(QUESTO ARTICOLO È TRADOTTO DA Google dal norvegese)
Il film del regista britannico Danny Boyle Slumdog Millionaire ha vinto numerosi premi cinematografici, tra cui The Golden Globe, e ha ricevuto dieci nomination prima degli Oscar del 22 febbraio. È riconosciuto in tutto il mondo da un pubblico che ha poca conoscenza di Dharavi, la più grande baraccopoli dell'Asia, a Mumbai.
In India, dove il cinema è una passione e le star del cinema sono viste da molti come semidei, Slumdog Millionaire ha comunque ricevuto molte critiche per aver smascherato l'oscuro "mondo sotterraneo" di Mumbai, poiché mostra all'India uno specchio che la parte centrale del paese è imbarazzata e in crescita. la classe si rifiuta di vederti dentro.
India forsøker å riste av seg sitt rykte som en fattig nasjon, og lederne er ivrig etter å ta igjen de mer utviklede landene. Filmen skraper i et gammelt sår. India ønsker nå å vise verden sitt «skinnende ansikt», som et land på vei oppover, med profilerte forretningsmenn som bilmagnaten Ratan Tata, industrikongen Lakshmi Mittal, verdens fjerde rikeste person, og Infosys-gründeren Narayan Murthy. Dette laget av befolkningen setter stor pris på alle indere som gjør det godt. Avisene setter av betydelig spalteplass til amerikanske inderes bragder, også for barn med indisk opprinnelse som vinner stavekonkurranser i USA. Disse «feelgood»-nyhetene brukes til og med som hovedoppslag.
«Det er en skam at Indias prestasjoner ikke blir synliggjort,» forteller Shalini Sharma meg. Hun hatet hindiversjonen av Slumdog Millionaire. «Dette er alt Boyle så av India da han var her. Andre opptak kunne vært brukt. Mitt poeng er at filmen ikke er stor, kun ordinær, så hvorfor gjør man så stort nummer ut av den?»
«Som alle vestlige mennesker ønsker Danny Boyle å utnytte Indias fattigdom. Den danner et portrett av India som Vesten elsker å se. Naturligvis slår filmen an der, fordi den viser deres versjon av hva India er,» hører jeg fra en ung kvinne, som sier seg uberørt av filmen. «Den ville ikke ha blitt lagt merke til om den hadde vært laget av en indisk regissør. Det som er mest sårende for Indias følelser, er det faktum at en utlending har laget filmen.»
Mange indere som hele sitt liv har lukket øynene for fattigdommen, som lever side om side med velstanden, er nå sinte fordi Boyles film har blottlagt en side av India som de selv gjør sitt beste for å ignorere. Glem at boken som filmmanuset er basert på, prisbelønte Q & A (2005), er skrevet av den indiske forfatteren Vikas Swarup. Glem at mange indiske filmer også har beskrevet de mørkere sider av Indias samfunn. Skrekken nå er: Hvordan kan vi tillate en utlending å fremstille våre mørkere sider?
I India har man en forkjærlighet for å protestere under de mest tøysete påskudd. I Bihar, en delstat som er kjent for sine kastekriger, mafiagjenger og sin fattigdom, har sluminnbyggere nå gått til retten for å protestere mot bruken av uttrykket «slumdog». «Hvordan våger de å kalle oss hunder?» lyder anklagen.
Det er ikke bare Danny Boyle som har måttet tåle hard kritikk. Sist uke ble en film produsert av Bollywoods hjerteknuser, Shah Rukh Khan, tvunget til å skifte navn. Navnet på filmen er Billu Barbereren (norsk premiere 13.2., red. anm.). Frisørene tok dette som en fornærmelse, ordet «barberer» måtte dermed fjernes. India er som i flere århundrer samtidig, påpeker forfatteren Arundhati Roy, i en kommentar til diskusjonen om Valentinsdagen 14. februar. Mange partier på høyresiden vil nemlig stanse feiringen fordi de mener den er et angrep på indisk kultur.
Det indiske paradoks er resultatet av en varierende utvikling i et digert land med forskjellige språk, religioner og skikker. Vi er fremdeles i ferd med å finne vår identitet i den moderne konteksten, på tross av at vi er en over 4000 år gammel sivilisasjon, påpeker Roy.
Her finner vi også årsaken til at Boyles film er uakseptabel for mange indere. Den viser et bilde av India som innbyggerne ikke vil se.
Personlig elsket jeg filmen. For meg var det en vakker historie om verdigheten og gleden som finnes i mennesket, om det å reise seg fra et liv som ungdom i slummens lammende fattigdom. Scenen hvor et barn blir blindet av en gjeng pengeutpressere, er grufull. Likevel vet hver eneste inder at slike ting skjer. Vi vet at tiggere på gaten blir organisert og kontrollert av kriminelle grupper. Det filmen ikke viser er barnevoldtektene som er en del av dagliglivet til gatebarna.
Vi trenger flere slike filmer, ikke færre.
Seema Guha er kommentator for den Mumbai-baserte avisa Daily News & Analysis (DNA). Hun skriver eksklusivt for Ny Tid.
