(QUESTO ARTICOLO È TRADOTTO DA Google dal norvegese)
[iraq] Il governo rossoverde, guidato da SV, ha ritirato le forze militari norvegesi dall'Iraq occupato.
Ma senza dibattito, i rossoverdi hanno portato avanti un progetto controverso e poco noto a cui il governo Bondevik ha dato il via libera nel 2005. Con 27,5 milioni di corone Norad, la Norwegian Petroleum Directorate, sostenuta da Statoil e Norsk Hydro, sta assistendo la sviluppo del settore petrolifero in Iraq. Lì, più soldati americani che mai stanno cercando di reprimere i ribelli e proteggere le installazioni petrolifere contro il sabotaggio. L'accordo è stato concluso con un governo iracheno ad interim senza legislazione sul petrolio.
Il progetto fa parte del programma Oil for Development, lanciato dal governo Bondevik poco prima della sua partenza.
- Vogliamo contribuire all'utilizzo di ingenti proventi petroliferi per ridurre la povertà in Africa e altrove, in modo che il petrolio diventi una benedizione e non una maledizione, ha affermato il ministro dello Sviluppo Hilde Frafjord Johnson (Krf) quando il programma è stato
lanciato il 2 settembre dello scorso anno.
Ma il programma, che ora è diventato parte del pilastro principale degli aiuti del ministro dello sviluppo Erik Solheim (SV), solleva diverse domande fondamentali: in quali paesi è accettabile che l'esperienza petrolifera norvegese venga coinvolta? E in che misura gli aiuti sono legati alla ricerca di profitto e di nuove concessioni da parte delle compagnie petrolifere norvegesi?
Nessuna legislazione
Le domande toccano la Norvegia e il governo rossoverde, soprattutto in relazione all'Iraq.
Per l'accordo tra Norvegia e Iraq, firmato il 26 maggio dello scorso anno, la parte irachena è stata stipulata da un governo provvisorio in un paese che non aveva – e non ha tuttora – una legislazione petrolifera.
– Den forrige midlertidige regjeringen i Irak hadde ikke fullmakt til å inngå avtaler med andre land. Derfor ble det inngått en uforpliktende MoU-avtale (Memorandum of Understanding) mellom Oljedirektoratet og Ministry of Oil i Irak, forklarer Øystein Kristiansen, prosjektleder i Oljedirektoratet.
Med på lasset fikk Oljedirektoratet blant annet Norsk Hydro og Statoil som samarbeidspartnere. Sistnevnte var sågar med på å utarbeide programforslaget for oljesamarbeidet med Irak.
Samtidig har både Norsk Hydro og Statoil inngått egne uforpliktende MoU-avtaler med Irak. Dermed har selskapene posisjonert seg i forhold til den forventede kampen om konsesjoner i landet med en av de største oljereservene i verden, både gjennom egne avtaler og gjennom Oljedirektoratets avtale.
– Dette setter Olje for utvikling-programmet i et enda dårligere lys enn før. Dette er åpenbart et spill fra norske selskaper for å skaffe seg konsesjoner, og viser klart Norges dobbelt-
moral. Det er galt å støtte opp om et regime i Irak som er legitimert av en okkupasjonsmakt. Hvis norsk bistand brukes til dette, gravlegger Olje for utvikling-programmet seg selv, mener oljeforsker Helge Ryggvik ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur ved Universitetet i Oslo.
Norske bistandsmidler er imidlertid allerede i bruk. Ifølge Norad har de så langt betalt ut 5,1 millioner kroner til Oljedirektoratet for
oljesamarbeidet med Irak, som etter avtalen skal vare ut 2007.
Brakt i havn av rødgrønne
Faktisk var det først under den rødgrønne regjeringen at den økonomiske siden av avtalen ble brakt i havn. 4. november i fjor undertegnet Oljedirektoratet og Norad en kontrakt som innebærer at Norad bevilger til sammen 27,5 millioner kroner til Irak-prosjektet.
I bevilgningsdokumentet til Norad pekes det på flere risikofaktorer ved prosjektet. Landet befinner seg i en «krigslignende» situasjon. Likevel konkluderer Norad med støtte til oljebistanden.
– Det virker veldig underlig at den rødgrønne regjeringen har opprettholdt støtten til prosjektet i dagens Irak. Dette er en gal prioritering, sier Halle Jørn Hanssen, leder i Forum for utvikling og miljø (Forum).
Spørsmålet er om Irak tilfredsstiller kriteriene for å bli valgt ut til Olje for utvikling-programmet.
Norad legger i disse dager programmets websider ut på Internett. Her heter det at land som skal kunne kvalifisere til norsk støtte, må være i en situasjon hvor respekt for menneskerettigheter, lov og orden er på akseptabelt nivå, eller at det er godt dokumentert at de er på riktig vei. Det må kunne dokumenteres en politisk vilje til bedret styresett og bekjempelse av korrupsjon.
