(QUESTO ARTICOLO È TRADOTTO DA Google dal norvegese)
[acqua pesante] Il pubblico norvegese vive nella convinzione che le esportazioni di acqua pesante dalla Norvegia siano terminate con la chiusura della produzione di acqua pesante di Norsk Hydro a Rjukan nel 1988.
Tuttavia, Ny Tid può rivelare che la Norvegia ha continuato ad esportare acqua pesante almeno fino al 2004. Nel periodo dal 1988 al 2004, l'acqua pesante norvegese per un valore totale di quasi 70 milioni di NOK è stata spedita fuori dal paese.
Il commercio di acqua pesante è soggetto a rigorosi controlli a livello internazionale perché può essere incluso nella produzione di armi nucleari. Lo scandalo è stato quindi grande quando l'acqua pesante norvegese è stata segretamente venduta a Israele negli anni '1960, il che ha aiutato Israele ad acquisire armi nucleari.
Ma la questione dell'acqua pesante dalla Norvegia dal 1988 si è smarrita e sarà difficile rispondere. La direzione delle dogane e delle accise ha rifiutato la richiesta di accesso di Ny Tid a cui i giocatori norvegesi esportano questo bene strategicamente importante.
La Direzione si rifiuta inoltre di indicare a quali quantitativi ea quali clienti sia stata consegnata l'acqua pesante, ad eccezione dei dati relativi al biennio 2001 e 2004.
Quello che sappiamo, tuttavia, è che i totali nelle statistiche di Statistics Norway rappresentano quantità così grandi di acqua pesante che il destinatario deve essere stato una centrale nucleare nella maggior parte degli anni.
La mancanza di apertura norvegese sull'acqua pesante dai peccati precedenti è ora affrontata dalla Lega Araba a metà settembre. In una lettera al ministro degli Esteri Jonas Gahr Støre, il segretario generale della lega Amre Moussa chiede alla Norvegia di rendere pubbliche tutte le informazioni relative allo scandalo che circonda il contributo norvegese dell'acqua pesante al programma di armi nucleari di Israele negli anni '1960.
- Non siamo sicuri che la Norvegia abbia detto tutto, dice a Ny Tid Alaa Roushydy, portavoce ufficiale della Lega araba.
Esportazioni estese
- Abbiamo prodotto tra le 500 e le 600 tonnellate di acqua pesante qui dal 1934 fino all'interruzione della produzione nel 1988, afferma l'ex direttore di laboratorio Per Pynten.
Vi er i kjelleren i det gamle laboratoriet til Norsk Hydro på Rjukan. Det er mye historie i de gamle bygningene på sørsiden av dalen langs den stupbratte fjellsiden. Lenger oppe i dalen ligger Vemork, hvor den berømte sabotasjeaksjonen mot tungtvannsfabrikken under andre verdenskrig stakk kjepper i hjulene på tyskernes bestrebelser etter å lage atombomber.
Ennå står noe av det gamle utstyret i kjelleren på laboratoriet; tungtvannsbeholdere i forskjellige størrelser, en stor vekt, noen sentrifuger, slanger og tuber, reagensglass og rot og rask.
– Utenriksdepartementet godkjente all eksport av tungtvann herfra. Eksporten gikk bare til land godkjent av IAEA, Det internasjonale atomenergibyrået. Dette var land som USA, Storbritannia, Tyskland, Canada, Sverige og Danmark. Men under min tid gikk de største partiene til Japan, sier Pynten.
Pynten burde vite hva han snakker om. I 1962 ble den nå pensjonerte kjemikeren ansatt på hovedlaboratoriet til Norsk Hydro på Rjukan, og etter noen år ble han laboratoriesjef. I 1971 ble tungtvannsproduksjonen flyttet fra Vemork til Såheim, og tungtvannslaboratoriet flyttet til hovedlaboratoriet på Rjukan. Fra nå av fikk Pynten også ansvar for kvalitet, lagerhold og forsendelse av tungtvann.
