troppo privato , per tutto il tempo c'è sempre un altro motivo, e il fatto è che gli scrittori russi (e le loro vedove, e sempre il sogno che qualcuno abbia un archivio segreto; è il sogno bagnato del dolce fratello – un archivio separato e intatto che può essere fatti uscire di nascosto attraverso l'ambasciata) non sono solo quelli che sono archiviati, ma anche quelli che continuano a vivere in esilio; sia in Unione Sovietica che all'estero, come raccontano, secondo Jangfeldt, dove David comprò la birra.
E sappiamo dove, che sia Sinyavsky o Brodsky, no, diventa troppo semplice, c'è di più, ed è continuo sulla Russia, più che sull'Unione Sovietica; è lì che preme la scarpa; è sempre la Russia, e durante la Guerra Fredda il nostro dolce fratello è bravo a trovare chi è appassionato di slavo, o chi è furioso perché l'Unione Sovietica non è slava e russa, ma qualcos'altro, urussiano, anche senza di essa il russo Chiesa, no, non funzionerà – è dentro; è qualcos'altro e di più – come la Russia, o Mosca, è la nuova Gerusalemme.
Og så fortsetter det med den temperamentsfulle og hypersensitive Joseph Brodskij, på 80-tallet en av kandidatene til den litterære Nobelprisen, og som den slavofile Jangfeldt traff i New York sammen med Olof Palme, så ble det mer Brodskij: «Nu, vinteren 1986, hade jag emellertid i ett och ett halvt år ägnat mig åt djupläsning av Brodskijs författerskap och övertygats om att den ryska litteraturen i honom hade en självklar arvtagare till de stora diktarna från Silveråldern – Mandelstam, Pasternak, Achmatova, Tsvetajeva, Blok med flera. Genom komplexiteten i sin tematik och virtuositeten i sin språkbehandling och versteknik lyfte Brodskij den ryska poesien till en nivå som ingen annan diktare uppvuxen i Sovjetunionen hade varit i närheten av. Han satte helt enkelt punkt för den sovjetiska epoken i rysk poesi.»
Det blir atskillig mer Brodskij og flere familieportretter med russiske dissidenter, og om jeg skulle prøve meg på en forsiktig og pen kritikk, så er delen om Brodskij (som er på flere sider) for privat og ikke den mest spennende av slavofilens memoarer, og det er for mye panegyrikk, eller for mye nesegrus beundring for en «stor forfatter», eller kanskje det er jeg som blir for norsk, siden vi her på berget ikke setter like stor pris på våre forfattere, våre kunstnere og våre intellektuelle som på våre idrettsmenn og -kvinner, all den stund vi er mer en skinasjon, en turnasjon og en ingeniørnasjon enn vi er en åndsnasjon, for å si det litt flåsete.
Ma una cosa skal søta bror ha: Han har sosial intelligens, og der kan jo enhver føle seg tilforlatelig dumme, men dette er også, i mine øyne, en svært svensk dyd; der er vi mer barbarer: Mens vi uhøflig roper «løype!» med ski på beina, er vi på fjellet uten ski høflige og hilser på våre medspaserende, og om jeg forsetter å være flåsete: til skogs hilser vi også, og vi vinker til sjøs – der har vi den norske høflighetsdyden. Mens våre naboer i øst, søta bror, har fått høflighet banket inn fra en annen kant med den svenske kongelige adelshammeren, den har ikke vi, vi har en annen hammer – en fjell-, skogs- og sjøhammer.
Etter Brodskij kommer et kapitel om den legendariske svenske legen Axel Munthe, som bodde på Capri og ble kjent for Boken om San Michele; i dette kapittelet forteller Jangfeldt om det å være skolert biograf ettersom han, på oppdrag fra sitt forlag, gikk i gang med å skrive en biografi om Munthe: «Jag läste också allt som skrivits om honom. Det var inte mycket, och det var inte heller bra. En del var okritiskt positivt, annat negativt eller till och med illasinnat. Han sades ha varit en charlatan, och han sades ha varit Drottningens älskare. Han skulle ha varit ohyginisk och allmänt sjaskig. Också hans politiska og moraliska hållning sattas i fråga. Var han inte till og med nazianstucken?»
