(QUESTO ARTICOLO È TRADOTTO DA Google dal norvegese)
L'uomo dietro le esibizioni da tutto esaurito sia alla Berlinale che al CPH:DOX di Copenaghen è della vecchia scuola: ha ricevuto la sua formazione di regia a Berlino negli anni '1980, con insegnanti come Alexander Kluge, Chris Marker, Harun Farocki e Jean-Luc Godard. Quando lo incontro a Berlino, mi dice con preoccupazione che la prossima generazione di registi si trova nel mezzo della nostra era di confusione. L'haitiano Raoul Peck è una persona cordiale, non è solo la sua stretta di mano a indicarlo. Le volte che l'ho incontrato, anche al festival Film fra Sør di Oslo qualche anno fa, ha sempre avuto un impegno politico ardente. Ecco perché ho filmato la sua Masterclass a Berlino (vedi il film dopo l'articolo).
Non sono il tuo negro (vedi recensione a sinistra) parla di James Baldwin e hans forbilder: Medgar Evers, Martin Luther King jr. og Malcolm X. De kjempet alle for svartes rettigheter, men ble drept for det. Dog ikke Baldwin, som Peck forteller har formet ham («framed him»), gitt ham en eksistensberettigelse: Peck brukte ti år på å lage filmen om Baldwin som politisk aktivist, som menneskerettighetsforkjemper, som intellektuell. På grunn av pågangen var Non sono il tuo negro nærmest umulig å se i Berlin. Den går for tiden på 250 kinoer i USA, og kommer snart til Oslo.
Pecks har lenge vært opptatt av Marx, og også filmen Der junge Karl Marx tok det ti år å ferdigstille. Begge de omtalte filmene handler altså om intellektuelt politisk arbeid. Slik Peck laget både en dokumentar (1992) og en spillefilm (2000) om drapet på Kongos frigjøringshelt og første statsminister Patrice Lumumba, veksler han igjen her mellom sjangre. Men for den haitiske regissøren kommer il contenuto alltid i første rekke – formen følger etter. Også fortellingen om Marx og Engels i det engelske arbeiderklassemiljøet på begynnelsen av 1800-tallet tar for seg det politiske innholdet i kampen frem mot utgivelsen av Il Manifesto Comunista. Narrativet her er bygget opp rundt de to politiske tenkerne og deres politiske kvinner – og filmer er visuelt inntagende. Svart-hvitt-dokumentaren om Baldwin har et helt annet uttrykk – men også denne gangen følger vi Pecks forbilder, slik Baldwin fulgte sine i boken om Evers, King og Malcolm X.
Vi har alle forbilder, og Raoul Peck er et av mine. I den nevnte filmen om regissøren – som du altså kan se på Ny Tids nettside – hører du ham fortelle om det politiske studentmiljøet han var del av den gang de engasjerte seg i ANC, Nicaragua og kommunistbevegelsen i Iran. Han snakker også om vår tids bombardement av pseudo-nyheter, og argumenterer for at Non sono il tuo negro er en film om fremtiden. Og han spør: Hvor kan vi finne rom, hvordan kan vi forvirrede konsentrere oss – uten å ende om som perfekte konsumenter?