Rapportene som daglig tikker inn fra Irak forteller imidlertid om det motsatte. Og for opprørerne er oljeinstallasjonene et daglig mål i deres motstand mot det sittende regimet og amerikanernes militærapparat.
Bryter forutsetninger?
I boka Understanding Iraq (2005) beskriver den amerikanske Midtøsten-eksperten William R. Pork hvorfor mange irakere ser på den amerikanske invasjonen som et forsøk på å få kontroll over landets olje. Det handler blant annet om Bush-administrasjonens privatisering av oljeindustrien, om hvordan okkupasjonsmyndighetene har solgt den irakiske oljen til amerikanske og britiske oljeselskaper til underpris, og om forsøket på oppsplitting av OPEC.
Ifølge Pork har 19 av 20 milliarder dollar – fra bankreserver og salg av irakisk olje – så langt gått til å dekke gjenoppbyggingen av landet og holde okkupasjonsmaktens administrasjon gående.
– Norges oljebistand til Irak er en konsekvens av presset om å være en av USAs «greie» nasjoner, sier Forums styreleder Halle Jørn Hanssen. Han har ikke registrert debatt om dette forholdet i bistandsmiljøet i Norge.
Genuin utviklingspolitikk
Leiv Lunde, tidligere statssekretær for Hilde Frafjord Johnson, er leder for Olje for utvikling-programmet i Norad.
Han presiserer at han ble statssekretær for Frafjord Johnson i februar 2005, etter at vedtaket om at Norge skulle bistå Irak på oljesektoren var fattet.
Lunde tilbakeviser påstander om at programmet fremmer norske oljeselskapers kommersielle interesser.
– Programmet er styrt av utviklingspolitiske målsettinger. Vi velger ut hvilke land vi skal engasjere oss i ut i fra hvor vi mener vi kan bidra best, sier Lunde.
Han viser til at programmet i dag er tyngst inne i Øst-Timor.
– Der er det ingen norske selskaper til stede. Oljesamarbeidet med Øst-Timor er genuint basert på utviklingspolitikk, sier Lunde.
Likevel er han klar over at Olje for utvikling-programmets liste over land i stor grad sammenfaller med hvor Statoil, Norsk Hydro og andre norske selskap befinner seg.
– Vi er interessert i samarbeid med norske selskaper og synes det er positivt at de bidrar. På noen områder ligger kompetansen hos selskapene. Men når det gjelder hvilke land vi skal engasjere oss i, så velges de ut ifra utviklingspolitiske hensyn, og ikke Statoil og Hydros interesser. Vi vet likevel at vi er i et krevende terreng. Vi har derfor vært veldig tydelige på roller, sier Lunde.
Forums styreleder stiller på sin side et stort spørsmålstegn ved de edle motivene.
– Det er lenge siden Norge mistet sin jomfrudom i disse spørsmålene, sier Halle Jørn Hanssen.
Olje må ikke bli en byrde
Lunde erkjenner at norske selskaper generelt kan få et positivt image i andre land på grunn av Norges innsats gjennom Olje for utvikling-programmet.
– Samtidig jobber vi mot korrupsjon og for åpenhet i oljeindustrien. Det er en risikofaktor som norske selskaper må ta med seg, sier Lunde.
I dag er Norge gjennom Olje for utvikling-programmet engasjert i omkring 20 land. Lunde understreker programmets hovedbegrunnelse om at olje skal komme fattige mennesker i disse landene til gode, i stedet for å bli en byrde.
De to landene Norge har engasjert seg lengst i er Mosambik og Angola. Norge har gitt rundt 100 millioner kroner til Mosambik i løpet av de siste ti årene. I Angola har Norge vært i ti-femten år og gitt noen titalls millioner til kapasitetsbygging i oljesektoren.
– Har bistanden gjort at oljen i disse landene har blitt en velsignelse for fattige?
– I Mosambik har ikke oljeutvinningen startet opp ennå. Men vi har vært den største bidragsyteren og er rimelig trygge på at vi har bidratt til en god utgangsposisjon for landet når utdeling av blokker til oljeselskapene nå skal starte opp. Når det gjelder Angola har det vært krevende med borgerkrig og store styresett-utfordringer. Men vi har valgt å være der dels fordi vi er etterspurt og fordi vi ser muligheten for dialog, sier Lunde.
Statoil og Norsk Hydro er for øvrig tungt inne i Angola, mens Norsk Hydro har interesser i Mosambik.
– Oljen har ennå ikke blitt en velsignelse for de fattige i Angola. Men vi er en liten aktør i landet. Vi har valgt å bidra, men det er klart at sett i lys av Kinas milliarder av dollar i oljekreditter blir fort vår innsats som dråper i havet, sier Lunde.
