Il nostro gioco di ruolo digitale

Cambiamento di mente, Susan Greenfield. Random House, 2015 Una delle grandi domande del nostro tempo è come una realtà digitale ci influenza cognitivamente. Ci sono molte persone che pensano qualcosa a riguardo. Tra le voci più importanti nella discussione c'è Jeremy Rifkin, che ha affermato in diversi libri che gli ausili digitali aiutano a democratizzare la conoscenza e la comunicazione e quindi facilitano il pensiero e l'istruzione indipendentemente dalla classe e dalla geografia. Nel suo ultimo libro La società a costo marginale zero fa un passo in più: "La terza rivoluzione industriale", come la chiama lui, sarà in grado di condurci fuori dal capitalismo e verso un'altra forma di governo politico, dove i guadagni e il lavoro (schiavista) non definiscono più la vita quotidiana. Troviamo riflessioni meno ottimistiche in autori come Sherry Tuckle, che in Soli insieme hevder at det å være sosial på nett egentlig skjuler en dypere ensomhetstilstand. Vi har også den svært interessante To save everything, click here av russeren Evgeny Morozov, som legger større vekt på måten digitale teknologier legger til rette for overvåkning på. Susan Greenfield, som er nevrolog, trekker opp andre linjer i peccato nye bok, som går mer direkte på det digitales betydning for hjernen. Hun forteller om hvordan hjernen raskt kan omprogrammeres etter hvilken kontekst den befinner seg i og hvilke erfaringer den utsettes for. Hjernens evne til å forandre seg fysisk, gjennom omkoblede synapser og økt kontaktflate mellom nevroner, er enorm: Faktisk kan den forandre seg på få dager. Den slutter dessuten aldri å vokse, så om man holder seg i form mentalt og fysisk, vil den utvikle seg selv i fremskreden alder. Den dårlige nyheten når det gjelder digital teknologi er at den kjappe belønningen man får ved for eksempel å legge ut oppdateringer på sosiale medier, trigger lykkehormonet dopamin, noe som raskt fører til avhengighet. Når vi sjekker mail eller Facebook gjentatte ganger i løpet av en dag vil vi utvikle en «krystallisert intelligens», som Greenfield kaller det – et kognitivt apparat som fikserer visse vaner, rent fysisk, i hjernesynapsene. Her er Greenfield på linje med hjerneforskeren Manfred Spitzer som mener distraksjoner og multitasking fører til «digital demens», som han formulerer det i sin bok med samme navn (som kom på norsk i fjor). Jegretusjering. Et viktig aspekt ved nettverksvirkeligheten er, i denne sammenhengen, måten identitet formes på. Greenfield trekker linjene en del lenger enn Spitzer. Spesielt gjennom hennes vekt på verdien av fortelling og dramatisk dybde for å leve et fullverdig liv. Hun henviser til sosiologen Erwing Goffmanns Il nostro gioco di ruolo quotidiano når hun forklarer hvordan nivåene for identitetsfremførelse vil skille seg fra de tidligere i en digital tidsalder, hvor sosiale medier er plattform for jegkonstruksjonen for mange. Ifølge Goffman er det en forskjell mellom rollen vi spiller når vi inntar en offentlig rolle, eller opptrer i kraft av mandatet eller arbeidsoppgavene vi har påtatt oss, og rollen vi faller inn i når vi slapper av i private rom. Det er i avstanden mellom frontstage og dietro le quinte våre jeg dramatiseres og dannes, mener han. Det er de overfladiske smileansiktene og dokumenteringen av «glede» og «lykke», gjerne uten videre forklaring, som ofte definerer sosiale medier som plattform for selvfremførelse. Hvordan skal vi forholde oss til disse forskjellene idag, i en digital virkelighet, spør Greenfield. Sosiale medier har sjelden særlig rom for negative følelser eller komplekse erfaringer, noe som ofte fører til færre «likes» og at man mister venner. Det er de overfladiske smileansiktene og dokumenteringen av «glede» og «lykke», gjerne uten videre forklaring, som ofte definerer sosiale medier som plattform for selvfremførelse. Så ditt digitale jeg er kanskje, foreslår hun, nessuno dei duefrontstage eller backstage, men noe midt imellom: Det er et