(QUESTO ARTICOLO È TRADOTTO DA Google dal norvegese)
I saggi in John Pilgers I nuovi governanti del mondo è ben curato. Il mix di destini personali, fatti concreti e citazioni rivelatrici di pianificatori strategici; sull'oppressione, sulla sofferenza, sulla morte – con l'Occidente corresponsabile – le rivelazioni di atrocità precedentemente sotto-comunicate danno ulteriore potere.
È spiacevole leggere questo. Sgradevole, come dovrebbe essere un libro di dibattito politico. Non mi sento meglio per il fatto che il libro dia molto spazio alle persone reali. Questo è il punto forte di Pilger.
Tuttavia, il mio allarme di merda suona quando le atrocità vengono presentate come parte di un grande piano. Un complotto ben ponderato commesso dai ricchi e potenti del mondo contro i deboli e i poveri.
Det er synd at Pilger ender som en nyttig idiot for de han kritiserer. Boka avdekker nemlig en rekke kritikkverdige forhold. John Pilger er en modig dokumentarfilmskaper, journalist og forfatter, men det blir for lett å avvise det hele som rabiat polemikk når presisjonsnivået er lavt i avgjørende øyeblikk og analysene står i fare for å falle over i konspirasjonsteoretisk viss-vass.
Blodige hender
Il primo dei quattro saggi in I nuovi governanti del mondo tar for seg Suhartos blodige undertrykking av den Indonesiske venstresiden på 60-tallet.
Vesten var dypt involvert i forbrytelsene, ifølge Pilger. Storbritannia solgte våpen til morderne, og vestlige selskaper skal nærmest ha delt landets økonomi – sektor for sektor – mellom seg på et møte i 1967. Det hele som et ledd på veien til å innføre kapitalisme i Asia.
Sanksjonsregimet, bruken av utarmet uran og amerikansk og britisk bombing i flyforbudssonene har ført til enorme lidelser for Iraks sivilbefolkning. Det er tema for det andre essayet. Pilger viser også hvordan vestlige ledere svarer unnvikende når de blir konfrontert med disse hendelsene.
Videre avslører Pilger hvordan sikkerhetspolitiske hensyn ligger bak militæroperasjonene i Sentral-Asia i kjølevannet av 11. september, og hvordan aborigiene i Australia lider under statlig undertrykkelse. Det står i en grell kontrast til den offisielle skjønnmalingen i forbindelse med Olympiaden i Sydney i 2000.
Hørt det før?
Essayene tar med andre opp interessante ting. Forhold som har fått liten oppmerksomhet i vestlig presse. Spesielt gjelder dette mordene i Indonesia og Australias undertrykking av aboriginiene. Essayene om disse hendelsene er derfor betimelige, og det er rystende lesning. En stakkar får flere uhyggelige a-ha-opplevelser.
Avislesende mennesker har imidlertid hørt flere av historiene fra Irak før. Tre ledende FN-representanter har trukket seg på grunn av de forferdelige lidelsene Iraks sivilbefolkning gjennomgår på grunn av sanksjonene. Den slags går ikke upåaktet hen; selv ikke i en presse, som etter Pilgers egne ord fremmer amerikansk verdensherredømme .
En konspirasjon?
Globalisering og krig mot terror er intet annet en imperialisme i ny drakt, skriver Pilger.
Men denne gangen er det USA som sitter i førersetet, og de sikrer makten sin ved hjelp av gjeldsregimene og strukturtilpasningsprogrammene til IMF, WTO og Verdensbanken. En voldsom militærmakt er riset bak speilet.
Staten har ikke smuldret bort, slik mange globaliseringskritikere hevder. Staten har bare tatt nye former. Mer presist: Den har blitt en kapitalismens jernneve som beskytter vestlige markeder, samtidig som den garanterer de multinasjonale selskapenes inngrep (og overgrep) i andre, og mindre utviklede deler av verden, mener han.
Dette er nok i hovedsak riktig, men Pilger stopper ikke der. Det hele blir i bokas bilde en ond plan regissert av en liten klikk rundt Georg Bush og hans rådgivere. Pilger understreker selv at det ikke er snakk om noen sammensvergelse eller konspirasjon: “Det er ganske enkelt slik systemet fungerer, ved å sikre “tilgang” og “kredibilitet” i et hierarki som alltid er oppsatt på å tillegge regjerings politiske strateger større etiske intensjoner enn de politiske strategene selv.”