– Fra 1985 produserte vi lite tungtvann her på Rjukan. Det aller siste partiet ble produsert i desember 1988, sier Pynten.
Mangelfull statistikk
Men til tross for at det snart har gått 18 år siden tungtvann ble produsert på Rjukan, viser det seg at det fremdeles skipes tungtvann ut av landet.
Dette ble avslørt da Ny Tid gikk til Statistisk Sentralbyrå (SSB) for å gjøre en sjekk. Først forsøkte vi å slå inn varenummeret for deuteriumoksid (tungtvann) i statistikkbanken til SSB, og søkte etter en oversikt over eksporten. Svaret var at det ikke fantes eksport til noen land.
Det skulle imidlertid vise seg å være feil.
For da Ny Tid ba en av de ansatte i SSB om å gjøre en egen «kjøring» av det statistiske materialet på tungtvann, dukket det opp en statistikk som viser at Norge i perioden 1988 til 2004 har eksportert tungtvann til en verdi av nesten 70 millioner kroner (se tabell). Noen år har verdien av eksporten vært stor, eksempelvis hele 51 millioner kroner i 1989 og åtte millioner i 2001. Andre år har eksporten vært mindre, eller ikke eksisterende.
I statistikken er informasjonen i kolonnene for mengde, avsender og mottaker strøket ut. Det betyr at det ikke er mulig å fastsette hvor mye og til hvilke aktører og land tungtvannet har gått. Det er heller ikke mulig å fastslå hvem i Norge som eksporterer tungtvannet, ei heller om eksporten fra Norge dreier seg om tungtvann Norge først har importert fra andre land, eller om Norge har hatt tungtvann på lager fra gamle dager som nå eksporteres.
– Dette har ikke noe med politikk å gjøre, sier administrerende direktør Øystein Olsen i SSB når Ny Tid ringer og spør hvorfor byrået ikke vil landfordele eksportstatistikken for tungtvann.
– I saker der statistikkinnsamlingen skjer fra et lite antall aktører, er vår generelle politikk at vi setter prikker i statistikken for ikke å gi ut detaljert bedriftsinformasjon, forklarer Olsen.
På Kristin Halvorsens bord
Med bakgrunn i SSBs hemmelighold, søkte Ny Tid i juni Toll- og avgiftsdirektoratet om innsyn i dokumentasjonen bak eksporten.
Men direktoratet, som er underlagt Finansdepartementet, var bare villig til å gi ut informasjon knyttet til årene 2001 og 2004. Den viser at det ble ført ut drøyt fire tonn tungtvann i 2001 til Danmark til foredling og seinere gjeninnførsel til Norge. I 2004 derimot eksporterte Norge 150 kilo til Canada som «ordinær utførsel». Med andre ord ble ikke dette tungtvannet gjeninnført til Norge.
Tollvesenets argumentasjon for å ikke frigi mer informasjon begrunnes med at det ville bli for mye arbeid å finne fram resten av materialet, og at de ikke ønsker å prioritere dette. Ny Tid har klagd saken inn for Finansdepartementet.
Tungtvann er omfattet av Utenriksdepartementets eksportkontroll. Et dykk i departementets postjournal viser en rekke dokumenter som omhandler både import og eksport av tungtvann til og fra Norge.
Men også her sitter informasjonen langt inne. Nesten alle dokumentene er unntatt offentligheten.
Den arabiske liga mot Norge
Generalsekretær Amre Moussa i Den arabiske liga har skrevet brev til utenriksminister Jonas Gahr Støre og bedt Norge oppklare en gang for alle hva slags rolle landet spilte i oppbyggingen av det omstridte israelske atomvåpenprogrammet på 1960-tallet.
Brevet er datert 28. mai i år, og gjør det klart at når de arabiske utenriksministrene samles i Kairo i midten av september, skal blant annet atomsikkerhet og nedrustning i regionen stå på dagsorden.
– Det er riktig at vi har stilt spørsmål ved Norges rolle, sier Roushydy, i Den arabiske liga.
