Teatro della crudeltà

Il dumping sociale è una realtà amara

Nel numero di Natale, Christer Gulbrandsen vuole dire che il dumping sociale è un mito – e che la proposta di direttiva sui servizi non aumenta il pericolo di dumping sociale. Entrambi sono fondamentalmente sbagliati.




(QUESTO ARTICOLO È TRADOTTO DA Google dal norvegese)

La proposta di direttiva sui servizi aumenta il pericolo di dumping sociale proprio perché la vita lavorativa europea è già dilaniata dal dumping sociale. Qualsiasi modifica delle regole che aumenti la concorrenza nella vita lavorativa aumenta anche la portata del dumping sociale. Ma l'aumento della concorrenza è l'obiettivo principale della direttiva sui servizi.

Due rapporti su Dagens Næringsliv, uno dell'aprile 1990 e uno dell'agosto 1997, mostrano a cosa porta la concorrenza, in un'Europa in cui al capitale è data sempre maggiore libertà d'azione e in cui le normative pubbliche non funzionano come previsto.

montagne 1990

Il 5 aprile 1990, l'industria delle pulizie a Bergen è stata descritta come segue:

- "La lotta per gli incarichi... si è trasformata in una vera e propria guerra in cui vengono utilizzati tutti i mezzi. Alcune aziende operano senza pagare IVA, tasse o salari collettivi ai dipendenti, solo 15-20 delle aziende sono serie...»

- "...l'offerta più bassa per un lavoro può essere un quinto dell'offerta più alta."

- Le aziende "impiegano principalmente manodopera non organizzata, e con l'attuale situazione del mercato del lavoro è facile trovare persone che accettano un lavoro retribuito al di sotto del contratto collettivo di lavoro".

- "... ci sono esempi lampanti di richieste da parte dei datori di lavoro di lavorare fino a sette ore extra ogni giorno senza retribuzione. Una persona che non era disposta a farlo è stata licenziata".

Berlino 1997

7. august 1997 skildrer Dagens Næringsliv byggebransjen i Berlin slik: Potsdamer Platz i Berlin var i noen år Europas største byggeplass. Der bygde firma som Daimler-Benz, Sony og ABB en ny bydel til 30 milliarder kroner. Fire tusen bygningsarbeidere var i sving, de færreste av dem var tyske. Tyske bygningsarbeidere ble utkonkurrert av utlendinger som jobba lengre dager til lavere lønn. Portugiserne fikk 8-15 mark timen avhengig av kvalifikasjoner. Rumenere kunne ikke regne med mer enn 5-10 mark. Jobba du svart som illegal innvandrer, var det ingen nedre grense. Russere og ukrainere ble betalt ned til 2 mark timen, under en tiendedel av tysk minstelønn for hjelpearbeidere.

Den største gruppen med legal innreise kom fra Storbritannia og Irland og definerte seg som sjølstendig næringsdrivende. Dermed skulle de ikke trygdes og de jobba gladelig for halvparten av tysk tarifflønn. Det var langt bedre enn å gå arbeidsløse hjemme.

Før tjenestedirektivet

Dette var før tjenestedirektivet. Men utstasjoneringsdirektivet var på plass. Og Bygningsarbeiderforbundet IG Bau hadde fått i gjennom en lov som likner på vår lov om allmenngjøring av tariffavtaler. Den skulle i teorien gi samme lønnsvilkår for alle som jobba på tyske byggeplasser. Denne loven viste seg fullstendig ubrukbar i praksis. 250.000 tyske bygningsarbeidere gikk den gang arbeidsløse – samtidig som 200.000 bygningsarbeidere fra andre land jobba på tyske byggeplasser på vilkår langt under det som tyske arbeidere var vant til.

Utstasjoneringsdirektivet ingen trøst

Christer Gulbrandsen trøster seg med utstasjoneringsdirektivet – som angivelig sier at «vertslandets arbeidsmiljø- og lønnsregler skal følges». Det er riktig at utstasjonerte arbeidstakere er underlagt det meste av norsk arbeidsmiljølov. Det forhindrer ikke at norske aviser fra det ganske land stadig har oppslag om hårreisende arbeidsvilkår for utlendinger.

Men det hjelper ikke at det står at «norske lønnsregler» skal følges – for vi har ingen lønnsregler i Norge. Vi kan riktig nok allmenngjøre tariffavtaler – og har gjort det i noen bransjer noen steder i landet. Men det er en tung prosess, og kontrollen er lagt til et Arbeidstilsyn som ikke har kapasitet til å følge opp. Se et utall av eksempler på nettstedet http://www.heis.no/Nyheter.aspx?docid=141

Der det ikke fins tariffavtaler

I den delen av arbeidslivet der det ikke fins tariffavtaler, og den delen vokser for hvert år, fins det derimot ingen lønnsregler. Og det er særlig der tjenestedirektivet vil sikre at konkurransen øker. Den som hevder at økt konkurranse ikke vil øke faren for sosial dumping i denne delen av arbeidslivet, lever i en virkelighet der det ikke fins maktesløse mennesker, bare beroligende setninger i et regelverk.

Uansett hvor mye tjenestedirektivet begrenses og tilskjæres før det blir endelig vedtatt, vil det øke konkurransen mellom mennesker som må livberge seg i de delene av arbeidslivet som alt på forhånd er umenneskeliggjort av en konkurranse de ikke behersker.

Dag Seierstad er EØS-rådgiver for SVs stortingsgruppe og medlem av SVs landstyre.

Potrebbe piacerti anche