Teatro della crudeltà

Henry Gibson conquista l'impero

Henrik Ibsen è diverso in Gran Bretagna che in Norvegia, afferma Tore Rem.




(QUESTO ARTICOLO È TRADOTTO DA Google dal norvegese)

[ibsen] Il 23 maggio 2006, il giorno 100 anni dopo la morte di Henrik Ibsen, lo studioso di lettere Tore Rem partecipa al programma Today della BBC Radio. Il presentatore si sporge in avanti, carico della prima domanda, e dice: "Ibsen... è piuttosto cupo, vero?"

- Questo è l'inglese Ibsen, dice Rem, e dovrebbe sapere di cosa sta parlando.

Ha appena pubblicato il libro Henry Gibson/Henrik Ibsen, una selezione di recensioni, articoli e parodie della stampa britannica negli anni in cui Ibsen fece scandalo a Londra.

- Il libro è un accordo con quello che io percepisco come un pensiero norvegese un po' sciatto sull'universale Ibsen; che la nostra versione di lui è la stessa che hanno in altri paesi. Non è così. Nella trasmissione della letteratura accadono cose che lo rendono in parte radicalmente diverso.

Ibsen ble lansert senere i Storbritannia enn i mange andre land. Først 7. juni 1889 kom gjennombruddet med oppsetningen A Doll’s House. Bestyrtelsen var stor. Konservative kritikere spurte hvorfor ikke teatersensoren hadde grepet inn. Dette var både umoralsk og ukunstnerisk.

– Ibsen hadde vært et navn blant sosialister og kvinnesakskvinner, og dette farget de konservative kritikernes oppfatning av ham, sier Rem.

– Dermed ble debatten i England tidlig polarisert. Ibsen rører åpenbart ved noe i engelsk selvforståelse. Hva er litteratur? Skal teatret gi oss idealer, slik det viktorianske teateret gjorde, eller skal det vise oss virkeligheten? Bør det være plass til dette hos oss?

Ikke alle syntes det: «Det er en åpen kloakk, et avskyelig ubandasjert sår, en skitten handling utført i all offentlighet, eller som et spedalsksykehus med alle dører og vinduer åpne,» skrev The Daily Telegraph i sin lederartikkel etter den første oppsetningen av Ghosts i 1891. Det ble den mest omstridte og omtalte teateroppsetningen i hele 1800-tallets Storbritannia.

Forstått som propaganda

Rem mener det er et viktig poeng at Ibsen ble introdusert i London med sine mest samfunnskritiske stykker.

– Britene hadde ikke lest de mer poetiske Brand og Peer Gynt. Når hans forsvarere forsøkte å si at han var en stor dikter, ble de ledd ut. Hvor var bevisene? Det må være lov å si at Et dukkehjem er Ibsens mest didaktiske stykke, og dermed ble han forsøkt utdefinert som en simpel propagandist, sier Rem.

I tillegg kom at Ibsen ble sett på som provinsiell.

– London var det britiske imperiets sentrum. Ibsen var en nordbo fra et land som ikke engang var selvstendig. Det sier seg selv at det er forskjell på Ibsen i den unge, norske nasjonen, og Ibsen i det gamle, mektige Storbritannia. Selv hans forsvarere måtte innrømme at det var noe røft, rått og udannet over de norske familiene. Også dette stadige tungsinnet ble sett på som noe ufrivillig komisk, og etter hvert typisk norsk, smiler Rem.

Ibsen forandret britenes syn på Norge. Grovt skissert, mener Rem, gikk vi fra å være et romantisk, eksotisk og usivilisert naturfolk, til å bli en nasjon befolket av radikalere, pessimister og umoralske fritenkere.

– Jeg tillater meg å lansere dette som årets morsomste Ibsen-bok, sier Rem.

– Til tider kan ordet «norsk» ha vært nok til å frambringe latterbrøl i London. I en parodi på Et dukkehjem sier dr. Rank: «Unnskyld min norske munterhet – men – hm – er det noe ekkelt på gang?» Mange blant publikum lo på feil steder, og når replikken «For noget tøv» faller i «Bygmester Solness», ropte publikum at de var enig. Ibsen skapte en del forvirring. Også skuespillerne var usikre på hvor mye av komikken som var frivillig.

Kanoniseringen kom

Til tross for dette slo Ibsen an i de brede lag av befolkningen.

– Britene hadde ikke lest samtidsdramatikk på lenge. En énshillingsutgave av The Pillars of Society ble sensasjonelt nok en bestselger. Den nådde nok ut til en fremadstormende arbeiderklasse, sier Rem.

Det tok heller ikke lang tid før Ibsen ble kanonisert også i Storbritannia.

– Fra og med midten av 1890-tallet ble det vanskelig å si at han ikke var en relevant forfatter. Tekstene viste seg å være slitesterke. Kritikerne kunne fremdeles mene at de var forkastelige, men ikke uinteressante eller dårlig teater. Fra og med Hedda Gabler kom Storbritannia også i synk med Ibsens utgivelser, og man fikk da i tillegg nyhetens interesse når de nye stykkene kom, forteller Rem.

I 1906 ble Ibsens samlede verker utgitt på engelsk – ingen liten æresbevisning.

– Det er umulig å tenke seg den engelskspråklige litteraturhistorien uten Ibsen. Han fornyet britisk dramatikk både form- og innholdsmessig, og inspirerte Oscar Wilde, George Bernard Shaw, Thomas Hardy, Henry James, James Joyce og mange andre. Men stereotypiene lever videre. Han kan fremdeles bli anbefalt om du ønsker «a gloomy night out» i London, avslutter Rem.

Potrebbe piacerti anche