Den arabiske liga er særlig opptatt av dokumentasjonen i tidligere NRK Brennpunkt-programmer, og av et BBC-program nå i vinter om blant annet Norges rolle i Israel-skandalen.
– De gjentatte referansene til Norges rolle i brevene som ble offentliggjort gjennom BBCs «Newsnight» 9. mars i år, har reist alvorlige bekymringer i forhold til hva som er [landets] virkelige rolle, skriver Moussa til Støre.
Ut og inn av Norge
Myndighetene vil så langt ikke offentliggjøre detaljer rundt eksporten av tungtvann fra Norge siden 1988, men det går an å finne mulige forklaringer på deler av eksporten.
For noen av årene lar det seg spore at avsenderne sannsynligvis var Norsk Hydro (i dag Yara) og Institutt for energiteknikk (IFE).
– De høye tallene i statistikken fra 1989 kan stamme fra Rjukan. Vi importerte en større mengde tungtvann fra Cern, en forskningsinstitusjon i Sveits, for å oppgradere tungtvannet for dem. Det skjedde på Rjukan, forklarer Arne Cartridge, informasjonsdirektør i Yara.
Yara, som ble skilt ut fra Norsk Hydro i 2004, har fremdeles et anlegg på Rjukan, hvor selskapet blant annet produserer deuteriumsgass – tungtvann i gassform. Til dette formålet importerer Yara tungtvann fra blant annet Canada.
Informasjonen fra Cartridge stemmer med import og eksporttallene fra 1989: Først ble tungtvann fra Sveits til en verdi på rundt 50 millioner kroner importert til Norge, før tungtvann for en tilsvarende verdi ble eksportert tilbake til Sveits.
I og med at Yara importerer tungtvann, er spørsmålet også om selskapet kan ha videreeksportert tungtvann.
– Nei, det kan jeg ikke tenke meg. Vi importerer tungtvann, men selger bare videre deuteriumgass, sier informasjonsdirektør Arne Cartidge.
Atle Valseth, som er sikkerhetsansvarlig ved Institutt for Energiteknikks (IFE) forsøksreaktor i Halden, forklarer at også de av og til har eksportert tungtvann til Danmark for oppgradering, og så importert dette tilbake til Norge og tatt det i bruk på nytt.
– Jeg finner spor i mitt arkiv for at vi sendte tungtvann for oppgradering i Danmark i årene 1998 til 2001, sier Valseth.
Valseth kan dokumentere mengdene som ble utført enkelte år, men SSB-statistikken viser bare kroneverdier, noe som gjør det umulig å få bekreftet helhetsbildet.
Forskjell på behovet
Tilbake på Rjukan forklarer Per Pynten at det var stor forskjell på hvilke behov kundene hadde den gang han jobbet med tungtvannsproduksjonen i Norsk Hydro.
– 95 prosent av kundene var universiteter og forskningsorgan, fem prosent kjernekraftindustrien. Men mengdemessig var det motsatt: 90 prosent av tungtvannet gikk til kjernekraftindustrien, resten til forskning, forteller den tidligere labsjefen, og viser fram en liten beholder beregnet for frakt av små mengder tungtvann.
– Forskningen bruker veldig små mengder tungtvann, fra noen gram til kanskje noen få kilo. Når det blir snakk om hundrevis av kilo eller tonn, da går det til atomkraftverkene, sier Pynten, og peker på noen gamle metalltønner.
Disse, forklarer han, ble brukt til å frakte større mengder tungtvann. Av påskriften kan vi lese at hver tønne inneholdt rundt 220 kilo tungtvann.
Ikke alle tønnene i kjelleren er av gammel dato. Noen er nyere, og påskriften dokumenterer at Norsk Hydro i de senere årene på Rjukan har importert tungtvann fra Canada.
