(QUESTO ARTICOLO È TRADOTTO DA Google dal norvegese)
È iniziato esattamente dieci anni fa, in Ny Tid numero 31, 1991. L'editore Gunnar Ringheim ha aperto il suo primo numero rilanciato con pagine a colori, più pagine e molti nuovi editorialisti, tra cui Dag Seierstad sull'UE – o EF, come è stato chiamato al volta.
Spalten kom i stand fordi både Ringheim og Seierstad så behovet for god gammeldags folkeopplysning om denne unionen som tilbød oss et B-medlemskap med dekknavnet EØS. Så Seierstad slo like gjerne til første gang med fire sider under tittelen «Hvem taper mest på EF», ved siden av et bilde fra Akersgata i Oslo. Fire fargesider, vel og merke. Ringheims optimistiske budsjett kunne ikke holde. Innstramming skremte vekk både fargesidene og de fleste spaltistene. Foruten én: Dag Seierstad. I perioder har han nærmest skrevet gratis for avisa, og tekstene har alltid kommet punktlig. Ryktene skal ha det til at han har lesere der ut som klipper ut spaltene hans og fører dem sirlig inn i permer.
– Vel, det var kanskje mest av slikt før EU-avstemningen i 1994, og da tror jeg stort sett det var folk som trengt informasjonen i ulike kampanje-sammenheng, sier Dag Seierstad, som for anledningen har gjemt seg bort hos ungdommen i Nei til EUs lokaler i det gamle Arbeidersamfunnet.
– De står opp så sent likevel.
Fra EU til verden
Fysiker-utdannede Dag Seierstad sitter i dag i sentralstyret i SV, er utreder i Nei til EU, og har ved siden av jobben i Ny Tid, hatt en rekke engasjement i andre organisasjoner. Han var med å starte opp Attac i Norge, og gjør i dag sin brodelige del av arbeidet i Nettverk mot markedsmakt. Dag Seierstad kan ikke stå sent opp. Kanskje er det en av grunnene til at han har vært så tidlig ute med temaer som angår Norges politiske fremtid. I 1998 delte Seierstad sin spalte i to. Den ene går fortsatt under navnet EU-aktuelt, den andre ble døpt Motkrefter. Dette var altså en god stund før verdensinstitusjonene ble møtt av engasjerte ungdom i Seattle.
– ÊFra 1986 til 1996 beveget vi oss i et politisk vakuum det bare ble tyngre og tyngre å puste i. I 1998 følte jeg at noe var på gang, uten at jeg helt kunne sett ord på det, og valgte altså å utvide stoffområdet fra EU til mer generelle globale temaer. Skillet ble også etterhvert kunstig. Men på samme måte som med EU-spalta, var jeg opptatt av å vise til eksempler på at det faktisk nytter å jobbe aktivt mot den negative sidene ved det frie markedet. Det som har skjedd siden politisk, også i Norge, er en liten revolusjon, sier Seierstad.
– I Norge greide vi jo ikke å diskutere Attac uten å dra inn EU. Finnes det muligheter for politisk opprør i Norge utenom i EU-saken? Noen historikere har sagt at 68’er-opprøret først kom til Norge i 1972, under den første unionsavstemningen.
– Det tror jeg er feil. 1968 var innholdet, 1972 var formen. 1968 hadde mer å si for kvinnefrigjøringen enn 1972, for å si det sånn. Det samme tror jeg er tilfellet i dag. EU-diskusjonen rundt stiftelsen av Attac i Norge, blir noe særnorsk, og rokker ikke ved det faktum at WTO, Verdensbanken, IMF, og så videre, i dag ikke kan arrangere et eneste møte uten at hundretusenvis av engasjerte mennesker viser sin protest, enten ved å møte opp eller ved å bruke nettet. Dersom Verdensbanken gir ut en pressemelding, går det ikke mange timene før den alternative offentligheten har snappet det opp, gitt sine kommentarer og vist hvor misfornøyde de erÊ- dersom det er på sin plass. For ikke mange år siden var man nødt for å skrive en artikkel eller en bok, som det kanskje tok flere år før likesinnede støtte på i andre land. Ja, det er en liten revolusjon, sier Dag Seierstad.
Kampanjejournalistikk?
I neste nummer av Ny Tid, altså for ti år siden, er Dag Seierstad på plass slik vi har kjent ham gjennom 1990-tallet; én side, logo med bilde av forfatteren og tittel på spalta. Den gang het Seierstads ukentlige opplysningsprosjekt EF-bakgrunn.
I det hele tatt er det noe svært gammeldags ved Seierstad og hans journalistikk. Ikke bare er det svært uvanlig at et organisasjonsmenneske som Seierstad, med så mange interesseballer i lufta, får sin egen spalte, men like uvanlig er det at innholdet er en blanding av kampanje og opplysning.
– Før 1994 var det klart at spalta gikk inn i en større kampanje for å holde Norge utenfor EU, men det la man ikke skjul på heller. Fortsatt er det ikke grunn til å legge skjul på min holdning til EU, men ettersom globaliseringskampen er langt mer uoversiktelig, er det mulig at spalten i dag oppleves som mer tvisynt. Det viktigste for meg har uansett vært å være etterrettelig, at det jeg skriver er sant. I en avis som Ny Tid er ikke journalistikken holdningsløs.
– Men hvorfor ga du deg ikke i 1994?
– I og med at vi fikk EØS-avtalen kan du nesten si at spalten har vært viktigere etter avstemningen. EU-diskusjonen handlet om prinsipielle sider ved unionen, mens EØS er kontinuerlige beslutninger som har konsekvenser for vår hverdag. De forandres hele tiden. Du må huske på at da jeg begynte å skrive spalta for ti år siden, var kunnskapsnivået om EU her til lands svært lavt, og det var nesten ingen andre aviser som rørte stoffet. Det samme kan man si om globaliseringen. Det er først nå i det siste at større avisene sporadisk har vært innom stoffet, og da som regel i forbindelse med opptøyer eller annet bråk. Det er i alle fall den tilbakemeldingen jeg får fra leserne; behovet for skikkelig og jevnlig informasjon er stor.
– Hvorfor går du ikke bare over til å døpe hele spalta Motkrefter, siden du selv antyder at skillet har blitt noe kunstig?
– Jeg ser ganske praktisk på det hele. Det får dere bestemme, sier Seierstad.
Og får Ny Tid bestemme, vil trolig Dag Seierstad forbli i våre spalter så lenge avisa holder hodet over vannet. Dag Seierstad er en institusjon mange av Ny Tids lesere ikke kan leve uten. Stoffområdene Dag Seierstad dekker finner man ikke andre steder. Vel, foruten i de fire bøkene han har publisert, hvorav mye av stoffet er hentet fra spaltene i Ny Tid. Den siste boka kom i 1994 og het «På tvers av EU». I ti år har Dag Seierstad beveget seg på tvers av EU. I 1998 følte han behov for å utvide kampsonen, og man kan i dag si at han beveger seg like mye på tvers av globaliseringen.
– Så… hvor lenge holder du ut?
– For tiden synes jeg det er veldig moro, kamplysten er større enn på lenge. Vi har passert et vannskille, og jeg vil gjerne forsette å bidra til å motarbeide avmektigheten. Men jeg planlegger ikke langt inn i fremtiden. Jeg tar et nummer av gangen.
– Heldigvis har vi kontrakt, så leserne slipper å bli overrasket av en blank side…
– Nei, det har vi ikke. Men det er kanskje på tide å lage en?
