(QUESTO ARTICOLO È TRADOTTO DA Google dal norvegese)
La soia è una delle componenti più importanti del piano della comunità globale per nutrire il mondo. La soia può essere trovata ovunque nei prodotti alimentari di oggi, dal cioccolato e gelato alle pappe e carne macinata. La soia è anche l'ingrediente principale del concentrato con cui viene allevato il nostro bestiame.
L'agricoltura norvegese e l'industria ittica sono oggi completamente dipendenti dalla soia nella produzione di concentrati. Una volta al mese, una nave arriva a Denofa AS a Fredrikstad con semi di soia da foraggio dal Mato Grosso, in Brasile, per soddisfare il bisogno. Le autorità insistono sul fatto che questa soia proviene solo da produttori selezionati e soddisfa i requisiti norvegesi di "purezza": non deve essere coltivata su terreni deforestati o essere geneticamente modificata e l'uso di pesticidi deve essere limitato.
Una traccia di errore. Transporten av soya fra Mato Grosso til Norge strider imot alle prinsipper i arbeidet mot klimaendringer og for miljøbeskyttelse. Soya er det viktigste produktet i internasjonale monokulturer – ensidig dyrking av én vekst over store arealer, som utarmer jordsmonnet og ødelegger det økonomiske grunnlaget for småbøndene. Selv om de «norske» soyabøndene i Mato Grosso angivelig ikke representerer normalen i internasjonal matproduksjon, fremstår soyaindustrien ellers nærmest i samme liga som narko- og våpenhandelen.
I tillegg til Sør-Amerika er også USA, Kina og India storprodusenter av soya. Både soya, mais og bomull er gjenstand for genmanipulering samt intensiv sprøyting. Hele denne næringen er en fortsettelse av 1960-årenes perfeksjonering av hveteproduksjonen for å løse verdens ernæringsproblem. I dag er soya og mais blitt to av de viktigste internasjonale basisvarene. Men satsingen på monokulturer og storskaladrift er et feilspor og vil ikke løse verdens ernæringsutfordringer på sikt. Befolkningen utsettes for stadig sterkere cocktailer av miljøgifter, og miljøet ødelegges på grunn av utarming av jorden og giftutslipp.
Soyaindustrien fremstår nærmest i samme liga som narko- og våpenhandelen.
Paraguay, nabolandet til Brasil, midt på kontinentet og uten tilgang til havet, illustrerer denne tendensen. Landet har lenge vært gjenstand for intensiv utbytting – helt siden det ble ødelagt av kriger i 1860-årene. Før dette var landet et eksempel på selvberging, sosial rettferdighet og økonomisk vekst – og på kollisjonskurs med stormakten England, Argentina og Brasil. Etter krigen var Paraguay knust, og landet var fritt vilt for utenlandske interesser. USA reddet landet fra nabolandenes annektering og la derved også grunnlaget for sitt eget engasjement i Paraguay, som har fortsatt til dags dato.
Jeg var nylig i landet, der jeg møtte lederen av BASEIS (Base Investigaciones Sociales), et samfunnsforskningsinstitutt for Paraguay og Latin-Amerika for øvrig. Luis Rojas forklarte hvordan matvaregigantene opererer over landegrensene og innretter seg med stadig nye metoder for å unngå kontroll og maksimere profitt. Småbønder tvinges til å selge seg ut av driften og ender opp i slumområder i byene eller som billig arbeidskraft under miserable og uverdige forhold. Hos de store produsentene utsettes de for helserisiko på grunn av den intensive sprøytingen.
I praksis en koloni. Paraguay har vært og er et ekstremt avregulert samfunn, og det minst beskyttede og åpneste landet i Sør-Amerika. Landet er fullstendig i de multinasjonale selskapenes vold, forteller Rojas. Soya er det desidert viktigste produktet i landet, og den som dyrkes i Paraguay, går til Brasil, Argentina, Uruguay og Chile, hvor den blir blandet med deres soya. Dermed inngår den i disse landenes eksport til resten av verden, som Europa og Asia.
«Myndighetene i Paraguay bryr seg ikke om det interne markedet i sitt eget land. All politikk er rettet mot å tilfredsstille storselskapene, som i praksis får drive som de vil. Det er ikke sånn at produsenter i Brasil er adskilt fra produsentene i Paraguay, Uruguay eller Argentina. På grunn av den lave skatten her tjener store soya-
magnater like mye som narkobaroner ellers på kontinentet. Disse søkkrike magnatene er ikke vanlige bønder, men investorer bosatt i byene, forteller aktivisten
Med regnskogens forsvinning i Paraguay har investorenes øyne nå falt på landets savanneskog.
De ti største selskapene som er engasjert i soyaindustrien, er utenlandske. Flere er basert i Brasil og USA (Cargill, ADM, Bunge og Monsanto), i tillegg til franske Dreyfuss og britiske Noble. Kjøttproduksjon, bomull og mais er også gjenstand for intensiv monokulturdrift i disse selskapenes regi. Kjøttindustrien er kontrollert fra Brasil, hvor de store fryse- og kjølelagerselskapene befinner seg.
«Inntjeningen til selskapene som driver i Paraguay er enorm, mens den for staten og befolkningen generelt er svært begrenset. De få prosentene fra skatter og avgifter går i stor grad til embetsmenn og politikere, som har bevilget seg høye lønninger og tilleggsgoder. Paraguay er kjent som et av Latin-Amerikas mest korrupte land. Det er vanskelig å si hvor soyaen ender opp til slutt, fordi selskapene selv kontrollerer produksjonskjeden,» forteller Rojas
Ugjenkallelig avskoging. Den manglende kontrollen fra myndighetenes side gir seg også utslag den intensive avskogingen som foregår. I Paraguay har selskapene frie hender, mens det i Brasil er stadig mer kontroll med regnskogen i Amazonas. I den fruktbare østlige delen av Paraguay, med fuktig og gunstig klima for dyrkning av nær sagt alt, er avskogingen nærmest total. Dette området er adskilt fra den amazonske og har vært kjent for et artsmangfold uten sidestykke. Regnskogen her er nærmest en saga blott: Det er under fem prosent igjen av den, i form av lovbestemte naturreservater. Men også der pågår det fortsatt utvinning. Og med regnskogens forsvinning har investorenes øyne nå falt på savanneskogen i El Chaco. Paraguay topper dermed avskogingsstatistikken grunnet (villet) manglende statlig kontroll og korrupsjon, sier Rojas.
Paraguay har ikke noe statlig statistikkbyrå, og innhenting av informasjon er dermed svært vanskelig. Rojas og hans kolleger har således måttet benytte ukonvensjonelle metoder. Informasjon om genmodifiseringer har han fått blant annet via kilder i utlandet.
Inntrykket jeg sitter igjen med etter møtet med Rojas, er at Paraguay har rollen som prøvekanin for de store selskapene. Et eksempel på et klassisk tredje-verden-land hvor multinasjonale selskaper får gjøre som de vil. Det slår meg også at de store selskapenes virksomhet i Paraguay kan ha påvirket utformingen av TPP og TTIP. Det er et tankekors at Norge har sine fingre med i dette spillet, både her og ellers i verden. Det er avgjørende at vi tar riktige valg og avstår fra å profitere på ytterligere ødeleggelse i disse landene.
