Teatro della crudeltà

Il boomerang della tecnologia

È la crescente commercializzazione e militarizzazione dello spazio pubblico la causa del fatto che i centri commerciali e gli aeroporti di oggi si somigliano sempre più. Il risultato è che sei portato in giro come un cane al guinzaglio tra gli scaffali mentre tutti i tuoi movimenti sono mappati.




(QUESTO ARTICOLO È TRADOTTO DA Google dal norvegese)

Di Gjertsen.

Immagina di essere in un aeroporto moderno. Ti siedi su un posto libero e da lì puoi osservare una vasta gamma di beni e servizi. Tuttavia, non puoi vedere la scheda che dice quale gate devi alzarti (qui viene utilizzato come esempio il nuovo Terminal 3 di Heathrow) e, poiché in una giornata intensa l'aeroporto ha solo il 10-15 percento di posti a sedere, quindi partire una passeggiata tra tutti i negozi. Nella migliore delle ipotesi si conclude con una tazza di caffè, nella peggiore con profumi costosi e ninnoli per tutta la famiglia. Da viaggiatore stanco, bisognoso e forte, sei in realtà rinchiuso in un laboratorio per chi studia il comportamento dei consumatori. È la logica del centro commerciale che si applica, perché mentre il design dell'aeroporto era prima caratterizzato dal desiderio di chiarezza, ora lo è proprioorienteringen som er målet. Dette har bidratt til at ingen utsalgssteder i dag har høyere omsetning per kvadratmeter enn nettopp flyplassene.

I det store og hele er denne trangen til overvåking og kontroll et utslag av to relaterte tendenser, nemlig privatiseringen og militariseringen av det offentlige rom.

Tenk deg så at du besøker et kjøpesenter for å se om det er noe som minner om ditt siste besøk på flyplassen. Sjansen for at et CCTV-kamera filmer deg i det du går inn er absolutt til stede, men det å identifisere en person ved hjelp av ansikter er svært tidkrevende, så dette kommer nok til å passere. Det er mye lettere å la deg identifisere deg selv, og det eneste som kreves da er at du har en påskrudd smarttelefon. Den har nemlig en innebygd antenne og en unik 12-sifret MAC-adresse (WiFi- eller Bluetooth-identitet) som vil kunne registreres hver gang du befinner deg innenfor rekkevidden av en WiFi-avleser. Dette betyr at dine bevegelser kan kartlegges såpass nøyaktig at man kan se hvilke vindusutstillinger og tilbud du blir tiltrukket av, samtidig som det er fristende for en arbeidsgiver å sjekke hvor mye tid den nyansatte vekteren bruker på å skravle med den søte jenta i klesbutikken. Man vil også selvsagt kunne kople MAC-adressen med dine kredittkortdetaljer idet den angir at du befinner deg rett ved kassen, og følgelig vil useriøse aktører lett kunne spleise disse opplysningene med din identitet, og således skyve meldinger til din mobil om gode tilbud i din størrelse akkurat i det du passerer skobutikken, eller til og med skreddersy reklame etter dine aktiviteter på nettet.

La tecnologia. Alt dette er teknisk mulig, men ganske tungvint og selvsagt ikke alltid lovlig. Det ville være mye enklere for senteret å overbevise deg om at du burde installere en app der du vil få rabatter i bytte mot telefonnummer, nettkontoer osv. På den annen side er det heller ikke lov å filme kunder som taster inn sine PIN-koder, men det er blitt gjort, også i Norge. Snowden-saken avslørte (blant mye annet) hvordan det kanadiske etterretningsbyrået CSEC nærmest som et eksperiment hadde fortsatt å spore tusenvis av helt vanlige reisende i flere uker etter at de hadde forlatt en av landets største flyplasser. Det er kanskje betryggende å merke seg at de tross alt ikke lyttet til innholdet i samtalene, men i virkeligheten gir metadataene, altså geografisk plassering og numrene man ringer, mye mer nyttig informasjon om deg. I Helsinki planlegger de å spore alle passasjerer på denne måten, og ved hjelp av iBeacon, Apples nye teknologi på området, regner de med at 60–70 prosent av de reisende i praksis helt frivillig vil oppgi nøyaktig hvor de befinner seg. På nettstedet ITworld sto det i 2013 en artikkel om at Disney planlegger å utstyre besøkende til sine parker med armbånd kalt La mia magia+. Disse armbåndene vil inneholde små RFID-brikker som fungerer som identifikasjonspapirer. Det vil si de kan mye mer: de kan brukes som inngangsbillett, nøkkel til ditt hotellrom og betalingsmiddel ved attraksjoner og spisesteder. Det er bare å holde opp armbåndet, så åpner alle dører seg. Selvsagt ønsker Disney å bruke all denne informasjonen til noe: de vil kunne se hvilke steder du besøker og hvilke ansatte som ikke trekker til seg nok kunder. Men er det egentlig noen grunn til bekymring selv om du opplever at Mikke Mus kan fornavnet til barna dine, eller for den saks skyld at etterretningstjenesten i et demokratisk land vet nøyaktig hvor du er? Kanskje ikke, men hva hvis en tredje part – for eksempel en skilsmisseadvokat – vil vite hvor du har vært (og med hvem) på et gitt tidspunkt? I år ventes markedsandelen for produksjon av disse ørsmå RFID-brikkene å overstige 20 milliarder USD. Hva om skoler, t-baner og trygdekontorer begynner å bruke dette?