I dette kapittelet viser Jangfeldt seg frem som en arkivsøkende forsker, og vi blir innlemmet i hans virke, og alt det tilfellet avdekker for den som jakter etter et levd liv; og Munthes liv var fullt av myter, og på sin jakt etter å få bekreftet eller avkreftet at Munthe hadde en affære med den svenske dronning Victoria (hun var gift med Gustav V), jakter han via arkiver i Italia, i England, i Sveits og i Sverige – både hos Carl Bildt (ettersom hans bestefar hadde vært Sveriges sendebud i Roma), og deretter på slottet til den nåværende regenten på grunn av arkiverte brev fra Munthe til dronningen.
Én ting skal søta bror ha: Han har sosial intelligens, og der kan jo enhver føle seg tilforlatelig dumme, men dette er også, i mine øyne, en svært svensk dyd; der er vi mer barbarer: Mens vi uhøflig roper «løype!» med ski på beina, er vi på fjellet uten ski høflige og hilser på våre medspaserende.
Jeg holder tann for tunge om hva Bengt Jangfeldt fant ut; det overlater jeg til leserne å oppdage. Akkurat denne delen av boken, sammen med det han skriver om den russiske futurismen, alt før og etter Brodskij, er ok; ikke helt, men ok all den stund dette jo er memoarer. Så går det an å spørre om til og med memoarer kan bli for private, eller, som det står i et slags kursivert forord: «Detta är en bok av självbiografisk karaktär, med det är inte en regelrätt självbiografi. I en sådan hade penseldragen varit bredare, färgskalaen brokigare och persongalleriet rikare. Vänner, bekanta, kolleger, läsefrukter, resor, med mera finns bara med i den utsträckning som de omfattas av bokens tittel: En rysk historia.»
Boken slutter med Majakovskij og hans enke Lili Briks, dernest er det om en annen navngjeten svenske: Raoul Wallenberg. Vår slavofile blir spurt av en ansatt i det svenske UD, ettersom Wallenberg ville fylt 100 år i 2012, om å skrive hans biografi, noe han sier ja til, selv om han i utgangspunktet var negativ siden han selv ikke hadde initiert det, men hans nysgjerrighet lokket ham ut på glattisen: «Min intuition sade mig att här dolde sig ett levnadsöde som var intressantare än det som tidningsrubrikerna lät ana. Wallenberg var ju inte bare en svensk som räddat judar i Budapest och sedan försvunnit i Sovjetunionen. Han hade ju levt ett liv innan han gav sig iväg till Ungeren, han hade ju familj, foräldrar och syskon, han hade ett yrke. Och han var en Wallenbergare.»
Ved å lese seg opp på det som var av litteratur om sitt objekt, leser han en bok av Jenó Lévai, en av de ungarske jøder som Wallenberg hjalp, og der leste søta bror noe som forfølger ham gjennom hele sitt arkivstudium: at den bilen som Wallenberg tok i bruk – for å reise til den sovjetiske arméstaben i Debrecen «för att informera marskalk Malinovskij om läget i Budapest och sedan resa vidare til Sverige» – kunne ha vært et skalkeskjul for en ugjerning, ettersom det står: «Vi packade ihop livsmedelspaket och i bensintanken gömde vi en större kvantitet guld och juveler, som Wallenberg ville ta med sig, uppgav ett namngivet ögonvittne».
Og det må være grunnen, tror Jangfeldt, til at han forsvant, med bil og sjåfør, i Sovjetunionen – men han kan ikke fri seg fra å gruble over om Wallenberg kunne ha vært så simpel at han hadde tenkt å røve dette fra de jødene som han skulle hjelpe – det tror han ikke på, men heller at Wallenberg selv ble utsatt for et komplott ettersom «han var en anständig person, med god uppfostran och utbildning. Han var intelligent. Han hade en stark pliktkänsla. Men det finns inga tecken på att han ägnade den judiska frågan eller humanitära frågor i allmänhet någon större uppmärksamhet innan han fick Budapestuppdraget».
