Abbonamento 790/anno o 190/trimestre

Buona fortuna con la fuga

C'è più dramma, dolore e tensione nel cortometraggio di Hisham Zaman Bawke che in gran parte dell'anno cinematografico norvegese messo insieme.




(QUESTO ARTICOLO È TRADOTTO DA Google dal norvegese)

“Guardare i suoi film è come avere un ricordo della tua vita passata. Sembra che qualcuno stia cercando di svegliarti da un sonno profondo con un colpo di orecchio", scrive il regista norvegese-curdo Hisham Zaman a proposito del regista iraniano-curdo Bahman Ghobadi. Ora hai la rara opportunità di vedere entrambi i loro film nei cinema contemporaneamente, e come sottolinea Zaman: i due hanno più cose in comune della professione di regista e della lingua curda.

All'ombra della guerra

Ghobad Le tartarughe possono volare racconta la vita quotidiana in un campo profughi nella parte curda dell'Iraq, al confine con la Turchia. È tempo di guerra e gli adulti possono essere visti solo sullo sfondo. Invece, l'arena è lasciata ai vecchi e ai bambini, dove il tredicenne Kak, alias "Satellite", ottiene un ruolo di leadership grazie al suo potere d'azione e alla sua competenza tecnica.

Kallenavnet har han fått fordi han kobler leiren opp mot “verdenskanalene” ved hjelp av en parabolantenne, slik at de eldste får vite hva som skjer ute i den store verden. Ikke minst sulter de etter nyheter om George W. Bush, og om han bestemmer seg for å gå til angrep på Saddam Hussein. Ungene i leiren er ellers overlatt til seg selv, og her organiserer Satellite barna slik at de tjener en slant på å samle inn miner fra områdene rundt leiren.

Mørke historier

Ghobadi skildrer livet i krigens skygge med usminket brutalitet, og inntrykket forsterkes med bruken av amatører. Skuespillerne har selv opplevd lignende ting i sine liv, og de truende minene trer svært mye nærmere når flere av skuespillerne mangler både armer og bein. “De må lære om krig. Det er krig, det hjelper ikke med et hvitt flagg,” sier Satellite til den lokale læreren mens han setter opp en maskingeværstilling like ved det utendørs klasserommet.

Parallelt med Satellites mange planer og foretak, forteller Ghobadi også historien om det mystiske søskenbarnet som ankommer flyktningleiren sammen med et blindt spedbarn.

Le tartarughe possono volare er en mørk og usentimental historie om barnlig tapperhet og ulykke, fortalt i kulisser av blod, søle, krutt og menneskelig desperasjon. Samtidig er den preget av både humor og livsglede, men da amerikanerne til slutt invaderer Irak er det ikke sikkert at dette innebærer den type “happy ending” ungene drømmer om.

Flykter til Oslo

Den norske regissøren Hisham Zaman tar opp tråden fra slutten av Le tartarughe possono volare i kortfilmen Bawke (kurdisk for “pappa”). Den vises som forfilm, men tematisk er den mer som en oppfølger å regne. For her møter vi livet dopo flyktningleiren, med flyktninger i fortsatt jakt etter sin egen “happy ending”.

I Le tartarughe possono volare representerer Bruce Lee og fotballspilleren Zinedine Zidane de store mulighetene som vises fram på “verdenskanalene”. Spesielt Zidane appellerer, med sin bakgrunn som muslimsk innvandrer. I Bawke representerer et fotballkort med samme Zidane den europeiske drømmen for filmens unggutt, mens det for faren representerer fare. Blir de tatt, kan politiet nemlig spore opp hjemlandet deres via fotballkortet, og dermed sende dem tilbake.

I kortfilmen gjemmer far og sønn seg under kjørestellet på en lastebil, mens et engstelig og oppjaget kamera følger far og sønn på flukten gjennom Europa, fram til de ender opp på T-banen i Oslo. Filmen er bare 15 minutter lang, men inneholder mer drama, alvor, spenning, smerte, uhygge og engasjement enn resten av det norske filmåret til sammen. Kulturminister Trond Giske ønsker seg flere norske langfilmer. Jeg er enig, men da trenger vi flere filmer som sparker like hardt og brutalt som Bawke. Gi de ekstra bevilgningene til Hisham Zaman, Giske, slik at vi også kan få langfilmer med den samme politiske nerven og uhyggen som Bawke.

Zaman har dedisert filmen til “alle som må forlate sitt hjemland, sine røtter og sitt språk for å søke et bedre liv.” Det er nettopp derfor Bawke og Le tartarughe possono volare er så viktige. De er ikke bare påminnere om alle som er på flukt fra sine hjemland; filmene minner oss også om perché de flykter.

Potrebbe piacerti anche