(QUESTO ARTICOLO È TRADOTTO DA Google dal norvegese)
Quando l'Organizzazione nazionale si riunirà per un congresso a Oslo questo fine settimana, ci sono tre questioni in particolare che dovrebbero essere al centro: in primo luogo, la proposta del governo per una nuova legge sulla vita lavorativa, in secondo luogo la lotta al dumping sociale e in terzo luogo la riforma delle pensioni.
Abbiamo ragionevolmente buona fede che i tre partiti che ora stanno sfidando il governo Bondevik – SV, Ap e Sp – incontreranno LO quando si tratterà del Working Life Act, a condizione che conquistino lo Storting in autunno. Il governo propone di rendere la vita lavorativa più flessibile alle condizioni dei datori di lavoro, anche ampliando l'accesso al lavoro temporaneo e al lavoro straordinario. Lo storico Working Environment Act del 1977 è stata una vittoria storica per garantire le condizioni dei lavoratori – ora è sostituito da una legge che non è chiara nel suo scopo e che rende peggiore l'essere un dipendente. LO deve essere chiarissimo su quale tipo di legge richiedono da un nuovo governo. Se otteniamo un cambio di maggioranza in autunno, la porta è aperta per andare esattamente nella direzione opposta a ciò che vuole il governo Bondevik in termini di diritti dei lavoratori. Quindi LO deve avere requisiti chiari.
Tilsvarende er det et åpenbart behov for å intensivere kampen mot sosial dumping. Verken vi eller LO er i utgangspunktet negative til å la svensker, polakker, baltere eller andre komme til Norge for å jobbe, men det er uakseptabelt om dette skal skje ut fra andre standarder eller lønninger enn hva norske arbeidere har krav på.
Den tredje, men kanskje viktigste, saken handler om å få på plass et pensjonssystem som er mer rettferdig enn hva regjeringen og flertallet i pensjonskommisjonen har foreslått. Arbeiderpartiet har beveget sitt standpunkt i retning av SV sitt, og LO har alle muligheter for å bidra til flertall for en solidarisk, trygg og offentlig pensjonsordning.
Det flertallsforslaget som ligger fra LO-sekretariatet er imidlertid ikke godt nok: Skal pensjonene opprettholdes og skape trygghet også for lavtlønte, må besteårsregelen beholdes, samtidig som pensjonene justeres i takt med lønnsveksten og at man avviser at forventet levealder skal være styrende for pensjonsutbetalingene. I tillegg til dette må man få et system der alle er garantert pensjon, og hvor alle får pensjonspoeng fra første krone tjent.
LOs samfunnsøkonomiske avdeling har selv vist hvordan skremselspropagandaen om folketrygdens bæreevne er overdrevet. Landsorganisasjonen bør ut fra dette ta opp kampen for et system som er mer solidarisk, og som faktisk lar seg finansiere gjennom økt folketrygdavgift eller tilsvarende tiltak. Pensjoner er i stor grad et spørsmål om fordeling, og dette landet har råd til å bære et stort antall pensjonister.
En uklar linje fra LO, slik sekretariatets flertall synes å legge opp til, øker faren for at høyrepartiene får diktere en pensjonsreform før valget. Derfor bør LO-kongressens krav være klare. Ett av disse kravene bør dessuten være at velgerne skal få si sitt om pensjonsreformen ved valget.
