Teatro della crudeltà

Cibo e bevande: una torcia da fuoco politica, personale ed ecologica

La terra deliziosa è bruciata. Bugie sulla nutrizione e il rapido cambiamento nella cultura del cibo Autore:
Forfatter: Manfred Kriener
Forlag: Hirzel Verlag (Tyskland)
MAT / Tutti mangiano. Alcune persone sanno cosa stanno mangiando. Poche persone sanno cosa dovrebbero sapere del loro cibo.

Il giornalista scientifico tedesco Manfred Kriener è un uomo che si gode i suoi pasti. Dopotutto. Nel libro La terra di Lecker è bruciata > mette al microscopio una grande quantità di materiale di ricerca sulle abitudini alimentari e di consumo delle persone. Il risultato può minacciare di stuzzicare il nostro appetito, a meno che noi – come individui, come produttori e consumatori – non facciamo delle scelte chiare.

Først noen ernæringsløgner, som at det finnes «supermat». I overflodssamfunnet i Vesten er det blitt slik at ting vi kjøper og maten vi spiser, viser omverdenen hvem vi er – det forskjønner oss med individualitet og aura. Med en betydelig dose mediehype skal den sunne supermaten hjelpe mot forkjølelse, alzheimer, kreft og rynker – den er god for hjertet, for tarmen, ja, kanskje også for spermiekvaliteten. Supermaten heter avokado, chiafrø, moringablad, goji- og açaibær, hvete- og bygg-gress, tulsi-te, guaraná, camu-camu og pulverisert baobabfrukt. Jo rarene navn, desto bedre.

Dårlig bærekraft

Supermaten har ifølge Krieners mange kilder intet med vitenskap å gjøre, men med reklame. De langveisfarende næringsjuvelene – camu-camu-bær kommer eksempelvis fra  Amazonas – har begredelige økologiske fotavtrykk, og de er ofte dårlig nytt for småbønder der de dyrkes.

De populære inkafrøene quinoa – proteinrike, glutenfrie, fulle av jern, sink, magnesium med mer – ble et problem for lokalbefolkningen i produsentlandene  Bolivia og  Peru. Quinoa er blitt en dyr eksportvare, og fattige familier som baserte kosten sin på quinoa, fikk etter hvert som populariteten og eksporten økte, mindre mat på bordet.

Vi behøver ingen ekspert for å godta at ved å spise mindre masseprodusert
kjøtt – eller kutte det helt ut – er vi del av løsningen.

En generell tendens blant supermaten er at med kapitalsterke investorer kommer flere pesticider og andre sprøytemidler, og et økende produktvolum av dårligere kvalitet. En positiv kommende mot-trend kan være at godsakene finner veien til europeiske åkre, slik tilfellet har vært med den urgamle supermaten potet og tomat. De kom også fra Sør-Amerika. Ellers trenger vi jo ikke gå så langt etter supermat
– epler er faktisk et eksempel.

«Frankenstein-kjøtt»

Laboratoriekjøtt – hvordan synes du ordet smaker?

Fremtidens slaktere befinner seg i et laboratorium. I høyteknologiske reaktorer blir muskelceller isolert, og vi får «utenfor dyret»-kjøtt. Noen kaller det «Frankenstein-kjøtt», mens forskerne liker å kalle det «clean meat». Planen er å revolusjonere landbruket, husdyrholdet og hele næringsmiddelproduksjonen i kampen mot det globalt klimaskadelige kjøttforbruket.

Den første laboratoriefremstilte kjøttkaken ble fortært av to matskribenter i London i 2013. Kjøttkaken kostet 250 000 euro. Dommen lød: Jo, det smaker av fugl, altså okse. I dag står også and, kalkun og lam på in vitro-menyen.

Foto: pixabay

De nye kjøttprodusentene vil kvitte seg med alt som er galt i moderne intensiv kjøttproduksjon: de tettpakkede innhegningene, veksthormoner, genteknikk, antibiotika-orgier, resistente superbakterier ( MRSA), gjødselberg, pesticider, avskoging, nitratforsøplet grunnvann, salmonella, E. coli og syke dyr. Målet er å forsyne verdens befolkning med verdifullt protein. Veien dit er derimot lang, usikker og delvis uskjønn.

