Teatro della crudeltà

Sui ceppi sciolti

La prestigiosa cooperazione ambientale tra Norvegia e Indonesia è costata 28 milioni di NOK e avrebbe dovuto salvare la foresta pluviale. 16 anni dopo, un quarto della foresta è stato abbattuto. Nel 1993 Gro Harlem Brundtland ha sostenuto uno sforzo di massa per la diversità biologica del mondo. La Norvegia ha preso il controllo delle foreste pluviali di Sumatra. La critica ai progetti ambientali norvegesi che sono seguiti è implacabile.




(QUESTO ARTICOLO È TRADOTTO DA Google dal norvegese)

[indonesia] "La biblioteca di Life sta bruciando. Dobbiamo spegnere l'incendio prima che sia troppo tardi", ha detto Gro Harlem Brundtland in un discorso a centinaia di scienziati di 79 paesi nel 1993.

L'ex primo ministro norvegese – che all'epoca ricevette il titolo di "ministro mondiale dell'ambiente" dopo aver guidato i lavori per la conferenza di Rio sull'ambiente e lo sviluppo nel 1992 – mirava all'accelerazione della perdita di diversità biologica. Non da ultimo ciò era dovuto all'enorme distruzione delle foreste pluviali della terra.

Nel 1990, la Norvegia e l'Indonesia hanno stipulato un accordo sulla cooperazione ambientale, in cui la conservazione della diversità biologica e la lotta alla deforestazione erano al centro. 16 anni, 17 progetti ambientali e circa 28 milioni di corone norvegesi dopo, il Ministero degli Affari Esteri sta annullando i due progetti ancora in corso.

L'enorme distruzione delle aree della foresta pluviale nella provincia di Riau a Sumatra testimonia uno sviluppo che è andato di male in peggio nel più grande regno insulare del mondo. Dal 1990 al 2005, l'Indonesia ha perso un quarto della superficie forestale del paese.

Il motivo per cui la cooperazione ambientale nella sua forma attuale viene abbandonata è un rapporto di valutazione che Norconsult ha preparato per conto di Norad.

Il rapporto è stato consegnato al Norad nel giugno 2004, ma finora non è stato reso noto al pubblico. Norconsult è impietoso nel giudicare i progetti in corso nella provincia di Riau a Sumatra.

Queste sono alcune delle obiezioni nelle conclusioni del rapporto:

Obiettivi troppo ambiziosi hanno dato minime possibilità di successo.

  • La popolazione locale e la popolazione indigena non sono state coinvolte.
  • La formazione degli attori locali è stata insufficiente.
  • L'assistenza tecnica è stata ad hoc, senza follow-up e controllo di qualità.
  • La capacità del ministero indonesiano della protezione ambientale è stata ampliata.

- Chiunque fosse interessato a sapere sapeva con largo anticipo che il Ministero indonesiano per la protezione ambientale non aveva la competenza costituzionale, la capacità tecnica o il tempo per realizzare i progetti di collaborazione norvegesi, afferma l'antropologo sociale e consulente ambientale Øyvind Sandbukt.

È uno dei massimi esperti norvegesi sull'ambiente e sulle condizioni di sviluppo in Indonesia e vive nel paese da quasi 20 anni.

Helt siden miljøsamarbeidet mellom Indonesia og Norge startet i 1990, har det biologiske mangfoldet stått i sentrum for prosjektene. I løpet av 16 år har fire arbeidsprogram med 17 prosjekter blitt gjennomført. Men til tross for det omfattende samarbeidet, har det vært lite fokus på hvilken effekt prosjektene har hatt.

Miljøverndepartementet og Norad, som hadde ansvaret for de tre første arbeidsprogrammene, opplyser til Ny Tid at det ikke ble foretatt noen ekstern evaluering av de 15 prosjektene knyttet til disse programmene.

Først under det fjerde og siste arbeidsprogrammet, planlagt for 2001 – 2005, ble Norconsult hentet inn for å gjøre en midtveisevaluering. Programmets to prosjekter i Riau-provinsen på Sumatra fokuserer på området i og rundt nasjonalparken Bukit Tigapuluh og øygruppene Barelang og Bintan.

Målet var å lage en plan for lokal implementering av Biodiversitetskonvensjonen i Riau-provinsen – med et fokus på fattigdomsbekjempelse. Det var å gape over for mye, mener Norconsult.

– Det er et stort misforhold mellom tilgjengelige ressurser og målsettingen til prosjektene, sier Kevin Burton, en av forfatterne til evalueringsrapporten.

Burde tatt konsekvensene

– Tanken var fornuftig, nemlig å konsentrere midlene på noe som kunne gi resultater. Prosjektplanene fra norsk side var imidlertid dårlige, både i substans og oppbygning. Gjennomføringen fra indonesisk og norsk side var ikke noe bedre, mener Øyvind Sandbukt.

Indonesia-eksperten mener at Norconsult-rapporten gir et ganske realistisk bilde av «hvor dårlig dette har vært».