medium for et drømmebilde av deg selv, som styres av en konkurranse om å være vakker, kul, interessant eller lykkelig. «Facebook can open an alternative world in which people can escape from reality and be the person they would like to be,» som hun sier. Blir vi hekta på ytre stimuli, og mister grepet om hvem vi er bak fasaden, vil bevisstheten hele tiden være prisgitt andres blikk og teknologiens krav om oppmerksomhet. Vårt jeg blir eksternalisert, det indre tømmes ut i en halvoffentlig kampsone hvor vi ikke har kontroll over fremstillingen av oss selv – og ikke kan verne om vår egen hvile og livsfortelling. Poenget er sentralt – for når den digitale identiteten, og retusjeringen av deg selv som der implanteres, ikke lenger har klare sceneanvisninger, kan drømmebildet føre til en slitasje i ditt ikkeredigerte jeg. En avgjørende side av dramatiseringen av våre jeg – kanskje den mest avgjørende – er derfor relasjonen mellom det private og det offentlige. Et problem, mener Greenfield, er ikke bare at vi blir avhengig av et idealisert bilde av oss selv, men at avhengigheten tærer på det private rommet. Vi trenger et sted vi kan trekke oss tilbake til, tenke oss om, og «lade batteriene». Et sted hvor vi kan jobbe med fortellingen om oss selv uten å bli utsatt for andres blikk og kritikk. Uten privatlivets tilbaketrukkenhet står vi også i fare for å miste evnen til å tenke, ifølge Greenfield, som understreker at tenkning ikke dreier seg om evnen til å løse logiske oppgaver, men å lokalisere våre erfaringer innenfor rammen av den særegne fortellingen om oss selv. En annen side av denne situasjonen, som Greenfield legger mindre vekt på, er hvor essensiell vekslingen mellom det private og det offentlige er når det gjelder å ytre seg som individ, som borger. I en tid hvor smarttelefoner medfører at vi er online konstant, er vi jo på en scene non stop, i en døgnåpen deloffentlighet hvor vi i realiteten hele tiden står foran andre og «fremfører» oss selv. Politikk og kognisjon. Det er denne situasjonen som er selve urscenen i filosofen Hannah Arendts begrep om det aktive, politiske menneske. Akkurat som Greenfield mener hun det er essensielt å forstå at det private er et rom hvor man reflekterer og henter seg inn, men like viktig er det at hvileperioden er en forberedelse på å gå ut i offentligheten igjen. For Arendt ville sannsynligvis statusoppdateringer i sosiale medier vært uttrykk for tankeløshet, for vi legger ikke frem våre meninger for publikum, men dokumenterer vårt liv i fragmenter, uten å ha noe essensielt å si. Tenkning dreier seg ikke om evnen til å løse logiske oppgaver, men å lokalisere våre erfaringer innenfor rammen av den særegne fortellingen om oss selv. Men Arendt snakker ikke om hjerneforskning, og det er der Greenfield kan bistå oss. For selv om hjernen lett blir hekta på dopamin- og oxyticin-drevne erfaringer, kan den også forandres gjennom repetisjon. Det er dette som er nevroplastisitet: Om vi gjentar en handling tilstrekkelig mange ganger har vi ikke bare tilegnet oss en ny vane, men faktisk omprogrammert hjernens struktur, helt konkret. Men – da må vi ikke bli avhengig av vårt fronstage-jeg, eller glemme privatrommet og fortellingen om oss selv som blir til der. For om våre hjernebaner automatiseres gjennom en krystallisert intelligens, vil vi bli slaver av hvordan andre ser oss, ikke hvordan vi ser oss selv. Dette er en avgjørende forskjell. «Mind is how you see the world, whereas identity is how the world sees you,» skriver Greenfield. Det finnes en enorm mengde bøker om digitale mediers effekter, men i diskusjonen har jeg savnet et perspektiv som går direkte på biologien, og særlig vårt kognitive apparat: Hvordan påvirkes vår tenkeevne, nevrologisk, og hvordan kan vi forstå hjernens utvikling i lys av digitale teknologier? Kan vi skjønne mer av hva vi bør gjøre, og hva vi absolutt ikke bør gjøre? Greenfield gir oss en pekepinn, men kan med fordel leses i tospann med Arendt. Røed er filmkritiker i Ny Tid