Abbonamento 790/anno o 190/trimestre

Bambino sovraccarico

Comunione
Regissør: Anna Zamecka
(Polen)

Senza adulti a mantenere l'ordine nella vita di tutti i giorni, una ragazza si assume la responsabilità di essere il capofamiglia.




(QUESTO ARTICOLO È TRADOTTO DA Google dal norvegese)

Ola ha 14 anni e capofamiglia. Lotta con compiti insormontabili, tra cui prendersi cura di Nikodem, il fratello autistico, che vive nel suo mondo. Tiene anche una certa veglia sul padre alcolizzato, che è affezionato a loro ma incapace di affrontare la realtà. Il più grande desiderio di Ola è che sua madre torni a casa dalla sua famiglia. Ma la madre vive con un altro uomo, con il quale anche lei ha avuto figli. L'imminente comunione di Nicodemo – "la prima comunione", un importante rito di passaggio in una Polonia devotamente cattolica – sembra l'occasione perfetta per riunire la famiglia, gettando le basi per il suo ritorno.

Trentacinque giorni. Anna Zameckas debutfilm har vunnet mange priser, inkludert European Film Award for beste dokumentarfilm og Critics Week Award i Locarno, der filmen hadde sin verdenspremiere. Opptakene ble gjort i løpet av 35 dager fordelt på et år, og denne filmatisk modne historien byr på atmosfære og poesi. Zamecka har i et intervju med Filmmaker Magazine fortalt at Olas situasjon finner en resonansbunn i hennes egen barndom, og at filmen vekker dypt personlige følelser.

Kameraet følger Ola og Nikodems dagligliv i den trange leiligheten deres, en times kjøring utenfor Warszawa. Leiligheten er for liten og økonomien skral, men det verste er savnet av en voksen som kan holde orden på familiens liv. Ola gjør så godt hun kan, og ser ut til å klare brasene, men innser ikke at hun påtar seg for mye ansvar.

Ola og Nikodem sprenger bildet av det ideelle katolske samfunnet, bestående av dydige og gudfryktige familier.

Filmspråket i Comunione minner om uavhengig europeisk film: det omfavner skjønnheten, uten å romantisere Olas kamp. Historien drives fremover av empati isteden for fordømmelse, selv om samfunnets sviktende støtte til disse barna er åpenbar. Fraværet av bebreidelse, Olas beundringsverdige evne til å gjennomføre sin rolle og intimiteten i historien gjør filmen tidløs, hinsides grensene for fortellingen. Comunione er ikke et smertefullt portrett av Olas kamp i en dysfunksjonell verden, men en utforsking av hennes verden, med sine gleder og mangler.

[ihc-hide-content ihc_mb_type = "mostra" ihc_mb_who = "1,2,4,7,9,10,11,12,13 ″ ihc_mb_template =" 1 ″]

En søsters kjærlighet. For Nikodem er ikke Ola bare en søster, men også hans eneste omsorgsperson. Hun er glad i ham, truer og tar vare på ham på en og samme tid, og selv om hun opplever livet som overveldende og fylt av byrder, svikter hun ham aldri. Nikodem har en form for autisme, og i alle mulige sammenhenger synes han å være den som faller utenfor. Likevel later alle i filmen som om det ikke er slik, og behandler ham som en gutt som er litt annerledes, men ikke annerledes.

Det er uklart hvorvidt måten folk oppfører seg på rundt Nikodem skyldes likegyldighet eller godhet. Det er glimt av humor når Nikodems atferd er underlig eller absurd, men alle ter seg som om det ikke skjer noe besynderlig. Han går gjennom livet uten at folk virkelig tar innover seg hvordan han opplever ting, eller forstår at han har et voldsomt behov for anerkjennelse og hjelp. Alle er travelt opptatt med å spille et «late som»-spill – som om det å «late som» tilstrekkelig lenge vil fikse alt.

Opptakene ble gjort i løpet av 35 dager fordelt på et år, og denne filmatisk modne historien byr på atmosfære og poesi.

Katolsk samfunn. Nikodems tvangsmessige atferd – og tankene han ikke greier å sortere – føles forfriskende, som om han prøver å få de andre ut av sitt «late som»-spill. Det forventes at han skal lese i Bibelen og bli et anstendig medlem av kirken, med alle dens seremonier og høye idealer. I virkeligheten er ikke kirken i stand til å godta og respektere det faktum at gutten som står foran den, er annerledes. Det er et faktum som ikke bør gjøre ham til en outsider, men som heller ikke bør overses. Den kommende kommunionen er Nikodems andre forsøk på å passere denne initiasjonsriten – noen år tidligere nektet en prest å gi ham dette viktige katolske sakramentet.

Det strenge kirkemiljøet og Nikodem synes å tilhøre to ulike verdener. I en scene sitter Nikodem sammen med en prest som ber ham lage en liste over de viktigste syndene. Nikodem er ikke enig i at fråtsing er en synd; for ham er det en dyd. Han sier det på en så uskyldig og frydefull måte at øyeblikket blir morsomt og inntakende. Nikodem trosser autoriteten til presten som ikke erkjenner at denne unge gutten er annerledes – han vil helst at gutten skal oppføre seg som alle andre. Det er en skarp kontrast mellom Nikodems ekthet og uskyld, og kommunionsseremonien, som har som utgangspunkt at alle er syndere.

Ola og Nikodem sprenger bildet av det ideelle katolske samfunnet, bestående av dydige og gudfryktige familier. Ola og Nikodems virkelighet passer ikke inn i dette idealet, men de forsøker begge å innordne seg som best de kan. Nikodems forberedelser til kommunionen innebærer å gjøre det som blir betraktet som normalt i samfunnet rundt dem. Livene deres illustrerer hvordan det motsatte av «normal» ikke er «abnorm», men «forskjellig», og av og til kanskje «vanskelig». Og at du må holde det gående, selv om du egentlig er for ung til å håndtere oppgavene livet har gitt deg.

[/ ihc-hide-content]
Bianca-Olivia Nita
Bianca-Olivia Nita
Nita è giornalista e critica freelance per Ny Tid.

Potrebbe piacerti anche