– Det burde nok ha stått mer i evalueringsrapporten om manglene også på norsk side. Men de som utformet betingelsene for hva Norconsult skulle evaluere, avverget jo dette, sier Sandbukt, som ikke er nådig i sin dom over norske myndigheters manglende læringsvilje.

– De norske myndighetene, som hadde ansvaret for miljøsamarbeidet, skulle tatt konsekvensene av problemene for lenge siden. Da siste arbeidsprogram startet opp, hadde de allerede holdt på med lignende prosjekter i ti år. Jeg kunne ha gitt eksempler fra disse prosjektgjennomføringene som ville få de evaluerte slaktede miljøprosjektene til å virke lysende briljante i forhold, sier Sandbukt.

Ikke tilfredsstillende

I 2004, samme året som Norconsult la fram sin kritiske rapport, overtok den norske ambassaden i Jakarta forvaltningsansvaret av miljøprogrammet.

– Det er ambassadens konklusjon at anbefalingene i Norconsults rapport ikke ble fulgt opp på en tilfredsstillende måte, sier ambassaderåd Eva Irene Tuft.

– Ambassaden informerte det indonesiske miljøverndepartementet i august 2005 om at en ønsket å konkretisere en god avslutning av programmet. Grunnet manglende dokumentasjon har det ikke vært mulig å avholde det årlige møtet hvor avslutningens form skulle besluttes, legger hun til.

Ifølge ambassaderåden har likevel Norge sagt seg enig i at en kan bruke 2006 for å utfase programmet på en forsvarlig måte. Hittil har norske myndigheter gitt drøyt ni millioner kroner til prosjektene i Riau-provinsen, av et budsjett på 20 millioner kroner.

– Norge og Indonesia vil fortsatt samarbeide bilateralt innen miljø, men da på et mer overordnet miljøpolitisk plan. Det blir altså ikke i form av en fortsettelse av dette programmet, sier Tuft.

Til tross for ambassadens misnøye, mener Tuft at Norge har oppnådd resultater av verdi.

– En strategisk handlingsplan er utarbeidet, både for bærekraftig naturressursforvaltning i Bukit Tigapuluh nasjonalpark med tilhørende buffersone, og for kystsoneforvaltning på Baralang- og Bintan-øyene. En arbeidsgruppe hvor berørte parter er med, er også opprettet. I avslutningsfasen på programmet ble det fokusert på at planene skal sikres en god forankring hos lokale myndigheter, konkluderer Tuft.

Sandbukt har liten tro på dette.

– Det er vanskelig å forvente at noe særlig fornuftig kan oppnås slik som det bilaterale samarbeidet er organisert, sier Sandbukt.

Seksjonssjef Jon Barikmo ved Direktoratet for naturforvaltning (DN) mener derimot at Norconsult-rapporten er et hastverksarbeid. DN koordinerer miljøsamarbeidet med Indonesia.

– Jeg er meget kritisk til evalueringsrapporten som Norconsult utførte for Norad. Den ble gjort veldig fort og uten kvalitetssikring, sier Barikmo.

DN og Barikmo har koordinert den norske innsatsen i miljøsamarbeidet mellom Norge og Indonesia helt siden det startet i 1990. Nå slår han tilbake både mot Norconsult-rapportens slakt av det pågående miljøprogrammet og mot Utenriksdepartementets beslutning om å ikke fortsette arbeidet.

– Norconsult sendte ikke en gang intervjuene de gjorde med folk i Indonesia til gjennomlesning. Samtidig foreslo de for eksempel at vi skulle ta ut elementer fra programmet som vi allerede hadde tatt ut selv. Det stemmer heller ikke at vi ikke har med representanter for urfolkene i prosjektet. På mange felter er Norconsult-rapporten skivebom, sier Barikmo.

Han viser også til at indonesiske miljøvernmyndigheter har gått gjennom evalueringsrapportens konklusjoner punkt for punkt og tilbakevist mange av punktene.

Hyggelige turer

– Det er mange av de norske aktørene som synes det er fint med hyggelige og innbringende turer til Indonesia. Dette bidrar kanskje til manglende vilje til virkelig kritiske innspill, kommenterer miljøkonsulent Sandbukt på sin side.

Også prosjektmedarbeider for Regnskogsfondet på Indonesia, Kim Loraas, er kritisk til det 16 år lange miljøsamarbeidet.

– Jeg kjenner ikke disse prosjektene i detalj. Men generelt ser det ut som om de ikke har hatt nok fokus på rettighetene til lokalbefolkningen og urfolk i området. Blant de mest sentrale problemene i Indonesia er styresett og korrupsjon. Dette er det viktig å ta hensyn til. Mye av tømmeret som hogges ulovlig, smugles ut av landet til Kina under sanksjon av militæret. Papir og celluloseindustrien har i tillegg stor overkapasitet i forhold til skogressursene, sier Loraas.

Han mener at norske myndigheter nå må ta lærdom av hva som gikk galt i de 16 årene miljøsamarbeidet har vart.

– Det kan ofte ha liten verdi å fokusere på tekniske aspekter ved lokale forvaltningsplaner, hvis man ikke tar utgangspunkt i relevante sosiale og politiske faktorer, sier Loraas.

Potrebbe piacerti anche