Først må prisen ned. I 2018 kostet en liten skive stek av laboratoriekjøtt 50 amerikanske dollar. Dessuten krever produksjonen bruk av kalveserum til celleformering. Foreningen Leger mot dyreforsøk beskriver prosedyren slik: «Straks etter slaktingen av en drektig ku blir fosteret skåret ut av livmoren. Så stikker man en tykk nål inn i den levende kalvekroppen direkte inn i det bankende hjertet. Blodet suges opp, inntil dyret er tømt for blod og dør.»

Lykke til med alternative metoder.

Snubletrådene for produksjon av laboratoriekjøtt er flere. For å skjære til margen: Hovedproblemet består så lenge «alle» vil ha kjøtt på tallerkenen. Vi behøver ingen ekspert for å godta at ved å spise mindre masseprodusert kjøtt – eller kutte det helt ut – er vi en del av løsningen.

Fisk med utfordringer

Befolkningens hunger etter fisk spiller en parallell rolle i det ernæringsmessige regnskapet. Synderegisteret er langt: et dramatisk overfiske, gigantiske mengder «irrelevant» fiskefangst som kastes over bord [fisk man ikke har kvote til, red.anm.], ødelagt havbunn, delfiner og andre skapninger i nettet, plast og kvikksølv i havet, lange transportveier og antibiotika- og vaksinebruk i oppdrettskulturen. Forslag? Igjen – vitenskapelig produserte cellekulturer. Med de samme utfordringer som med reagenskjøttet.

Ernæringsrådgivere anbefaler folk å spise fet fisk to ganger i uken – minst. Greenpeace oppfordrer oss derimot til å avstå fra fisk, og har en egen rødliste over fiskeslag vi aldri bør legge på tallerkenen – deriblant tunfisk. For oss konsumenter betyr dette en strevsom tur til fiskebutikken, der vi må anstrenge oss for å gjøre det rette med hensyn til både miljø og helse.

Ett av Krieners kapitler heter «Aquakultur – om laks og lus». Her spiller Norge en hovedrolle, og med fare for å overvurdere nordmenns kunnskap om emnet gjør jeg det kort: Utfordringene står mildt sagt i kø, med kjemikalieutslipp i havet som ødelegger for krepsdyr, antibiotikabruk med mer.

Temaet sukker, derimot, representerer problemer og uvitenhet av alarmerende dimensjoner. Hvor mange vet at et 250 grams beger kirsebærjoghurt i butikken inneholder sukker tilsvarende 11,5 sukkerbiter, eller at en liter «sunn» appelsindrikk gjennomsnittlig blir sukret med 80 gram, altså 27 sukkerbiter? Informasjonen på etikettene blir ofte tilslørt eller skrevet så smått at man må bruke lupe for å lese den.

Sukker er den store synderen

Studier viser at det høye sukkerinnholdet i leskedrikker er en sentral årsak til blant annet sterk overvekt, diabetes og stoffskifteforstyrrelser samt naturligvis karies.

Kriener opplyser også om at sukkeret sniker seg inn i alle slags produkter som pølser, skinke, brød, pizza, bønner på boks, sauser, salatdressing, sur agurk, til og med i sigaretter. Og i magre melkeprodukter.

Sunt fett var lenge demonisert under fetthysteriet, for eksempel extra vergine olivenolje og ubehandlet kokosolje (industrielt manipulert transfett ikke inkludert). Fett ble gjort til syndebukk for fedme, hjertesykdommer og hjerneslag. De siste tiårene har det hos ernæringsforskere veket plassen for de virkelige synderne – sukker og karbohydrater.

Verken Kriener eller hans forskerkolleger hever noen moralsk pekefinger. De vil opplyse og peker på muligheter for optimisme. Den trengs i kampen for klimaet, et bærekraftig landbruk og en matkultur som kan inngå i konseptet «det gode liv», der for øvrig (kun) ett glass vin daglig hører til. I sunnhetens navn.

Ranveig Eckoff
Ranveig Eckhoff
Eckhoff è un revisore regolare di Ny Tid.

Potrebbe piacerti anche