Privatisering og militarisering. I det store og hele er denne trangen til overvåking og kontroll et utslag av to relaterte tendenser, nemlig privatiseringen og militariseringen av det offentlige rom. Både flyplassen og kjøpesenteret er avskjermede og bevoktede bygningsmasser der kjøpekraftige individer kan dra sine kredittkort i trygg forvissning om at asylsøkere, sprøytenarkomane og fattigfolk siles ved inngangen. I så henseende er de begge som såkalte comunità recintate å regne, og det er noe helt annet enn det byens åpne plasser var ment å være, nemlig et sted der folk kunne møtes på like fot for å kjøpe, selge og utveksle eller uttrykke sine meninger. (Ring og spør om du får lov til å demonstrere mot pelsdyrindustrien i ditt nærmeste kjøpesenter!) Denne segregeringen er naturligvis bare et nytt utslag av bemidlede menneskers impulsive beskyttelsestrang, men det er også slik at disse folketette konsumtemplene gjør seg selv til målskiver for onde krefter. I en situasjon der krigende hærer ikke lenger møtes under like forhold i åpent landskap vil den sterke part forsøke å nedkjempe fienden mens den befinner seg langt unna, noe som igjen fører til at den svake part vil søke å ramme sin motstander gjennom symboltunge aksjoner rettet mot deres tettest befolkede områder. Krigshandlinger vil derfor i framtiden være spektakulære, visuelle mediebegivenheter, og den evigvarende, gjennomteknologiske krigstilstanden vil i økende grad også gjøre seg gjeldende i våre sivile liv, inkludert innenfor kultur og underholdning. USAs væpnede styrker lager allerede i dag egne krigsspill og sponser patriotiske filmer som om det var reklame, samtidig som fantascienza-forfattere hyres inn for å planlegge framtidens krigsscenarier, og I giocatori rekrutteres til å styre droner i fjerne land. Når en så stor del av nyvinningene på det teknologiske området opprinnelig har vært utviklet i et militært øyemed, gir det grunnlag for å hevde at en militær (og kanskje først og fremst fryktdrevet?) mentalitet invaderer våre liv.

Bumerang-effekten. I en berømt forelesning i 1976 lanserte den franske filosofen Michel Foucault en idé som senere er blitt kjent som «Foucaults bumerang». Han pekte på at selv om europeisk kolonialisme åpenbart innebar eksport av tekniske oppfinnelser, samt politiske og juridiske «våpen» som skulle sikre kontroll, så hadde dette også en motsatt effekt som ikke må oversees – nemlig at denne strategien (hvis mål var utbytting) også formet institusjonene og maktapparatet på hjemmebane. En hel serie koloniale modeller ble brakt tilbake til vertslandet, med det resultatet at de vestlige makter kunne praktisere noe som til forveksling lignet kolonialisme på sine egne innbyggere. Haussmanns brede bulevarder i Paris, som skulle gjøre byen lettere å kontrollere, ble først prøvd ut av general de Bourmont i Alger, mens andre eksempler er det panoptiske fengselet, der alle cellene er åpne for gjennomsyn fra et bestemt punkt inni, samt bruk av fingeravtrykk til identifisering. I en mer aktuell kontekst ser vi at mens man tidligere kun så droner brukt i krigføring i Midtøsten og Asia, så benyttes de nå til bekjempelse av kriminelle i flere vestlige storbyer, for ikke snakke om til transport av narkotika for Mexicos karteller. I framtiden vil du sikkert få dine dagligvarer levert igjennom vinduet av en vennligsinnet drone, hvis den da ikke tilhører et detektivbyrå som etterforsker utroskap. I dagens klima er det egentlig uunngåelig at det blir mer etterretning og overvåkning. Det finnes mange gode argumenter for dette, men det er viktig å stoppe opp og tenke igjennom hvordan denne utviklingen vil forandre hva vi legger i begreper som privatliv, borgerrettigheter og bevegelsesfrihet. Vi må først og fremst være forberedt på at teknologi som er utviklet til militære formål, vil bli brukt innen privat kommers, men også av kriminelle, samt av våre egne myndigheter på måter vi kanskje ikke ønsker oss. RFID med sin korte rekkevidde er én ting, men dens storebror, GPSen, kan spores over hele verden. I utgangspunktet er alt godt: den brukes som veiviser i trafikken til lands og til vanns, som ledsaging for blinde og svaksynte og til tidtaking, i tillegg til at den kan tilby sikkerhet for personer som er utsatt for kidnappingsfare. Men det er også blitt eksperimentert med GPS på gjeterhunder, og denne lærdommen vil komme til anvendelse når det gjelder kontrollering av store menneskemasser, for eksempel under opprør (og hvorfor ikke når skredsalget på Black Friday blir litt for heftig?)