Per Pynten ønsker ikke å snakke om hvordan tungtvannstrafikken forgår nå. Ikke er det hans jobb heller, da han for lengst er gått av med pensjon. n
Israel-skandalen
[eksport] Bakteppet for Den arabiske ligas henvendelse til det norske Utenriksdepartementet er først og fremst det omstridte salget av 20 tonn tungtvann til Israel i 1960, og enda ett tonn i 1970. Det ble også solgt teknisk ekspertise og omfattende, avansert laboratorieutstyr til Israel i oppbyggingen av atomanlegget Dimona.Sakens alvorlige dimensjoner ble klart da den israelske atomforskeren Mordechai Vanunu i 1986 offentliggjorde bevis for at Dimona-anlegget som brukte det norske tungtvannet, hadde utviklet atomvåpen. Vanunu ble kidnappet av sikkerhetstjenesten Mossad og fengslet i 18 år.
Tungtvannssalget til Israel ble svært politisk betent utover 1980-tallet, etter flere avsløringer i media.
Vekslende norske regjeringer møtte både politisk kritikk på hjemmebane og ikke minst fra arabiske diplomater. Til slutt bad Norge om å få kjøpe tungtvannet tilbake igjen. Handlingen var mest symbolsk, for i mellomtiden hadde Israel bygget opp egen kapasitet til å produsere tungtvann.
Likevel kjøpte Norge noe tungtvann tilbake fra Israel i 1990, nærmere bestemt 10,5 tonn eller halvparten av det som opprinnelig ble solgt.
Avtalen ble framforhandlet av en embetsmann i Utenriksdepartementet som senere skulle bli utenriksminister. I dag er Knut Wollebæk Norges ambassadør i Washington.
Dimona-tungtvannet ble lagret hos Institutt for Energiteknikk på Kjeller. Statens tungtvann ble øremerket til IFEs to atomreaktorer, henholdsvis på Kjeller og i Halden.
En rest av dette tungtvannet er fortsatt i bruk hos IFE, og er i dag lagret ved Haldenreaktoren (se Ny Tid 7. juli 2006).
Forskere krever åpenhet
[eksportkontroll] Forskere og fredsaktivister Ny Tid har vært i kontakt med er svært overrasket over at Norge har eksportert tungtvann også etter at fabrikken på Rjukan ble lagt ned i 1988.De ber finansminister Kristin Halvorsen om full åpenhet om saken.
– Denne informasjonen må de norske myndighetene offentliggjøre. Norge må gå foran med et minimum av åpenhet, sier seniorforsker Morten Bremer Mærli i Norsk Utenrikspolitisk Institutt (Nupi).
– I disse dager med terrortrussel bør all informasjon om materiale som kan brukes til å produsere atomvåpen offentliggjøres, samtykker forsker Nicholas Marsh ved Fredsforskningsinstituttet i Oslo (Prio).
Han etterlyser også åpenhet omkring sluttbrukererklæringer. I henhold til norsk lov skal mottaker av strategiske varer fra Norge underskrive en erklæring som viser hvor varen til slutt skal brukes. Dette skal hindre at eksempelvis tungtvann fra Norge kommer på avveie gjennom salg til en tredje part.
– En viktig del av kontrollen for om tungtvann har kommet på avveie er at offentligheten vet til hvilke land tungtvannet har gått, og hva sluttbrukererklæringen sier, mener Marsh.
Lederen av Norges Fredslag synes det er svært betenkelig at den norske eksporten ikke er omtalt i stortingsmeldingene om våpeneksport.
– Dette er strategiske varer som de folkevalgte burde ha innsyn i. Vi kommer til å ta opp denne saken, sier Alexander Harang.
Rett før Ny Tid gikk i trykken ga Finansdepartementet beskjed om at delvis innsyn vil bli gitt for årene 1996, 1998, 1999 og 2000. Kjøper og selger av norsk tungtvann i disse årene er fremdeles hemmeligholdt, samt alle tallene fra før 1996.
Av Harald Eraker, Tarjei Leer-Salvesen (tekst) og Trond Sørås (foto)