Vil ikke avbryte
[irak] Utviklingsminster Erik Solheim mener Norges medvirkning i Olje for utvikling-programmet skilles klart fra de norske selskapenes kommersielle interesser i Irak. Solheim avviser at den norske oljebistanden har sammenheng med den amerikanske militære tilstedeværelsen i Irak og sier det ikke er aktuelt å avbryte programmet.– Dette er et program inngått av Bondevik-regjeringen. Det er ikke naturlig å avbryte inngåtte norske forpliktelser så lenge Irak har en regjering som er anerkjent av FN, Norge og det internasjonale samfunn for øvrig. Avtalen er selvsagt med Iraks regjering og uten noen tilknytting til den amerikansk-ledede koalisjonen, sier Erik Solheim.
-Både Statoil og Norsk Hydro er samarbeidspartnere til Oljedirektoratet i avtalen med Irak, samt at de har egne avtaler med Irak. Er utviklingsprogrammet en døråpner for norske oljeselskap?
– I Irak og alle andre steder skal det være helt klar rolledeling mellom Oljedirektoratet og norske selskaper. Alt foregår i total åpenhet. Avtalen med Irak er inngått av Oljedirektoratet. Statoil og Hydro er underleverandører av spesifikk ekspertise. Olje for utvikling-programmet må holdes helt atskilt fra selskapenes kommersielle interesser, svarer utviklingsministeren.
Usikkerhet hos SV-ere
[oljepolitikk] Til tross for den sterke motstanden mot USAs krigføring i Irak, viser Ny Tids ringerunde at den norske støtten til den irakiske oljesektoren er et vanskelig tema for SV-politikere – og lite kjent.– Jeg ser dilemmaet med at prosjektet foregår i en borgerkrigslignende situasjon. Men jeg må jo si at jeg liker bedre dette trekket fra Bondevik-regjeringen enn at de bidro med norske styrker etter invasjonen av Irak. Dessuten er det bedre at vi bidrar til oljeekspertise i Irak enn at amerikanske selskaper som Halliburton gjør det, sier SVs medlem i utenrikskomiteen, Ågot Valle, som ikke går inn for en revurdering av avtalen med Irak nå.
Sentralstyremedlem Ingrid Fiskaa, som også er leder i Fredsinitiativet, kjente ikke til avtalen da Ny Tid kontaktet henne.
– Vi har ikke diskutert denne saken i
sentralstyret i SV. Men jeg mener at det er all grunn til å se kritisk på avtalen med Irak. Dette er neppe god bruk av bistandspenger, sier hun.
Heller ikke partisekretær Edle Dåsvand kjenner til selve avtalen med Irak.
– Med forbehold om at jeg ikke kjenner til detaljene i avtalen, så vil jeg si at det er positivt at Norge bidrar når vi blir bedt om å hjelpe til med å bygge opp infrastrukturen rundt oljeressursene i Irak. Det er viktig i forhold til oppbyggingen av demokrati i
landet, og en mye bedre måte å hjelpe irakerne på enn å bruke militærmakt, sier Dåsvand.
Ivar Johansen, medlem i Oslo bystyre og med lang fartstid i norsk fredsbevegelse, er mer betenkt.
– Regjeringen må se på dette på nytt. Det er ikke naturlig at vi har en avtale med dagens regime i Irak og støtter oppbyggingen av oljesektoren i landet, sier Johansen.
Irak-avtalen:
- Avtalen om oljesamarbeidet mellom Oljedirektoratet og Ministry of Oil i Irak ble undertegnet 26. mai i fjor. Statoil, Norsk Hydro, INTSOK og Petrad er samarbeidspartnere. Avtalen gjelder for perioden fra 2005 til 2007. Norad bidrar med 27,5 millioner kroner. Avtalen går ut på teknisk og institusjonell bistand, og handler om ting som teknologioverføring, opplæring, oppbygging av datasystem og hjelp til irakerne for å få mest mulig olje ut av landets enorme oljefelt.
Olje for utvikling:
- Olje for utvikling-programmet ble lansert av Bondevik-regjeringen i september 2005. Målsettingen er å bistå ressursrike utviklingsland så oljerikdommen deres fører til økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon, og at den er miljømessig bærekraftig. Satsingen innebærer en ekstrabevilgning på 50 millioner kroner per år i fem år fra og med 2006. Gjennom programmet er Norge per i dag aktive i Angola, Kambodsja, Irak, Madagaskar, Mosambik, Nicaragua, Nigeria, São Tome og Principe, Sør-Afrika, Sri Lanka, Sudan, Tanzania, Øst-Timor, Uganda, Vietnam og på Filippinene.
