Ordina qui l'edizione estiva

Dare vita a Frankenstein

Il mostro di Frankenstein cammina come una morte vivente attraverso l'universo cinematografico di Tim Burton dal 1982 fino a La sposa cadavere, che avrà la sua prima norvegese questa settimana.

(QUESTO ARTICOLO È MACCHINA TRADOTTO da Google dal norvegese)

L'americano Tim Burton è uno dei registi più originali di Hollywood e ha dato un tocco molto personale a tutto, dagli adattamenti di Batman ai film d'animazione come L'incubo prima di Natale e le sue numerose collaborazioni con Johnny Depp – da Edvard Mani di Forbice til Charlie e la fabbrica di cioccolato. Sullo sfondo, il classico romanzo horror di Mary Shelley spesso ossessiona Frankenstein, fino a quest'anno La sposa cadavere..

Lo stesso Burton afferma di non essere particolarmente interessato né ai vecchi film dell'orrore né al romanzo di Mary Shelley, ma che è piuttosto il genere gotico che si adatta bene a storie e scenari che altri percepirebbero come completamente ordinari. Indipendentemente da ciò, la storia di Frankenstein ha avuto il suo segno inconfondibile nell'universo cinematografico di Burton negli ultimi 23 anni.

Frankenweenie (1982) è un film in bianco e nero di 25 minuti che Tim Burton ha avuto modo di girare mentre lavorava come animatore alla Disney. Sia nella forma che nel contenuto, ha chiari riferimenti ai film di James Whale Frankenstein (1931) e La sposa di Frankenstein (1935). Filmen handler om ti år gamle Victor Frankenstein (sic) som gjenoppliver sitt kjæledyr – en bullterrier kalt Sparky, som er blitt påkjørt og drept i en bilulykke – på loftet i huset hvor han bor sammen med sine foreldre. Sparky er følgelig ikke like monstrøs som Frankensteins monster, men snarere en påminnelse om hvorfor romanens Victor Frankenstein satte i gang med sitt prosjekt om å inngyde livløse legemer med liv: det var tanker han begynte å fable med da hans mor brått ble revet vekk. Å skape kunstig liv er for Frankenstein først bare et delmål på vei mot å kunne gjenopplive de som brått og meningsløst blir revet vekk – akkurat som Sparky blir i Frankenweenie.

Edvard Mani di Forbice

Tim Burton mener selv ideen til Edvard Mani di Forbice (1990) har med sine tenåringserfaringer å gjøre: «Jeg følte rett og slett at jeg ikke kunne kommunisere. Det er følelsen at ditt image og hvordan folk oppfatter deg, står i motsetning til hva du føler er inni deg, som jeg tror er en utbredt følelse.» Frankensteins monster føler, tenker og ordlegger seg vel så godt som menneskene i romanen, men kommer aldri i posisjon til å vise og bli verdsatt for disse kvalitetene: «En gang håpet jeg feilaktig å møte vesener som ville overse mitt ytre og elske meg for de utmerkede kvalitetene jeg var istand til å utfolde,» oppsummerer monsteret.

Lik monsteret i Frankenstein ønsker Edvard å bli godtatt av menneskene, men den annerledesheten som en dag gjør ham populær, blir neste dag utgangspunktet for forfølgelse og demonisering. Edvard drar tilslutt tilbake til borgen hvor han kom fra, og lever alene – sannsynligvis for alltid. Monsteret i Frankenstein velger også til slutt ensomheten: «Jeg har avfunnet meg med å lide i ensomhet heretter.»

Batman Returns

Con Batman Returns (1992) introduserte Burton sine versjoner av tegneseriefigurene Pingvinen (Danny DeVito) og Catwoman (Michelle Pfeiffer), som begge fremviser sider ved Frankensteins navnløse monster. Pingvinen er barn av fysisk degenererte foreldre, men virkelig vanskapt: Han har loffer istedenfor armer. Han ble derfor satt ut, i en kurv på elven. Gjennom årene har han bygget seg opp som en kloakkens Nemo, og skaffet seg en armé av pingviner. Pingvinen ønsker å finne ut hvem han er, samtidig som han vil vise seg frem for, og bli akseptert av, byens borgere. I dette møter han større problemer enn han synes han fortjener, og han igangsetter derfor en bitter hevn overfor alle som fordømmer han på grunn av hans utseende.

Tilsvarende vet heller ikke monsteret i Frankenstein hvem eller hva det er. Møysommelig samler det informasjon om verden, andre mennesker og sin egen person. Monsteret ønsker å komme i kontakt med menneskene som det ønsker å sammenligne seg med, men på grunn av sitt ekstreme utseende, rømmer folk, eller angriper det uten forvarsel. Dette gjør at monsteret erklærer krig mot alle mennesker, men først og fremst sin skaper: Victor Frankenstein. Det viktigste fellestrekket mellom Pingvinen og Frankensteins monster er det ekstreme utseendet som gjør at ingen engang vil vurdere å lytte til hva de vil si, og finne ut hva de føler. Det finnes ingen kulturelle løsninger på deres kroppslige problem.

