Teatro della crudeltà

Una visione un po' ambigua delle donne e della musica

La storia delle artiste rock e pop norvegesi invita sia a reminiscenze tanto attese che a risatine stimolanti, ma fa fatica quando si deve tracciare la rotta.




(QUESTO ARTICOLO È TRADOTTO DA Google dal norvegese)

[storia della musica] Se vuoi assicurarti una brutta atmosfera in un vorspiel misto di genere, invia alcune salve sul numero di musiciste donne ai festival musicali di questa estate, e poi inizierà la discussione.

Perché non c'è niente di più stretto che discutere di genere e musica, e non c'è niente di più piccolo che ridurre i musicisti di talento a palle o seni. Eppure lo fanno sempre, paradossalmente sia femministe che sessiste.

Storia tanto attesa

Il libro Piker, vin og sang è per molti versi una storia tanto attesa sulle artiste rock e pop norvegesi di oltre 50 anni, dalla star bambina Anita Hegerland alla cantante punk Katja Benneche Osvold. Sono inclusi un centinaio di singoli artisti e gruppi dei 50 anni di storia della musica popolare norvegese, sia noti e amati, sia dimenticati e repressi.

Marta Breen si muove senza sforzo attraverso tutto il materiale, disegna un filo storico attraverso l'intera narrazione, mentre allo stesso tempo descrive rapidamente e in modo mirato lo sviluppo dei vari generi e tendenze musicali, il tutto con lo sviluppo generale della società come sfondo .

"Ho scritto questo libro per correggere l'immagine distorta", scrive Breen, e lo ha fatto

assolutamente riuscito con. Racconta della primissima band femminile del paese, le Dandy Girls, che a metà degli anni '1960 girarono il mondo con grande

successo, senza che nessuno nel vecchio paese se ne accorgesse, e che fu anche completamente dimenticato quando NRK-

la serie Norsk rock's historie è stata mostrata nell'autunno 2004.

Strappa la serie di semplici uscite nel corso degli anni in cui il compito principale dell'artista femminile è stato quello di apparire innocentemente carina o sexy, e spazza via la polvere da ambienti importanti, pietre miliari e luoghi di incontro, come Club 7, Kjerringa di Rei record con Amtmandens døtre, Kvinnekulturfestivalen su Kalvøya nel 1979,

la creazione di Akks, RadiOrakel, i rilasci di Stiff Nipples e il progetto Zoom.

Discussione problematica

Mange kvinnelige musikere er selv særdeles ubekvemme med at kjønn gjøres til et poeng når musikken deres skal vurderes og analyseres. Til det svarer Breen – som sant er – at «så lenge musikkbransjen fremdeles er svært mannsdominert, vil kjønn fortsatt være et tema». Når hun så i kapitlet «Den lille store forskjellen» sier at «kvinner er ikke menn. Menn er ikke kvinner. Så langt er alle enige», så lurer jeg på hva det egentlig er vi diskuterer, og jeg opplever at diskusjonen her ender opp i den samme essensialistiske tankegangen som ligger til grunn for den som har legitimert forskjellsbehandlingen av kvinner og menn gjennom årene.

Kjønn som kategori er interessant inntil et visst punkt, men bare så lenge man samtidig ser på kategorien i seg selv med et mistenksomhetens blikk, og her synes jeg Breens analyser svikter. Jeg savner rett og slett det feministiske tvisynet, det som har blikk for maktstrukturene, men som også ser alt som faktisk kan bryte ned disse stereotypifiserende strukturene.

Kjønnsklaus

Denne mangelen gir seg blant annet utslag i kapitlet «Tre bautaer», om Anne Grete Preus, Mari Boine og Kari Bremnes, som strengt tatt ikke har mer til felles enn at de alle tre kan klassifiseres som kvinner, og at de alle fikk sitt kommersielle gjennombrudd på 1990-tallet.

Ulikhetene disse tre imellom – kjønnsoverskridende ulikheter basert på identitetsskapende faktorer som etnisitet, klasse, seksualitet, temperament, livserfaring og så videre – er i seg selv nok til å vise at diskusjonen om «de små, store forskjellene» mellom kjønnene er mildt sagt meningsløs. Når kategorien «kvinne» likevel ikke utfordres noe sted i løpet av dette kapitlet, blir resultatet et anfall kjønnsklaus hos undertegnede etter endt lesing.

Tankegangen om de «naturgitte» forskjellene mellom kvinner og menn legitimerer dessuten ideen om at kvinner alltid er andre kvinners beste forbilder, at kvinnelige musikere alltid kan og skal sammenlignes med andre kvinnelige musikere, og – ikke minst – det samme gjelder menns fellesskap.

Maskulinitet blir noe som kun forvaltes og utøves av menn, kvinner oppfordres til fortsatt å finne «egne uttrykk», og dermed ender vi opp med fortsatt egne rom, egne scener og ikke minst egne musikkhistorier for og om kvinner.

Recensito da Siri Lindstad

Potrebbe piacerti anche