(QUESTO ARTICOLO È TRADOTTO DA Google dal norvegese)
- Sono ossessionato dall'andare controcorrente, dice Finn Gustavsen, ex rappresentante parlamentare per otto anni, giornalista, direttore di Orientering e Ny Tid, autore di numerosi libri di politica, e ieri ha festeggiato il suo 75° compleanno.
Un'operazione di bypass l'anno scorso e un enfisema polmonare di vecchia data significano che la salute non è delle migliori. Tuttavia, Finn Gustavsen cerca di partecipare politicamente il più possibile. Giovedì di una settimana fa, era all'incontro per le nomine a Oslo SV – ha votato per Oddrun Remvik, ma è soddisfatto dell'elezione di Heikki Holmås – e dall'incontro nazionale dell'SV di due anni fa, ha partecipato a diversi incontri nel Rete SV contro la destra.
- Non sono uno dei più ostinati dell'ala sinistra di SV quando si tratta di cooperazione politica con il partito laburista. Ma ho paura della corsa costante per conquistare posizioni e che la gente pensi che le posizioni siano sinonimo di influenza vincente, afferma Finn Gustavsen.
- Shock
Quello che ha fatto davvero reagire il 75enne, e che lo ha portato a mettersi in gioco nella rete, è avvenuto quasi due anni e mezzo fa. Una sera dell'ottobre 1998, la maggioranza del gruppo parlamentare di SV decise di aprire i bombardamenti NATO su Serbia e Montenegro.
- Sono rimasto scioccato quando la maggioranza del gruppo parlamentare di SV ha smesso di parlare di guerra, dice Finn.
- Dici di essere rimasto scioccato, ma ne sei rimasto sorpreso?
- Sì, probabilmente ero a conoscenza di dove avevo Erik Solheim, ma che ha ottenuto la maggioranza con lui – quello è stato lo shock. SV dovrebbe fare un riassunto alla luce di ciò che è successo da allora e guardare in modo critico alla questione.
- Quale pensi sia il motivo per cui la maggioranza ha detto di sì ai bombardamenti?
– Jeg kan ikke forklare det. Jeg blir stum. Men SV har i mange år forsømt utenrikspolitikken, sikkerhetspolitikk og den tredje verden. Man har ikke helhjerta fulgt opp partiets politikk på disse områdene. Man synes vel det er litt for viktig å komme i posisjon i norsk politikk.
3. lo farai
- Il vile ikke samarbeid på venstresiden – i hvert fall ikke med et SV som står for det SV skal stå for. Jeg er redd vi bare blir stående tilbake som forsmådde friere, og ikke klarer å øve innflytelse på noen ting. Og Thorbjørn Jagland tåler ikke innspill fra venstre. Han beskriver heller sitt vennskap med Blair og Schrøder, og deres snakk om en “3. vei”. De har stjålet SVs grunnprinsipp om et 3. alternativ, og gjort det til et alternativ mellom rå vulgærkapitalisme og perspektivløst sosialdemokrati, sier Finn.
For i flesteparten av de årene Finn Gustavsen har vært politisk aktiv, var det kampen mellom de to supermaktene som dominerte verden. Mellom denne isende kaldkrigsbalansen var Finn en av dem som holdt åpen en råk. Først med Orientering, senere med SF og SV. I dag er den ene supermakten borte. Tilbake står en supermakt alene igjen, uutfordret.
Historiker Hans Fredrik Dahl skriver i Norsk idehistorie, bind V at “sett over tid var det påfallende hvordan USA-kritikken i [Orientering] som helhet dominerte”, og mener slik å slå fast at Orientering-kretsen var mer anti-amerikansk enn et 3. standpunkt skulle tilsi. Nå skal det nevnes at den samme Dahl skriver noe ganaske annet i Hvor fritt et land? Sensur og meningstvang i Norge i det 20. århundre som kom ut noen måneder tidligere. Der hylles nettopp det kritiske perspektivet som både “brøt (…) med supermaktene USA og Sovjet” og med “DNA-regjeringens utenrikspolitikk”.
