(QUESTO ARTICOLO È TRADOTTO DA Google dal norvegese)
I Pogues facevano musica con il colore del fumo di tabacco e dell'alcol, secondo il regista Jim Jarmusch. Ora l'intero catalogo dei fuochi d'artificio irlandese-inglese è stato rilasciato in nuove edizioni con testo ricco e un totale di 36 brani bonus.
I Pogues sono ancora un pilastro del folk rock, anche se hanno pubblicato il loro ultimo disco nel 1995 e hanno iniziato a perdere la presa alla fine degli anni '80. Il motivo del declino e il segreto del successo del gruppo erano gli stessi: il cantautore e cantante Shane Patrick Lysaght MacGowan (47).
MacGowan ble født i England, men hans irske foreldre flyttet hjem etter bare noen måneder. Familien flyttet til London da han var seks år, og splittelsen mellom det tradisjonelle irske og moderne engelske preget ham siden. Han var tenåringen som skrev lovende dikt, men ble kastet ut av skolen på grunn av dop. Han vokste opp med irsk folkemusikk, men falt for punken på slutten av 70-tallet. Han ble beryktet i Londons punkverden under aliaset Shane O’Hooligan, skrev for fanzinen Oh Bondage og sang i punkbandet The Nipple Erectors. De slapp en single som The Nips, men verken den eller bandet The Millwall Chainsaws ble noen suksess. Så dannet han Pogue Mahone (gælisk for “kyss meg i ræva”).
post Punk
Den store punkgløden var i ferd med å visne bort tidlig på 80-tallet, men ånden levde videre i postpunkens musikalske fusjoner mellom hvit punk og svart funk. The Pogues var i høyeste grad postpunk, men de parret punk-innstilling med irsk folkemusikk. De var The Chieftains i slagsmål med Sex Pistols, The Clash på fyllefest med The Dubliners. Debuten Red Roses For Me (Warner 1984) var en særegen blanding av gamle låter og MacGowan-originaler med død, fyll, mørke bakgater og bekmørk livsglede som ingredienser.
Bandet tok kalaset et skritt videre på Elvis Costello-produserte Rum, Sodomy & The Lash (Warner 1985), som var enda mer dødsfiksert, mørk og humoristisk enn debuten. “Their music is like the brandy of the damned”, skriver Tom Waits, og The Pogues ble kritkerfavoritter og beryktede festløver. De fortjener også mye av æren for den eksplosive interessen rundt irsk folkemusikk verden rundt, og norske band som Ompakara, The Hoodlums, The Rovers og Little Beggarmen ville neppe eksistert uten The Pogues.
Fyllefant
Bandets kommersielle gjennombrudd kom med Se dovessi perdere la grazia di Dio (Warner 1988), som rommet alt fra rølpete festlåter til tidenes kanskje beste julesang; Kirsty MacColl-duetten “Fairytale of New York”. Gitarist Philip Chevron viste seg fram som en stor låtskriver med “Thousands Are Sailing”, og resten av bandet fikk da også bruk for sine låtskriverkunster på Pace amore (Warner 1989).
Nå begynte MacGowans rusmisbruk å innhente ham, og det gjorde vondt verre at han falt pladask for acid house-kulturen og dens medfølgende kjemiske stimulier. Han insisterte på at hans acid house-låt “Connect With Yourself” skulle med på albumet, noe det heldigvis ikke ble noe av. Isteden måtte resten av gruppa trå til som låtskrivere, og Pace amore er et sprikende og fragmentarisk album med flere sterke enkeltlåter. “The” i The Pogues forsvant fra coveret, og det samme gjorde magien.
På denne tiden kollapset eller uteble MacGowan fra stadig flere konserter, og Hell’s Ditch (Warner 1990) ble hans svanesang i gruppa. Albumet ble til etter det samme kollektive mønsteret som Pace amore, og var mer helhetlig – men uten de virkelig sterke låtene.
MacGowans livsførsel gjorde at resten av gruppa ikke så annen utvei enn å sparke ham, og fløytist Spider Stacy tok over mikrofonen. Det ble aldri det samme, og ironisk nok opplevde MacGowan større salgs- og kritikersuksess med sin nye gruppe The Popes. The Pogeus-albumene Waiting For Herb (Warner 1993) og Pogue Mahone (Warner 1995) er som grøt uten kanel og sukker.
The Pogues gjennomførte en gjenforeningsturné rett før jul, og det loves både liveplate og CD-boks i tiden som kommer. Men inntil vi får et splitter nytt album med MacGowan bak mikrofonen, får vi konsentrere oss om bandets tre første og tidløse album.
