(QUESTO ARTICOLO È TRADOTTO DA Google dal norvegese)
Jeg har en tilståelse å komme med: Jeg liker Marwan Barghouti, den kontroversielle palestinske politikeren. Jeg har besøkt ham mange ganger i det beskjedne hjemmet hans i Ramallah, hvor vi blant annet har diskutert mulighetene for fred mellom Israel og Palestina. Vi hadde de samme ideene: å opprette den palestinske staten ved siden av den israelske, og skape fred mellom de to statene basert på de internasjonalt anerkjente grensene fra 1967 (med mindre justeringer), med åpne grenser og samarbeid. Barghouti har gjentatt dette forslaget mange ganger, både i og utenfor fengsel. Hans kone Fadwa er utdannet jurist. Hun vier all sin tid til å slåss for å få satt ektemannen fri. I folkemengden ved Yasir Arafats begravelse sto jeg tilfeldigvis ved siden av henne og så hennes tårevåte ansikt.
Den fødte leder. Denne uken startet Barghouti, sammen med et tusentalls andre palestinske fanger i Israel, en ubegrenset sultestreik. Jeg har nettopp skrevet under et opprop som ber om at han settes fri.
Marwan Barghouti er den fødte leder. Trass i at han er liten av vekst, stikker han seg ut i enhver forsamling. Innenfor Fatah-bevegelsen ble han raskt og i ung alder leder for ungdomsavdelingen. (Ordet «Fatah» er initialene til «Palestinian Liberation Movement» baklengs.)
Barghouti-familien er en stor klan med dominerende posisjoner i mange landsbyer i nærheten av Ramallah. Marwan selv ble født i 1959 i landsbyen Kobar, nær Ramallah. En av hans forfedre, Abd-al-Jaber al-Barghouti, ledet en arabisk oppstand så tidlig som i 1834. Jeg har møtt Marwans fjerne slektning Mustafa Barghouti, som kjemper for demokrati, i mange demonstrasjoner – og delt tåregass med ham. Et tredje medlem av den utvidede familien, Omar Barghouti, er en av lederne for den internasjonale antiisraelske boikottbevegelsen og motstander av tostatsløsningen.
Kanskje er min sympati for Marwan påvirket av enkelte likhetstrekk ved oppveksten vår. Han sluttet seg til den palestinske motstandsbevegelsen da han var 15, like ung som jeg selv var da jeg involverte meg i den hebraiske undergrunnsbevegelsen omtrent 35 år tidligere. Vennene mine og jeg så på oss selv som frihetskjempere, men ble stemplet av britene som «terrorister». Det samme har nå skjedd med Marwan – en frihetskjemper i egne øyne så vel som i øynene til det store flertall av det palestinske folket; men for de israelske myndighetene er han en «terrorist».
Omstridte anklager. Da Barghouti ble stilt for retten i Tel Aviv i 2004, prøvde jeg og en rekke andre medlemmer av den israelske fredsbevegelsen Gush Shalom («Fredsblokken») å vise vår solidaritet med ham i rettslokalet. Vi ble kastet ut av væpnede vakter. En av vennene mine mistet en tånegl i denne gloriøse kampen.
For flere år siden kalte jeg Barghouti den «palestinske Mandela». På tross av mange forskjeller mellom de to, finnes det én grunnleggende likhet: Begge var for fred, men rettferdiggjorde bruk av vold mot undertrykkerne sine. Mens apartheidregimet var fornøyd med én livstidsdom mot Mandela, fikk imidlertid Barghouti latterlige fem livstidsdommer pluss 40 år – for voldelige handlinger utført av organisasjonen hans, Tanzim.
Ifølge samme logikk skulle den nå avdøde politikeren og tidligere statsminister Menachem Begin vært idømt 91 livstidsdommer av britene for bombingen av King David-hotellet, der 91 mennesker – mange av dem jøder – mistet livet.
Det er en annen likhet mellom Mandela og Barghouti: Da apartheidregimet var ødelagt ved en kombinasjon av «terrorisme», voldelige streiker og en verdensomspennende boikott, fremsto Mandela som den naturlige lederen av det nye Sør-Afrika. Mange mennesker forventer at når en palestinsk stat er etablert, vil Barghouti bli president etter Mahmoud Abbas.
Det er noe i hans personlighet som inngir tillit, og som gjør ham til en naturlig dommer i internasjonale konflikter. Selv de involverte i Hamas, som står i opposisjon til Fatah, er tilbøyelige til å lytte til Marwan. Han er den ideelle brobygger mellom de to bevegelsene.
Dividere e conquistare. For noen år siden signerte et stort antall fanger fra begge organisasjonene – med Marwan i spissen – en felles appell om nasjonal enhet, der de la frem konkrete betingelser. Det førte ingen vei.
Det kan være flere grunner til at den israelske regjeringen avslår ethvert forslag om å løslate Barghouti, slik de gjorde da en fangeutveksling mellom partene fremsto som en gyllen mulighet. En fri Barghouti kunne bli en sterk forkjemper for palestinsk enhet – hvilket naturlig nok er det siste de israelske overherrene ønsker.