Vi må først og fremst være forberedt på at teknologi som er utviklet til militære formål, vil bli brukt innen privat kommers, men også av kriminelle, samt av våre egne myndigheter på måter vi kanskje ikke ønsker oss.

Dystopisk framtid. Hvordan vil individet kunne finne sin plass i en framtid som ser ut til å bli teknologiens og globaliseringens tidsalder? Teknologi som er blitt frambrakt i kjølvannet av 9/11 har allerede gjennomsyret våre liv (og ikke bare når vi er ute og flyr), samtidig som at de mange terrorhandlingene har gjort at migrasjon i seg selv nå mistenkeliggjøres. Diasporaer er særlig utsatt, noe som den pågående registreringen av romafolk i Italia og franskmennenes forsøk på å isolere sin egen innvandrerbefolkning med all tydelighet viser. I de franske byene blir de tidligere undersåttene skjøvet ut i banlieues hvorfra metropolens sentrum – der imperialismen ufortrødent feirer seg selv – er gjort utilgjengelig for en skarve dagpendler. Forestillingen om de tidligere kolonimaktene som moderne, liberale og ryddige samfunn som skiller seg fundamentalt fra «de andre», angivelig anarkistiske, gammeldagse og voldelige undersåttene, er under press. Illustrerende eksempler på dette er klasse- eller raseprofileringen som foregikk under redningsaksjonene etter stormen Katrina i New Orleans i 2005, eller i forbindelse med klappjakten på aboriginer nord i Australia etter en rekke falske beskyldninger om overgrep mot barn i 2007. Når det gjelder teknologien, så er det lett å se den for seg brukt til identifikasjon og controllo della folla i forbindelse med grensekontroller ved Gaza eller håndtering av slumbefolkning i Rio de Janeiro, Kairo eller Manila, men «Foucaults bumerang» vil – sammen med befolkningsveksten – sørge for at dette i neste omgang vil dukke opp et sted langt nærmere oss selv. I Vesten vil vi kanskje få scenarier der ordensmakten med den amerikanske sosiologen Mike Davis’ ord «natt etter natt vil sirkle som iltre veps over slummens trange smug i sine helikoptre på evig jakt etter uhåndgripelige fiender, mens de slynger helvetes flammer inn i rønner og flyktende biler». Men slumbefolkningen har kaoskreftene på sin side, og deres respons de påfølgende morgentimene vil være selvmordsbombere og andre uforutsigbare aksjoner, noe som sannsynligvis vil føre til at det offentlige rom vil bli ytterligere avdemokratisert ved at flere institusjoner – handelsbedrifter, mediehus, departementer – vil se stordriftsfordeler særlig med hensyn til sikkerheten. Selve den urbane romantikken er på sett og vis i fare, for mens noen lukker seg inne, vil andre interesser gjennomføre drastiske tiltak for å trekke all din oppmerksomhet mot reklamen og vareutvalget: trær vil være kuttet, plantekasser tatt vekk og dekorative lyktestolper fjernet. Dette ligner i virkeligheten på en veritabel knipetangmanøver. Dystopisk, ja vel, men noen syns det er urovekkende nok om Mikke Mus gratulerer dem med dagen. Det er bare å bli vant til det først som sist, for upassende reaksjoner på slike udiskutabelt velmente høflighetsfraser vil nok bli registrert og lagret i din kundeprofil. Husk at det i bunn og grunn er et privilegium å bli sett på som en kunde, og at det er det som skiller livet i solen fra skyggenes dal.

Giertsen er litteraturviter og skribent.

Potrebbe piacerti anche