Teatro della crudeltà

Secolo di psicopatici

La politica del 20° secolo è stata dominata da diversi psicopatici. Il libro Psicologia politica combina gli studi sulla psiche di Hitler, Stalin e Mao con una valutazione di come le persone generalmente vivono situazioni politiche estreme.




(QUESTO ARTICOLO È TRADOTTO DA Google dal norvegese)

Fu la presa del potere da parte di Adolf Hitler alle elezioni democratiche del 1932 a costituire il punto di partenza per la "psicologia politica" come disciplina accademica. I ricercatori non erano interessati solo alla mente confusa di Hitler, ma anche allo stato psicologico delle masse. Come potrebbe la maggioranza, e poi il Riksdag, scegliere di mettere da parte la democrazia con quello che viene definito "suicidio costituzionale"?

Il caso della parata Hitler

Nils Johan Lavik e Nora Sveaass, rispettivamente psichiatra e psicologa, guidano le proprie aree di competenza insieme a discipline come il diritto e le scienze politiche. Sono tutt'altro che i primi a farlo, e in un capitolo approfondito sul metodo esaminano i libri classici in questa sezione. Il più famoso è La personalità autoritaria fra 1950, skrevet av blant andre Theodor Adorno, og basert på psykoanalytisk tenkning. Senere kombinasjoner av individual- og gruppepsykologi gir et tentativt svar på spørsmålet om «paradekasuset» Hitlers vei til maktens tinder. Den gale forføreren hadde en såkalt speilhungrig personlighet, mens den traumatiserte, komplementære personligheten som dominerte i massene var den idealhungrige [s. 117].

Psykologi spiller naturligvis en like stor rolle i mer moderate politiske miljøer, og forfatterne presenterer betydningen av de beslutningstagende gruppers størrelse, struktur, rutiner og lederskap. Selv om dette er emner som kan ligge sosiologien og bedriftspsykologien nær, så har også psykoanalysen sin plass som redskap til å forstå det som kalles pensare di gruppo, nemlig hvordan den individuelle integritet kan forvitre, hvorpå en går over til nærmest automatisk å sanksjonere direktiver.

Psykologi fra sør

Det kanskje mest spennende kapitlet i boken omhandler «psykologi fra sør», der forfatterne legger inn et kulturelt perspektiv i sine betraktninger. De har satt seg godt inn i rettsoppgjørene i Latin-Amerika etter diktaturene på 1970- og 80-tallet, blant annet i Chile, Argentina og Guatemala.

Det er vel allikevel arbeidet til The Truth and Reconciliation Committee i Sør-Afrika som må anses som det mest dyptgripende og vellykkede nasjonale renselsesprosjektet, selv om det var aldri så traumatisk. De tamme forsøkene på å få straffet Chiles tidligere diktator Augusto Pinochet er en flau sammenligning, og likeledes er kun en håndfull mennesker blitt dømt etter det nådeløse diktaturet i Argentina på 1970-tallet.

Forfatternes forkjærlighet for Latin-Amerika kommer bedre til sin rett når de skriver om frigjøringspsykologien, et ektefødt barn av kontinentets frigjøringsteologia, som kort sagt går ut på at kirken plikter å ta fatt i lokale problemer som fattigdom og undertrykkelse. Flere av de politisk bevisste (og ofte forfulgte) prestene i denne sosiale bevegelsen har bakgrunn fra psykologien. Deres arbeid går i all enkelhet ut på å få mennesker til å reflektere og så handle ut fra erfaringer. Det er innlysende at en slik psykologi er lite autoritetstro og svært upopulær hos mange regjeringer, og den har også brodd mot den vedvarende imperialismen.

Menneskerettighetenes tiår

Lavik og Sveaass forsøker å holde i gang en fortløpende vurdering av deres egne kollegers rolle i forskjellige kritiske historiske situasjoner. De deler ut både ros og ris, men understreker at etikk allerede står sterkt på psykologenes pensum. De påpeker dernest det paradoksale i at menneskerettighetene nærmest er fraværende i fagopplæringen, og å rette på dette synes i det store og hele å være deres hovedanliggende med denne boken.

Politisk psykologi munner ut i et ufravikelig forsvar for menneskerettigheter og folkerett. I likhet med så mange andre lignende vurderinger av verdenssituasjonen siden 11. september, så er det ikke nynazister eller gammelkommunister man etter forfatternes mening bør passe seg mest for, men det militariserte annerledeslandet, fotnotemakten USA.

De er imidlertid ganske optimistiske, og kaller 1990-tallet for «menneskerettighetenes tiår». Det er det flere gode grunner til, ikke minst har Murens fall og avviklingen av apartheidregimet og andre diktaturer skapt bedre vilkår for fredsarbeid.

Dette er en grundig bok, som stort sett lykkes med sine ambisjoner. Det lange metodekapitlet og den interne etiske diskusjonen er nok helst beregnet på fagfolk, mens behandlingen av menneskerettigheter og folkerett (heldigvis, får en si) må tåle skarp konkurranse fra mange andre bøker om dagen. I innføringen i «psykologi fra sør» argumenteres det godt for at dette er mer enn et bidrag til «våre» oppfatninger. Ellers kunne forfatterne kanskje vært noe mer sjenerøse med eksempler fra deres brede erfaring med klinisk psykologi og nærkontakt med traumatiserte flyktninger, samt fra rettsoppgjørene i Latin-Amerika.

Potrebbe piacerti anche