Teatro della crudeltà

I vulnerabili becchini messicani

Soli Oscuri
Regissør: Julien Elie
(Canada)

VERO / Con le loro vite in gioco, i messicani tentano di dissotterrare i corpi dei loro parenti morti mentre sono minacciati sia dai cartelli che dalle autorità in un regno di terrore mortale.




(QUESTO ARTICOLO È TRADOTTO DA Google dal norvegese)

"Voglio essere come Superman", dice il proprietario di una sala da biliardo a Guerrero verso la fine del documentario di Julien Eli Soli oscuri. Negli ultimi cinque anni ha trascorso il suo tempo libero alla ricerca del corpo di suo fratello, che è stato rapito. I superpoteri a infrarossi gli avrebbero dato la capacità di vedere attraverso lo strato di terreno e reso la pala e il rampino ridondanti.

Ma non è il lavoro della ricerca che lo preoccupa. Cercare un familiare è pericoloso; il numero dei messicani scomparsi è così grande che rischia di dissotterrare altri resti oltre al fratello che cerca.

I resti appartengono ai parenti scomparsi di altre famiglie, ma per le persone corrotte che li hanno seppelliti, questa è solo una prova spiacevole – e il proprietario della sala da biliardo è costantemente minacciato di morte.

[ntsu_vimeo url=”https://vimeo.com/272011827″ larghezza=”660″]

Lo vediamo trovare una scarpa, con il piede dentro. La scarpa è una taglia quattro o cinque e non può essere del fratello ma appartiene a uno degli altri 32 dispersi denunciati.

Il suo desiderio di superpoteri, una fantasia immaginaria e irraggiungibile, sottolinea solo quanto siano indifesi lui e gli altri residenti, intrappolati in un regno di terrore tra la criminalità organizzata e le autorità.

Nella tasca posteriore ha un ferro di cavallo di rame, in parte perché gli porti fortuna, in parte perché la sua famiglia possa identificarlo facilmente se anche lui scompare.

È uno dei tanti testimoni in questo lungo e deprimente film; un accumulo di sofferenza che, in virtù della sua portata, mostra quanto sia pervasiva la minaccia della violenza che grava sulla popolazione messicana.

Voci senza Eco

Soli oscuri è elegantemente girato in bianco e nero, rispettosamente trattenuto e mai sensazionalizzato, e permette alla paura di crescere nello spettatore.

Filmen starter i Ciudad Juárez, en av de mest folkerike byene i Chihuahua og beryktet for sin brutale kartellrelaterte kriminalitet. På ett tidspunkt var den verdens mest voldelige by, og siden 1993 har den hatt en epidemi av kvinnedrap. Hundrevis av kvinner er blitt myrdet, åpenbart uten konsekvenser, et fenomen som tillegges en opprinnelig protest mot NAFTA-avtalen, men som utviklet seg til at folk dreper kvinner nærmest som en sport. Gjerningsmennene er knyttet til organisert kriminalitet og nyter derfor en viss beskyttelse.

«Det er som i militæret», sier en innbygger. «Du blir enten innkalt eller drept.»

«Vi gjør jobben myndighetene ikke vil gjøre», sier en gruppe kvinner fra organisasjonen Voces sin Eco (stemmer uten ekko), pårørende som leter etter slektninger i saker der det ikke ser ut til å skje stort fra politiets side.

Filmen fortsetter i Ecatepec. Etter hvert som kvinnedrapene ble utbredt over hele landet, er Ecatepec blitt det farligste stedet i landet for en kvinne, blir vi fortalt. Som Ciudad Juárez har byen en overveiende andel av fattige fabrikkarbeidende kvinner; mange av dem fanges på byens torg eller i de dårlig opplyste gatene og forsvinner sporløst.

Sårbare illegale migranter

Transport av illegale migranter er en viktig inntektskilde for organiserte kriminelle gjenger, og migrantene er spesielt sårbare. Det foreligger en mistanke om at narkokartellene samarbeider med amerikanske myndigheter om å bremse migrantstrømmen til USA, noe som er viktig for amerikansk utenrikspolitikk.

Politifolk og taxisjåfører mottar dusører for å fange migranter og overgi dem til myndighetene. I tillegg kan migrantene lett havne i skvis mellom rivaliserende karteller, som ikke bare konkurrerer om narkomarkedet, men også bedriver utpressing og kidnapping. 72 uregistrerte migranter ble regelrett henrettet av Zeta-kartellet i 2010, i forbindelse med en krangel om territorier kartellene imellom.

I et land der mange meksikanere tortureres og drepes på ufattelige måter, lider folket under en konstant frykt – de er riktignok fortsatt i live, men tvinges til å jobbe for kartellene, adskilt fra sine familier og uten å ha lov til å ta kontakt med dem.

Vi hører om en ung mann som blir tildelt en politiuniform med beskjed om å patruljere et område for å hindre andre å komme inn. Noen kvinner tvinges til sexslaveri. «Det er som i militæret», sier en innbygger. «Du blir enten innkalt eller drept.»

Ingen unnslipper truslene

Heller ikke journalister er trygge. I Mexico by ble fotojournalisten Rubén Espinosa, som dekket protester og opprør, funnet brutalt torturert og drept sammen med fire kvinner i en leilighet i 2015. Han hadde reist til hovedstaden for å unnslippe de farligere områdene Xalapa og Veracruz, der han jobbet under stadig hyppigere trusler.

Å lete etter et familiemedlem er farlig; antallet meksikanere som har forsvunnet,er så mange at han risikerer å grave opp andre levninger enn broren han leter etter.

De mange forbrytelsene vi får høre om i Soli oscuri, gir oss en økende og uunngåelig følelse av klaustrofobi. Vi etterlates med et inntrykk av at selv om den massive byrden av døde og forsvunne er enorm, kan den ikke sammenlignes med byrden som påføres de levende – det finnes ikke en eneste innbygger som unnslipper denne beleiringen, og alle går med en knute i magen av frykt for hvem som kommer til å være den neste som rammes.

Samtidig innser vi at det er mange som gjør motstand mot dette «stille terrorregimet», der sannheten ikke kan undertrykkes. Deler av Mexico er en enorm massegrav «med en lukt du ikke kan kvitte deg med», hører vi. En grufull observasjon, men også en påminnelse om at hukommelsen ikke dør så lett.


Tradotto da Iril Kolle

Carmen Gray
Carmen Gray
Gray è un critico cinematografico regolare in Ny Tid.

Potrebbe piacerti anche