(QUESTO ARTICOLO È TRADOTTO DA Google dal norvegese)
[azione] Gli Spartani marciano come un mix di supereroi, divinità greche e una versione armata dei Chippendales, mentre le orde persiane sono una versione mutata di 1001 Nights, guidate da un gigante nero trafitto che sembra più un re dei nightclub del New La malavita di York rispetto allo storico re Serse I. Il sangue schizza sulle file di panchine e sulla sedia del cinema il fumettista Frank Miller sorride più di tutti.
Alla vigilia degli anni '1980, Miller era il re della pila nell'industria dei fumetti americana, dopo gli scintillanti aggiornamenti di Batman in The Dark Knight Returns (1986) e Batman: Year One (1987). Miller era pronto per nuove sfide, ma finì per diventare un maniaco del lavoro a Hollywood. Ha provato a scrivere sceneggiature piene di ultraviolenza, satira contemporanea pesante e umorismo nero come la pece, ma dopo RoboCop 2 (1990) e RoboCop 3 (1993), Miller ha giurato che non avrebbe mai più avuto a che fare con Hollywood, poiché le sceneggiature sono state manomesse a tal punto da essere quasi irriconoscibili per l'originatore.
I mondi di Miller
Allo stesso tempo, Miller era anche caduto in fallo con Marvel e DC Comics, i giganti dei supereroi nel settore dei fumetti, a causa di controversie sul copyright. Iniziò così a creare i suoi mondi per l'editore più piccolo Dark Horse Comics, che ironicamente si era costruito con buone continuazioni di film come Aliens, Predator e Terminator. Miller ha servito la satira di fantascienza politica Give Me Liberty (1990-97) e l'azione estrema in Hard Boiled (1990), e ha colpito l'uccello d'oro con il pastiche hard-boiled "crime noir" Sin City (1991-99).
Millers univers ble skapt parallelt med Hollywoods økende fascinasjon for tegneserier, og i dag er filmbransjen så trofaste mot Miller at tegneseriene hans brukes både som dreiebok og storyboard. I Sin City (2005) var Miller medregissør, uhørt i et Hollywood der fagforeningene har stått på at filmene skal ha én regissør. Sin City 2 kommer til sommeren, og nå er filmen basert på Millers krigsopus 300 klar for norske kinosaler, med Miller som «executive producer».
For å gjøre Millers hevn over Hollywood ekstra søt, har forlaget Avatar laget tegneserie av Millers manus for de to RoboCop-filmene, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Hollywood fikk kalde føtter når man leser denne groteske, ultravoldelige og nihilistiske science fiction-historien.
Uhistorisk korrekt
300 forteller om slaget mellom spartanerne og perserne ved Thermopylene i år 480 f.vt. Serien er en ellevill stiløvelse fra Miller, inspirert av barndommens voldsomme fascinasjon for filmen The 300 Spartans (1962), der han med brede pensel- og pennestrøk gjenforteller slaget som myte, preget av de voldsomme overdrivelsene, groteske karikaturene og voldsromantikken som gjennomsyrer de fleste av seriene hans.
300 er gresk historie gjenfortalt med superheltbriller. Når Zack Snyder, mannen bak den intense zombiefilmen Dawn of the Dead (2004) og den kommende filmatiseringen av tegneserieklassikeren Watchmen får kloa i dette materialet, blir sirkuset bare større. Snyder legger uheldigvis til noen overnaturlige vesener som gjør assosiasjonene til slagscenene i Ringenes herre sterkere, og den tynne historien er utvidet med litt politisk renkespill hjemme i Sparta. Ellers er filmen like trofast overfor originalen som Stanley Kubricks A Clockwork Orange var overfor Anthony Burgess’ roman. Scener og dialog er løftet rett fra serien, og i actionsekvensene fungerer dette til tider suverent. Dialogen blir i overkant teatralsk og oppstyltet, og det er typisk Miller at manusene hans ikke alltid kommer heldig ut av høytlesning.
Der serien var en stiløvelse for Millers strek, er filmen en stiløvelse i moderne data-animasjon, og sammen med filmer som Sin City og Sky Captain and the World of Tomorrow (2004) bidrar den til å rive ned skilleveggene mellom animasjon og spillefilm ytterligere. På flere vis er Snyders filmatisering mer energisk og medrivende enn originalen, men trolig ender dette som en kultfilm – for Miller-fans, folk som elsker gigantiske slagscener og homofile. For selv om spartanerne står fram som homofobe, er det mer lær, glinsende muskler, testosteron, gryntende basketak og homoerotikk her enn i den samlede karrieren til Village People.
