(QUESTO ARTICOLO È TRADOTTO DA Google dal norvegese)
Lunedì scorso è scaduto il termine per la presentazione delle risposte di consultazione alla direttiva sui servizi. Si tratta di una direttiva controversa che alcuni ritengono avrà conseguenze importanti per i diritti in Norvegia, mentre altri ritengono che difficilmente verrà notata. Se quest'ultimo dovesse essere il caso, c'è motivo di chiedersi perché l'UE ha speso così tanto tempo e sforzi per far adottare la direttiva.
L'obiettivo della direttiva sui servizi è aumentare gli scambi di servizi oltre i confini nazionali. La direttiva fa seguito alla strategia di Lisbona, adottata dall'UE nel marzo 2000. Afferma che l'UE diventerà "l'economia basata sulla conoscenza più competitiva e dinamica del mondo" entro il 2010.
La direttiva copre tutti i servizi che non sono specificamente esentati e la Commissione Europea ha stilato un elenco non esaustivo.
En av de store utfordringene med tjenestedirektivet er at så mange områder er uklare. Hvordan det i praksis skal føres tilsyn med tjenesteyterne, hvilke lands regler som gjelder og hvilke former for solidaransvar som i praksis vil bli lovlig. Det er også uklart hva som vil bli konsekvensen for offentlige tjenester; skillet mellom allmenne tjenester av ikke-økonomisk interesse og allmenne tjenester av økonomisk interesse er uklart definert. EU-kommisjonen har slått fast at det ikke kan trekkes en klar grense mellom ikke-økonomiske tjenesteytelser (som ligger utenfor tjenestedirektivet) og tjenesteytelser av allmenn økonomisk interesse (som omfattes av direktivet). Og at det under alle omstendigheter vil være vanskelig for medlemsstatene å betrakte samtlige tjenesteytelser på et gitt område, for eksempel alle utdanningsytelser, som ikke-økonomiske tjenesteytelser av allmenn interesse.
Senterungdommen har tidligere vært ute og sagt at Senterpartiet og regjeringen må avvise EUs tjenestedirektiv ved å bruke Norges vetorett under EØS-avtalen. Og Liv Signe Navarsete har gått offensivt ut mot direktivet. I hovedsak frykter vi at enda mer makt vil bli overført fra Norge til EU og EØS-organene. Vi frykter at viktige rettigheter knyttet til arbeidsliv, forbrukerbeskyttelse og sosial sikkerhet vil bli utsatt for sterkt press. En rekke dommer i EU-domstolen viser at målet om full markedsmakt overprøver nasjonal lovgivning og fratar utenlandske og innenlandske arbeidstakere like rettigheter i arbeidslivet. Norske tariffavtaler vil bli satt under press, noe som vil ha stor betydning for både norske arbeidstakere og for utenlandske arbeidstakere i Norge – og det vil bidra til økt sosial dumping. Alle nasjonale autorisasjons- og kontrollordninger for utenlandske, besøkende tjenesteytere skal som hovedregel fjernes. Norge vil ikke lenger på egen hånd kunne pålegge nye, bedre standarder eller krav til tjenesteutøvere.
Anne Enger hevdet i den siste debatten før folkeavstemninga i 1994 at et EU-medlemskap ville kunne undergrave faglige rettigheter i Norge. Hun ble beskyldt av daværende statsminister Gro Harlem Brundtland for å lyve. Flere dommer fra EF-domstolen de siste årene har tydeliggjort at Anne hadde helt rett. Det er derfor mange likheter med den debatten vi ser i dag, der enkelte sier at det ikke vil få noen stor betydning for Norge. Uklarhetene betyr i praksis at mange beslutninger vil bli tatt av EU-kommisjonen og EF-domstolen, som styrer etter prinsippet om friest mulig konkurranse. Det er udemokratisk at viktige politiske avgjørelser flyttes fra folkevalgte til byråkrater og jurister. Vi vil ikke vedta en lov som vi ikke kjenner det faktiske innholdet til og konsekvensene av. Derfor må vi stoppe tjenestedirektivet.