Nok en gang gir jeg Pilger rett. Det finnes ingen sammensvergelser. I resten av boka er det Pilger selv som konstruerer konspirasjoner.
Verdensbildet
Jakten på Osama Bin Laden er, ifølge Pilger, bare en sirkusforestilling. Det er andre hensyn som ligger bak. Om operasjonene i Sentral-Asia, skriver han følgende: “Dette er bare begynnelsen. Det endelige målet er en langt større amerikansk erobring, militært og økonomisk, som ble planlagt under annen verdenskrig og som, slik visepresident Cheney sier, “kanskje ikke slutter i vår levetid”.”
Sitatet er symptomatisk for Pilgers verdensbilde, og han får tilsynelatende legitimitet fra selveste vicepresdent of The United States. Han innrømmer jo tilsynelatende forholdet. Problemet er bare at Cheneys sitat er tatt ut av sammenhengen. I motsetning til de fleste andre sitater i boken, mangler det referanse, men noen søk på internett viser at ordene falt i et intervju med Washington Post i oktober i fjor. Ifølge BBC handler sitat egentlig om krigen mot terror, og ikke om globalt verdensherredømme. Vi siterer BBC: “”It’s different than the Gulf War was, in the sense that it may never end. At least, not in our lifetime.” Mr Cheney indicated that he believed there would be more casualties, following the death of two American servicemen in Pakistan on Friday.”
Flere feil
Misforstå meg rett. Selvfølgelig har krigen i Afghanistan sikkerhetspolitiske over- og undertoner, og det er kanskje vel strengt å dømme en mann etter en enkelt slendrian.
Men eksempelet ovenfor er ikke enestående.
Både journalister og akademikere har holdt tyst mot bedre vitende, mener Pilger. “Det har kanskje aldri vært så taust før?”, skriver han om akademikerne. Men sannheten er vel at man ser en gryende repolitisering av universitetsmiljøene både på denne, og på den andre siden av Atlanterhavet. Det finne underskriftslister mot krigen i Irak med fremstående akademikere begge steder.
Journalistene rammes like hardt: “Å minimalisere Vestens straffeskyld, for ikke å snakke om å omtale land ut fra deres nytte for Vesten, bli nærmest en faglig troshandling”.
På tross av dette skriver norske medier relativt ofte kritiske artikler om vesten. Det burde selvsagt vært oftere, men en total svartmaling er det ikke grunnlag for. Det er imidlertid mulig dette fortoner seg annerledes “over there”.
I tillegg kommer mer åpenbare faktafeil, som at Vesten under Operasjon ørkenstorm skal ha sluppet 88 500 bomber over “Iran og Kuwait”, når det selvsagt skulle vært “Irak og Kuwait”.
Om det er oversetteren – som ellers gjør en god jobb – eller forfatteren som blingser, vites ikke, men slike feil skjemmer fremstillingen.
Drøye overdrivelser
Jeg skal stoppe der og innrømme at jeg har et ambivalent forhold til denne typen spørsmål. Pilgers bok setter også fingeren på noe vesentlig:
Vestlig presse har en tendens til å glemme forbrytelser begått andre steder i verden, og det er stor forskjell på hvordan nostro døde og deres døde telles og behandles i spaltene. Et menneskeliv er ikke et menneskeliv, spesielt ikke når det er storpolitikk inne i bildet. I Australia tenker man nærmest om urbefolkningen som en del av faunaen.
Likevel er det noe med dimensjonene. Pilger sammenligner Australia med Sør-Afrika under apartheid-regimet. USA med Det tredje riket.
Selv om det skulle være visse paralleller, får de generelle sammenligningene stå relativt ubegrunnet, og slik at de passer til et politisk prosjekt. Kanskje er det i debattbokens natur å benytte seg av noen retoriske grep, men det får være grenser.
Når disse grensene krysses blir påstandene, som i all hovedsak kan være riktige, så lette å avvise. Det er på høy tid at venstreintellektuelle som Pilger (men også Gore Vidal og Noam Vhomsky) lanserer en mer treffende kritikk av makta. Først da blir det tvingende nødvendig å ta dem på alvor. Først da får avsløringene virkelige politiske konsekvenser.
