(QUESTO ARTICOLO È TRADOTTO DA Google dal norvegese)
L'altro Paese è già qui, perché là dove in Europa si è levata un'alternativa di governo che – con possibilità di vittoria – va alle urne su:
- n che i servizi pubblici non dovrebbero essere indeboliti in termini di portata e qualità per fare spazio alle agevolazioni fiscali,
- n che l'ondata di privatizzazioni deve essere fermata,
- n che le ristrutturazioni nel settore pubblico devono avvenire attraverso la collaborazione attiva con i dipendenti e non attraverso gare,
- n che le regole e i diritti dell'ambiente di lavoro per i dipendenti dovrebbero essere migliorati, non indeboliti?
La risposta deludente
La risposta è deludente. Questo è solo il caso in Norvegia. In Danimarca, la maggioranza nel Folketing è così liberale del mercato, così ostile all'ambiente, alla cultura e alle minoranze che dovrebbe esserci un enorme spazio per un'alternativa rosso-verde. Invece, tutti i partiti, ad eccezione di Enhetslisten (non ancora un partito al tre per cento), si stanno muovendo nella direzione di un Partito popolare danese di cui Carl I. Hagen è solo un pallido riflesso.
I Sverige kan det gå mot en knusende valgseier for høyresida ved valget til neste år. Sosialdemokratene står tafatt overfor de sosiale utfordringene, og Vänsterpartiet ligger med brukket rygg. I Storbritannia styrer Blair, i Italia Berlusconi. I Tyskland kan det nye venstrepartiet samle store mengder protestvelgere, mens valget mellom Schröder og Merkel ikke er et valg av politikk. Begge står for flere markedsløsninger, nedbygging av velferdsordninger og svakere faglige rettigheter.
Det er ikke løgn
– om det ikke er sant
Det fins ikke et eneste europeisk land der fagbevegelsen har fått til det som kan skje i Norge – at det er tømra et regjeringsalternativ som lover velgerne et grunnleggende brudd med den privatiserings- og konkurranseutsettingspolitikken som alle regjeringer har stått for siden Willoch kom til makta i 1981.
Stoltenberg kan benekte at han har skifta kurs. Valla påstår det motsatte, ikke fordi det er sant, MEN FORDI DET SKAL BLI SANT. Løftene om hva en rødgrønn regjering skal stå for, kan likevel bli som skrift i sand. I så fall blir Norge et europeisk land som alle andre, med desillusjonerte velgere og partier som velger minste motstands vei mot markedenes, konsernledernes og børsspekulantenes stadig friere spill.
Det Høyre har drømt om
De tre partiene som satser på et samarbeid i en rødgrønn regjering er uenige i mange viktige spørsmål – til dels i spørsmål av grunnleggende strategisk art. De er uenige om Norge bør bli medlem av EU, uenige om EØS, om vetoretten i EØS-avtalen bør tas i bruk aktivt mot nye EU-direktiv som rammer norske interesser, om olje- og gassutvinning i Barentshavet, om skogvern og om det skal være en omkamp om de framtidige pensjonene våre.
De tre partiene har likevel, skritt for skritt, funnet sammen fordi det er nødvendig å snu den samfunnsutviklingen som Bondevik-regjeringen har stått for – hvis en skal ivareta viktige kvaliteter ved det norske samfunnet. Med støtte fra Fremskrittspartiet har Bondevik-regjeringen hatt flertall for å slippe løs markedskreftene på en måte som generasjoner av Høyre-politikere bare har kunnet drømme om.
Heltene Rønningen, Myrvoll og Andersen
Denne situasjonen er enestående i Europa , og har ikke oppstått fra ei natt til neste. Kimen ble lagt da fagforbund etter fagforbund fra slutten av 1980-tallet måtte komme til den erkjennelsen at på Stortinget kunne en bare få Arbeiderpartiet til å støtte faglige krav hvis en gikk veien om SV.
Børre Rønningen, Inge Myrvoll og Karin Andersen ble kanal og redskap for fagforbund som ville påvirke gruppa til Arbeiderpartiet i sak etter sak. De er tre av de store SV-heltene i denne forhistorien.
Langt fra alle saker ble vunnet, ofte ble kompromissene mellom SV og Ap langt svakere enn de burde ha vært. Men det ble stadig klarere for stadig større deler av norsk fagbevegelse at under den markedsliberale høyrebølgen gikk veien til innflytelse via SV!
La svolta
Dette kunne ingen i LO snakke om offentlig. Men da LO sto fram som pådriver for et regjeringssamarbeid mellom SV og Arbeiderpartiet, og satsa på den “lange valgkampen” for å vinne flertall for det rødgrønne alternativet, var det et gjennombrudd ikke bare for SV, men også for LO. Fra da av kunne LO stå åpent fram med politiske krav som en eventuell rødgrønn regjering bare kan imøtekomme hvis Arbeiderpartiet flytter seg til venstre.
Valgresultatet og styrken til SV i en eventuell regjering vil ha betydning for om vi får en ny politikk, ikke bare en ny regjering. Men avgjørende blir det at fagbevegelsen holder trykket oppe, at den ikke bindes opp av kompromisser innad i Arbeiderpartiets sentralstyre der både Gerd Liv Valla og Jan Davidsen er medlemmer, og at den fortsetter å mobilisere medlemmene hver gang den “nye politikken” begynner å likne på den gamle.
Mareritt eller et bedre Norge?
Foreløpig er det SV og LO som gjør det mulig å se konturene av et “annerledesland” – i velferdspolitikken og i politikken overfor arbeidslivet. Det miljøpolitiske annerledeslandet ligger lenger inn i framtida. Men et SV med økende næringspolitisk troverdighet vil kunne bli en spydspiss også for den miljøpolitiske snuoperasjonen.
Valgresultatet kjenner ingen av oss. Skulle Carl I. Hagen få med seg så mange velgere at det fortsatt blir borgerlig flertall, kan de neste fire åra bli et mareritt for alle som ønsker et Norge med små sosiale forskjeller, med et arbeidsliv som også de sårbare av oss kan mestre og med økende toleranse for minoritetene blant oss.
For tjue år sia skilte Norge seg ut i Europa med særlig lave inntektsforskjeller. Det gjør vi ikke lenger. I 1985 tjente den rikeste tiendeparten av oss 4,5 ganger så mye som den fattigste tiendeparten. I 2002 tjente den rikeste tiendeparten 6,6 ganger så mye. Det er ingen liten oppgave å snu den utviklingen. At utfordringen kan stilles, gjør Norge til et annerledesland i Europa. Så ille er det, så bra er det.