Divide and Empire – «splitt og hersk» – har siden Romerrikets tid vært et ledende prinsipp for ethvert regime som tjener på å undertrykke andre folk. På dette feltet har de israelske myndighetene hatt en utrolig suksess. Politisk geografi sørger for virkelig ideelle forhold: Vestbredden (av Jordanelven) er separert fra Gazastripen med om lag 50 kilometer israelsk territorium.
Både Mandela og Barghouti har vært for fred, men rettferdiggjør bruk av vold mot sine undertrykkere.
Hamas fikk kontroll over Gazastripen gjennom den effektive kombinasjonen valg og vold. De nekter å akseptere lederskap fra Palestine Liberation Organization (PLO), en koalisjon av mer sekulære organisasjoner som styrer på Vestbredden.
Dette er ingen uvanlig situasjon for nasjonale frigjøringsorganisasjoner. De splittes ofte i mer og mindre ekstreme fløyer, til stor glede for undertrykkeren. Det siste de israelske myndighetene ønsker å gjøre, er å frigi Barghouti og tillate ham å gjenskape palestinsk nasjonal enhet. Gud forby.
Sciopero della fame. De sultestreikende fangene krever ikke løslatelse for seg selv, men ber om bedre soningsforhold. De krever blant annet hyppigere og lengre besøk av koner og familie, slutt på torturen og bedre mat. De minner oss også om at internasjonal lov forbyr en «okkupantmakt» å flytte fanger fra et okkupert territorium til okkupantens land. Dette er nøyaktig det som skjer med praktisk talt alle palestinske «sikkerhetsfanger».
For noe over en uke siden presenterte Barghouti disse kravene i en signert artikkel i New York Times. Redaksjonen beskrev artikkelforfatteren som palestinsk politiker og medlem av den israelske nasjonalforsamlingen. Det var en modig handling av redaksjonen (som til dels gjenopprettet inntrykket av avisen etter at den fordømte Bashar al-Assad for å ha brukt giftgass, uten et snev av bevis.)
Men mot har også sine grenser. Dagen etter publiserte avisen en redaksjonell notis om at Barghouti var dømt for mord. Det var en ynkelig kapitulasjon for sionistisk press. Den usle mannen bak dette var Michael Oren, nåværende statssekretær i Israel. Oren er født i USA og tilhører en undergruppe av amerikanske jøder som er ekstremt Israel-patriotiske. Oren fikk seg israelsk statsborgerskap og tok et israelsk navn for å kunne tjene som landets ambassadør til USA. Som ambassadør tiltrakk han seg oppmerksomhet ved å bruke utpreget hatsk antiarabisk retorikk, så ekstrem at selv Benjamin Netanyahu virker moderat ved sammenlikning.
Jeg tviler på at Oren noen gang har ofret noe som helst for patriotismen sin, snarere har den vært et verktøy som har tillatt ham å gjøre karriere. Likevel tillater denne mannen seg å snakke med forakt om Barghouti, som har tilbrakt mesteparten av sitt liv i fengsel og eksil. Han beskriver Barghoutis artikkel i New York Times som en «journalistisk terrorhandling». Og det sier lui!
Det er ikke mulig å vinne over en sultestreik.
En sultestreik er en svært modig handling. Det er det siste våpenet til de minst beskyttede menneskene på jorden – fangene. Den motbydelige Margaret Thatcher lot de irske sultestreikende sulte i hjel.
De israelske myndighetene gikk opprinnelig inn for å tvangsfôre palestinske sultestreikende. Den israelske legeforeningen – og det skal de ha all ære for – nektet å samarbeide, ettersom slike tiltak tidligere har ført til at ofre døde. Det betød slutten på denne typen tortur.
Lovstridig politikk. Barghouti forlanger at palestinske politiske fanger skal behandles som krigsfanger. Det kommer ikke til å skje.Likevel bør man kunne kreve at fanger av alle slag blir behandlet på humant vis. Det betyr at frihetsberøvelsen er den eneste straffen som er idømt, og at man innenfor fengselsmurene bør tilby så verdige forhold som mulig.
I enkelte israelske fengsler ser det ut til at det er etablert en slags modus vivendi mellom fengselsmyndighetene og de palestinske fangene; en form for forståelse som gjør at systemet fungerer inntil videre. Men ikke i alle. Det er lett å få inntrykk av at fengselsvesenet er fangenes fiende, og at de bruker makten sin til å gjøre fangenes liv så elendige som mulig. Dette har forverret seg ytterligere nå, som svar på streiken.
Denne politikken er grusom, lovstridig og kontraproduktiv. Det er ikke mulig å vinne over en sultestreik. Fangene er dømt til å vinne, særlig når skikkelige mennesker over hele verden ser på. Kanskje til og med New York Times.
Jeg venter på den dagen når jeg igjen kan besøke Marwan som fri mann i hjemmet hans i Ramallah. Enda gledeligere vil det være om Ramallah, når den tiden kommer, er en by i den frie staten Palestina.
