Abbonamento 790/anno o 190/trimestre

Caratteristica norvegese





(QUESTO ARTICOLO È TRADOTTO DA Google dal norvegese)

The White Birch, Mira Craig e Minor Majority ci offrono tre approcci molto diversi all'anno musicale norvegese 2006, e a loro modo dimostrano che vale la pena mantenere le loro caratteristiche distintive invece di cercare di indovinare cosa vogliono le persone.

Sussurro basso

"Vuoi / Il tuo cuore silenzioso da mostrare", canta Ola Fløttum nella band di Oslo The White Birch, e con il suo quarto album dal debutto di basso profilo Autoritratto (1996), il gruppo mostra come la frugalità sia una virtù, anche nella musica. Vieni a prendere aria (Racing Junior/Sonet 2006) è un disco di basso profilo, caratterizzato da voci sussurrate, strumentazione spartana e melodie vagamente scintillanti. L'album sarà pubblicato in Europa dalla German Glitterhouse Records e The White Birch dovrebbe avere tutte le opportunità per acquisire un pubblico devoto su base europea.

I White Birch sono nati come una rock band più rumorosa all'indomani dell'esplosione del grunge e dell'hardcore degli anni '1990. Il lento sottogenere "slowcore" è stato per molto tempo un riferimento naturale, caratterizzato com'era da melodie sciroppose, mormorii vaghi e riff di chitarra esplosivi. La band ha anche preso il nome da un album della band slowcore americana Codeine. Ora The White Birch, d'altra parte, è più legato agli umori atmosferici dell'islandese Sigur Rós e alla magnifica malinconia dei Coldplay, senza che sembri plagio o post-diluizione.

Il cambiamento di stile per The White Birch è stato probabilmente preso quando Ola Fløttum ha pubblicato l'album solista Questi giorni sono difficili da ignorare (Racing Junior 2001) under aliaset Portrait Of David. Dette albumet står i ettertid fram som Fløttums praktiske eksamen i innadvendt melankoli; ti sanger framført med svært få virkemidler – og med en nærmest Erik Satie-aktig minimalisme i arrangementene. Albumet var noen hakk for stille og navlebeskuende for denne anmelder, men det er ingen tvil om at det har vært viktig for The White Birchs videre utvikling. Trioen sto fram som et nytt band på Star Is Just A Sun (Racing Junior 2002), og på årets plate er metaformosen til Fløttum og hans kumpaner Ulf Rogde og HC Almendingen fullført.

Sjanger-karneval

Veien fram mot målet har heller ikke vært snorrett for norskamerikanske Mira Craig, men heldigvis virker det som hun er immun mot alle forslag om kunstneriske kompromisser og definerte sjangergrenser. Debutalbumet Guarda guarda! (Homemade Records/Bonnier Amigo 2006) viser fram noe så sjeldent som en norsk artist det er umulig å ikke ta stilling til. Det er vanskelig å mene at plata er «helt grei», en skjebne som rammer de fleste plater der ute. For på tross av enkelte glipptak er dette visjonær, nyskapende og nesten irriterende egenrådig musikk. Hvis du har hørt gjennombruddslåta «Boogeyman» med sin miks av calypso, hiphop og illsint bjeffing, eller sett Mira riste løs som en ishulder på Island – akkompagnert av heftige drum’n’bass-brekk – i videoen til «Headhunted», vet du hva jeg snakker om. Dette er musikk du elsker eller hater, og den mest vågale norske plata siden Serena-Maneesh debuterte med sine stormannsgale støysymfonier i fjor sommer. Hun slenger inn pekere til både norsk og japansk folkemusikk, og minner ofte mer om Kate Bush og Dollie Deluxe enn mer åpenbare forbilder innen hiphop og r&b. Et nytt jungelord: Når Mira Craig åpner kjeften, må man lytte.

Evige melankolikere

Pål Angelskår i Minor Majority holder seg mer i nabolaget til The White Birch, men musikken er mer tradisjonsrik norsk høstmelankoli i området rundt Leonard Cohen og Neil Young. Såre stemninger og tåredryppende tekster holder ikke alene, men siden Angelskår debuterte med bandet Reverend Lovejoy i 1999 har han vist seg fram som en særdeles sterk og jevn låtskriver. I Reverend Lovejoy delte Angelskår låtskriveransvaret med Jens Herman Ruge, men formatet ble raskt for lite til å gi utløp for låtene han trillet ut av ermet, og fra 2001 har Minor Majority vokst seg fra et sideprosjekt til en suksesshistorie med Europa-turneer, gullplate og utsolgt Rockefeller-konsert. Det store gjennombruddet, både kommersielt og kunstnerisk, kom med albumet Up For You And I (Big Dipper 2004) og hiten «She Gave Me Away», og albumet ble også sluppet i Europa. På Reasons To Hang Around (Big Dipper/Sonet 2006) viderefører og utvikler Angelskår sitt etter hvert så velkjente musikalske univers. Gjennom hele karrieren er låtene hans blitt beæret med et krystallklart lydbilde, mye takket være den undervurderte knotteskrueren Andreas Berczelly, og nettopp denne avstanden fra den forslitte lofi-estetikken som lignende band ofte blir offer for, ligger nok noe av hemmeligheten bak at Minor Majority nå for alvor snuser på den aller øverste rockedivisjonen i Norge.

Potrebbe piacerti anche