Catwoman blir skapt etter at Selina Kyle dyttes ut av et vindu. Den døde kroppen får umiddelbart nytt liv av en flokk bakgårdskatter: Lik Frankensteins monster blir det døde legemet revitalisert med livskraft. Catwoman er ikke satt sammen av forskjellige deler, men denne patchwork-ideen gjenspeiles i hvordan den nettopp revitaliserte kattekvinnen i frenetisk tempo syr seg en smekker og farlig drakt med asymmetriske, grove sømmer slik vi kjenner fra Whales Frankenstein-filmer.

Felles for både Pingvinen og Catwoman vs. Batman, og monsteret vs. Frankenstein, er en uklar grenseoppgang mellom helter og skurker. Alle har loro problemer og alle befinner seg mer eller mindre i en moralsk gråsone. Burton viser stadig strukturelle likheter mellom Pingvinen/Catwoman og Batman, og lar de førstnevnte figurene stadig subtilt minne Batman om dette. I Frankenstein skjer det samme ved at Frankenstein i sin frenetiske jakt på monsteret etter hvert blir like desperat som det har vært. Og monsteret beveger seg motsatt vei: Ved hjelp av sin ekstreme hurtighet og styrke, og at det lærer raskt, får det i mangt overtaket på Frankenstein. Ved romanens begynnelse og slutt – i isødet nær Nordpolen – er Frankenstein og monsteret nesten smeltet sammen av oppgitthet, utmattelse og desperasjon.

La sposa cadavere

Tim Burtons siste film er årets La sposa cadavere, en animert barne- og voksenmusikal i samme genre som L'incubo prima di Natale. Mange vil mene at denne filmen har lite med Frankenstein å gjøre, men da er det på tide å gjenlese romanen:

Frankensteins familie er blant de fremste i fristaten Geneve. Victor Frankensteins far giftet seg med datteren til sin gode venn forretningsmannen Beaufort. Altså et fornuftig ekteskap i forhold til det monsteret oppsummerer som «de egenskaper som er mest verdsatt blant dine medskapninger, er høy og ubesudlet herkomst kombinert med rikdom». Frankensteins mor finner en dag en vakker pike, Elizabeth, litt yngre enn Victor, som familien adopterer. «Fra da av ble Elizabeth Lavenza min lekekamerat, og, ettersom vi ble eldre, min venn. Hun var medgjørlig og balansert, like fullt glad og lekende som et insekt om sommeren.»

Morens store prosjekt er at Victor og Elizabeth skal gifte seg, om det så skjer etter at hun selv er død. Victor later hele tiden som om han er entusiastisk til denne planen, men betror Walton (og leserne): «Jeg var bundet av et høytidelig løfte som jeg ennå ikke hadde oppfylt, og som jeg heller ikke torde bryte; eller, hvis jeg gjorde det, hvilket mangfold av ulykker ville jeg ikke da utløse for meg selv og min hengivne familie! Kan jeg dra til min egen bryllupsfest mens jeg fremdeles har denne dødsens tunge vekten hengende rundt min hals?»

La sposa cadavere begynner med at Victor (ja han heter det!) slipper en sommerfugl ut av en glassklokke, og ut i det fri. Victor er sønn av ekteparet Van Dort, som har slått seg stort opp ved å drive fiskebutikk. Men særlig fru Van Dort, ønsker å elevere sosialt. Det aristokratiske paret Everglot har det Van Dorts ønsker: titler og en gifteklar datter: Victoria – men ingen penger! Victor og Victoria møter hverandre dagen før det planlagte bryllupet. Men mens Victor øver på bryllupsritualet ute i skogen, med gifteringen, hvilende på en gammelkvist, inngår han ekteskap med gjenferdsbruden Emily (kvisten var ingen kvist, men restene av hennes hånd). Hun tar ham med til de dødes meget fargerike og løsslupne verden, men Victor prøver (forståelig nok) å komme seg tilbake til sin (levende) Victoria….

Nytt liv

Frankenstein er forlengst blitt en moderne myte. Det råder liten enighet om hva den faktisk betyr og il, kombinert med alle de romantiske/moderne temaene den berører, gjør at den nå er en klassiker innen både høy- og lavkultur: Kunstig liv, barneoppdragelse, kjønnsroller, lengselen etter sympati og likemenn, selvutslettende kvinner, skjønnhetstyranni, ekstreme forsøk på å nå berømmelse, narsissisme, traumer rundt fødsel, de undertryktes hat og hevn overfor sine undertrykkere – alt er der. Spør en venn som har lest Frankenstein hva den handler om, og jeg garanterer at vedkommende vil koble den til noe vedkommende selv er svært opptatt av. Så også med Tim Burtons filmer.

Potrebbe piacerti anche