Anti-amerikanisme
– Nå er tempoet og retningen sterkere enn noen sinne. – Jeg vedstår meg fortsatt min anti-amerikanisme.
– Jeg synes det er trist at verden skal domineres av slike politikere – USA har fått enda en president som ikke… – Finn trekker på det, for hva skal man egentlig si om en mann George W. Bush, som visstnok har vært utenfor USAs grenser to ganger i sitt liv, den ene gangen på ferie. Som er amerikansk mester i henrettelser og som starter presidentperioden med å bombe et land han etter alt å dømme ikke aner hvor er hen, men som han har erfart at presidenter må bombe med jevne mellomrom for ikke å framstå som svake… – USA har fått en president som ikke virker særlig glup, for å si det pent, sier Finn, og legger til:
– Når vi i tillegg ser den ufattelige måten han ble valgt på. Det stinker. Lenger har altså ikke USA kommet i demokratisering. En valgdeltakelse på 40 prosent, det er som et u-land. Og samtidig griper USAs økonomiske system om seg: Fattige land dikteres til en bestemt økonomisk politikk som gjør de fattige fattigere. Nå innfører Tanzania skolepenger. Det er langt fra de idealer som Julius Nyerere stod for.
I Natos ærend
– Han var heseblesende i sin jakt etter å vise lojalitet mot USA og EU. Men det verste med Knut Vollebæk var at han skulle lede OSSE, men i stedet gikk Natos ærend. Han overlot Kosovo-ansvaret til William Walker, en utenrikspolitisk banditt sier Finn.
William Walker var OSSE-observatørenes leder i Kosovo. Det var han som så raskt konkluderte med at likene som ble funnet i Racak i januar 1999 var ofre for en serbisk massakre, en foranledning for bombekrigen. Siden har finske rettsmedisinere reist tvil om hvorvidt en massakre hadde funnet sted.
– OSSEs oppgave ble å legge til rette for Natos opplegg; En militær intervensjon, sier Finn Gustavsen.
Foreslo Fritz
Hva som fikk et flertall i SVs stortingsgruppe til å slutte opp om bombingen, vet han som sagt ikke hva han skal si til. Men at man beveger seg i farlig terreng hvis man legger avgjørende vekt på hva politikere fra andre partier vil mene om ens standpunkter, er klart.
– Den holdningen kan man lese i Erik Solheims siste bok, at det er viktig å være noe i de ledende kretser. Jeg hører jo til dem som ønsker å skifte ut Erik på Stortinget, sier Finn, og forteller at en ny utenrikspolitisk representasjon har vært det viktigste for ham i forbindelse med SV-nettverket. – Da var det dobbelt trist at Fritz Nilsen døde. Ja, det var jeg som foreslo ham som en avløser for Erik, betror Finn Gustavsen oss.
Han takket av etter to perioder på Stortinget (1961-1969) – og la rotasjonsprinsippet til grunn.
– Burde stilt i ’69
– Jo, jeg hadde mine ideer om rotasjon og utskiftning. Men de ideene viste seg å være for gode for denne verden, for alle politikere står på for å få så mange perioder på Stortinget som mulig, selv om de får full stortingspensjon etter 12 år. Men det er blant de få ting jeg angrer på – jeg burde ikke trukket meg i ’69, og heller ikke i 1977, sier Finn.
Stortingsvalget i 1969 endte som kjent med at SF falt helt ut av Stortinget, etter at Finn og nylig avdøde Asbjørn Holm hadde drevet åtte år med venstreopposisjon, dels i vippeposisjon. Stortingsvalget 1977 ble også en nedtur, da SVs stortingsgruppe ble redusert fra 16 til to mandater. Stein Ørnhøi fra Oslo og, etter at en konvolutt med stemmesedler ble funnet i en skuff, Hanna Kvanmo fra Nordland.
– Mitt syn var at man burde ut av politikken noen år, og så heller komme tilbake.
