(QUESTO ARTICOLO È TRADOTTO DA Google dal norvegese)
La piccola morte
Regista e sceneggiatura: Josh Lawson,
foto: Simone Chapman
L'umorismo prende spesso il suo punto di partenza nell'area sotto la cintura, sia nel film che nella vita reale. Tuttavia, non ci sono molte commedie davvero buone sul sesso. Ad esempio, oserei dire che il fascino dei film britannici Carry On e dei danesi På sengekanten era piuttosto il sesso e la nudità che le qualità dell'umorismo. Tuttavia, non intendo evitare i film che American Pie, vergine di 40 anni og Cattivissimo, ma a rigor di termini si tratta più della ricerca e/o dell'assenza del sesso che dell'atto stesso. di Woody Allen Tutto quello che vuoi sapere sul sesso, ma non oso chiedere se è un esempio di commedia divertente che parla in realtà del sesso, ma non riesco a pensare a così tante altre, proprio come quella.
Pertanto, è molto bello che la commedia australiana La piccola morte, che affronta diversi percorsi verso l'estasi sessuale, è ora proiettato nei cinema norvegesi. Questa narrativa intrecciata rinfrescante segue diverse coppie nello stesso quartiere, che hanno tutte le proprie sfide in camera da letto legate alle loro varie preferenze e feticci sessuali.
Uno dei principali punti di forza del film è che osa portare la maggior parte delle cose abbastanza lontano, senza che diventi arrogante o giudicante.
Tutti noi abbiamo il nostro. I filmen møter vi først Paul (Josh Lawson) og Maeve (Bojana Novakovic) idet han slikker føttene hennes som seksuelt forspill. Etter at akten er fullført, røper Maeve at hun også har en fantasi hun har lyst til å leve ut – litt som hans fotfetisjisme: Hun vil at han skal voldta henne. Paul kan riktignok ikke helt se likheten mellom å voldta og å suge tær, men går noe motvillig med på å forsøke å realisere ønsket – på en måte som skal oppleves tilnærmet ekte for henne. Hun skal med andre ord ikke vite når det kommer til å skje, og heller ikke være helt sikker på at det er ham.
Dan (Damon Herriman) og Evie (Kate Mulvanie) sliter på sin side med å finne den seksuelle gnisten, og oppfordres av parterapeuten sin til å prøve ut seksuelle rollespill. Dette skal vise seg å fungere over enhver forventning, i hvert fall for Dan. I større grad enn de seksuelle lystene vekkes nemlig skuespillerdrømmen i ham, noe som får ham til å gå mye lenger inn i karakterarbeidet enn paret strengt tatt er tjent med for å oppnå det opprinnelige formålet med rollespillet.
Rowena (Kate Box) har jevnlige samleier med sin mann (Patrick Brammall) i håp om å få barn, uten at sexen i seg selv gir henne så mye nytelse. Men når han får en telefon om at faren hans er død, oppdager Rowena at hun tenner seksuelt på tårer – og setter dermed i gang ulike strategier for å få det til å renne oftere fra ektemannens tårekanaler. Mens Phil (Alan Dukes) har innsett at han blir opphisset av å se sin kone (Lisa McCune) sove, og følgelig gjør alt han kan for å unngå at hun våkner – samtidig som han selv får stadig mer underskudd på søvn.
Filmen handler ikke utelukkende om sex, men om våre utfordringer med å nå ut til hverandre – verbalt så vel som kroppslig.
I denne herlig absurde miksen skal vi også blande inn en mann (Kim Gyngell) som plikter å oppsøke sine nye naboer for å informere dem om at han er en straffedømt seksualforbryter, samt en tolk (Erin James) på en telefonsentral for hørselshemmede som får en relativt uortodoks forespørsel.
Fordomsfri. «Hva skjedde med god, gammeldags sex? Folk må klusse det til med alle disse kinky greiene,» sier en av karakterene i filmen. Selv om dette ikke nødvendigvis er filmens fulle og hele budskap, fanger formuleringen i hvert fall mye av humoren i La piccola morte.
Noen av tilbøyelighetene filmen skildrer kan unektelig fremstå en tanke søkte, men jeg går likevel ut i fra at de alle finnes der ute – ikke minst fordi filmen gjør et poeng av å navngi hver lyst med sin korrekte betegnelse. En av filmens fremste styrker er dessuten at den tør å ta det meste nokså langt ut, uten at den blir flåsete eller fordømmende. Filmen behandler sine strevende karakterer med empati og et visst alvor – noe som ofte øker den komiske effekten. Den handler heller ikke utelukkende om sex, men også om våre utfordringer med å nå ut til hverandre – verbalt så vel som kroppslig. Ikke minst handler den om hvor vanskelig det kan være å snakke om sex.
La piccola morte er en smart, original og herlig frekk komedie, som imponerende nok er spillefilmdebuten til regissør og manusforfatter Josh Lawson – som i tillegg spiller den sentrale rollen som fotfetisjist og forsøksvis voldtekstmann Paul. Filmen kan muligens best beskrives som en moderne forviklingskomedie, vel å merke beundringsverdig fri for nakne menn som løper rundt i korridorer av frykt for å bli tatt på fersken med en elskerinne. Isteden er den narrative strukturen elegant benyttet til å flette sammen både skjebner og tematikk, kombinert med en tidvis ganske så svart humor.
Disse elementene gjør at filmen kan gi assosiasjoner til Todd Solondz’ flettverkskomedie Felicità, hvor familiefaren som forsøker å bedøve og voldta sin sønns unge overnattingsgjest muligens er den mest sympatiske karakteren. La piccola morte er imidlertid ikke på langt nær så mørk og misantropisk som Solondz’ film, og godt er for så vidt dét. Man kan riktignok innvende at ikke alle handlingslinjene har like mye sprut hele veien, men det er aldri langt til neste genuint morsomme støt i Josh Lawsons film. Og ja da, det hele bygger opp til et frydefullt og svært tilfredsstillende klimaks.
The Little Death har premiere på
norske kinoer 10. juli.
Alekshuser@ Gmail.com
