Abbonamento 790/anno o 190/trimestre

Dirt in Toten – vivi l'Africa?

Con chi dovremmo essere solidali: gli agricoltori di Toten o in Africa? È così che viene spesso descritta la situazione della Norvegia nei negoziati dell'OMC.




(QUESTO ARTICOLO È TRADOTTO DA Google dal norvegese)

L'OMC è nel mezzo dei suoi numerosi negoziati fianco a fianco che portano a un vertice a Hong Kong questo autunno. I negoziati agricoli sono solo uno di questi e sono spesso collegati ai negoziati sul commercio di beni industriali (NAMA) e sui servizi (GATS). Sia l'UE che gli Stati Uniti hanno chiarito che non consentiranno l'ingresso di più prodotti alimentari nei loro mercati a meno che i paesi più poveri non abbassino le tariffe sui beni industriali e non aprano i loro mercati a produttori di servizi occidentali efficienti.

Questo legame mette a dura prova i paesi poveri e non facilita la situazione che gli stessi negoziati agricoli dividano i paesi in via di sviluppo.

Un forte richiamo morale

Qui in Norvegia, il Norwegian Church Aid è uscito con forza con opinioni che hanno un forte fascino morale: ora la Norvegia deve smettere di essere la peggiore al mondo quando si tratta di protezionismo alimentare. Dobbiamo abbassare le tariffe sul cibo e ridurre il sostegno all'agricoltura in modo che i contadini poveri possano venderci più cibo che mangiamo.

Fino ad ora, Unge Høyre è stato per lo più fuori con tali appelli, ma ha il sostegno della maggior parte dell'ala destra e il sostegno indiretto di tutte le industrie di esportazione norvegesi.

Ipotesi che non reggono

Ma questo appello si basa su presupposti che non reggono. Se i negoziati dell'OMC si concluderanno con l'importazione di più cibo in Norvegia, non saranno i paesi poveri in via di sviluppo a beneficiarne maggiormente. I grandi vincitori sono i principali esportatori agricoli come UE, USA, Canada, Australia e Brasile.

I 2002 kjøpte vi matvarer fra andre land for 22 milliarder kroner. 14 milliarder av matvareimporten kom fra EU og 4 milliarder fra andre OECD-land (USA, Canada, Australia, New Zealand).

Det betyr at vi kjøpte 80 prosent av matvarene våre fra verdens rikeste land. Av de øvrige 20 prosentene er det meste varer som vi ikke produserer i Norge (kaffe, te, sydfrukter) – og som vi derfor ikke har toll på.

Likebehandling som hovedregel

Utenom kaffe, te og sydfrukter kjøper vi i dag så godt som all maten fra velstående land med godt utbygd landbruk. Hvis WTO-forhandlingene fører til mer mateksport til Norge, vil det alt vesentlige fortsatt komme fra slike land. Årsaken er at WTO har som hovedregel at et medlemsland må ha samme tollsatser og andre handelsregler overfor alle medlemsland i WTO.

Det fins unntak fra denne hovedregelen. Grupper av land kan inngå frihandelsavtaler og avtaler om tollunioner. Men de fleste slike avtaler knytter rike land sammen (EU, EØS) og gir dermed rike land gjensidige fordeler som fattige land ikke har.

MUL-land selger stadig mindre

Det fins også avtaler der fattige land gis særfordeler ved handel med rike land. En av dem er Cotonou-avtalen mellom EU og et søttitall land i Afrika, Karibien og stillehavsområdet. En annen er de preferanseavtalene som verdens fattigste land, de såkalte MUL-land, har med for eksempel med Norge og med EU.

Men ingen av disse avtalene har betydd særlig mye for den internasjonale handelsutviklingen. MUL-landas andel av matvare-eksporten i verden har siden 1970 gått ned fra 3,5 prosent til 1,0 prosent – til tross for at det er MUL-landa som slipper lettest til på markedene i Europa.

Hva er så alternativet?

Et viktig utgangspunkt må være at 90 prosent av all mat selges på innenlandske markeder. Bare 10 prosent selges og kjøpes på tvers av grenser. Da blir det viktig at WTO-reglene, reglene for hvordan tiendeparten av maten skal kjøpes og selges, ikke rammer den delen av jordbruket som forsyner de aller fleste mennesker med mat.

De aller fleste u-land er netto-importører av mat. De er tjent med å verne sine egne bønder mot alt for hard konkurranse utafra, men samtidig med at det er mulig å kjøpe billig mat fra andre land.

Prinsippet om matsuverenitet

Dette kan bli en vanskelig balansegang siden WTO ikke godtar at importkvoter kan brukes til å regulere import. Slik regulering kan som hovedregel bare skje ved hjelp av toll, og tollsatsene skal stadig senkes gjennom gjensidige avtaler i WTO.

Det stadig flere matimporterende u-land samler seg om, er prinsippet om matsuverenitet: det at alle land må ha rett til å avgjøre i hvilken grad det vil forsyne egen befolkning med mat produsert innenlands.

Men her støter de naturlig nok mot interessene til u-land (Argentina, Brasil, Kina, Sør-Afrika) som har muligheter for å øke eksporten av mat vesentlig hvis det blir en global avtale om lavere toll på mat.

Norge i trengt posisjon

Norge er i en trengt posisjon i disse forhandlingene. Tidligere regjeringer – uansett farge – har definert våre offensive interesser (fisk, oljeutvinning, tele- og ingeniørtjenester m.m.) som de viktigste i WTO-forhandlingene – med det underliggende budskapet at skal vi oppnå noe på den offensiv sida, må vi ha noe å tilby, for eksempel deler av importvernet for landbruket.

Hvis denne linja i tillegg oppfattes som solidarisk med fattige land, kan vi få i pose og sekk: god moralsk status, billigere mat hjemme og tryggere markeder ute for Statoil, Hydro, Telenor.

Matsuverenitet eller agrobusiness?

Men prinsippet om matsuverenitet er ikke mindre solidarisk enn å gi matvaregigantene friere slag på verdensmarkedet. Verdenshandelen med mat er for alle viktige vareslag i hendene på amerikanske og europeiske storkonsern. Økt mateksport fra Brasil vil kunne gi arbeid til flere landarbeidere, men vil samtidig kunne ramme familiejordbruk i mange andre u-land – og styrke koblingen mellom plantasjejordbruk og internasjonal agrobusiness.

Ei ny regjering kan derfor trygt legge matsuverenitet til grunn for de norske posisjonene i WTO. Da må den også gå mot alle former for eksportstøtte. Det er eksportstøtten til EU og USA som i dag rammer lokale matprodusenter hardest både i Asia, Afrika og Latin-Amerika.

Særfordeler for fattige land

Samtidig er det viktig at fattige land må få bedre tilgang til det norske markedet. Dette bør skje uten at Norge går inn for en generell liberalisering av verdenshandelen, men i stedet ved at flere fattige land omfattes av de handelspreferansene som de fattigste utviklingsland har i dag. De såkalte MUL-land, verdens 48 fattigste land, har alt i dag full tollfrihet ved eksport til Norge.

Like viktig er det at fattige land får full rett til å beskytte næringer som de vil utvikle innen rammen av en nasjonal næringspolitikk. Norge må derfor trekke tilbake all støtte til kravet om at u-land må godta generelle kutt i tollsatsene på industrivarer. Og vi må trekke tilbake alle krav som Bondevik-regjeringen har stilt til land i den tredje verden om å åpne viktige tjenestesektorer for full utenlandsk konkurranse.

Potrebbe piacerti anche