Teatro della crudeltà

Tesoro, non essere strano

Prendendo sul serio i suoi personaggi, Min pappa Toni Erdmann evita le soluzioni più ovvie del genere comico.




(QUESTO ARTICOLO È TRADOTTO DA Google dal norvegese)

Uno dei miei scambi di battute preferiti sul film (e in generale, davvero) può essere trovato in Sam Mendes' bellezza americana (1999), quando il personaggio principale Lester Burnham (Kevin Spacey) è con sua moglie Carolyn (Anette Bening) a una festa di lavoro. Qui lo presenta a un concorrente immobiliare (che è anche il suo amante, ma non è questo il punto), al quale Burnham fa notare che si sono effettivamente incontrati prima. Quando l'agente immobiliare di conseguenza finge di ricordarlo, Burnham ribatte con un sorriso rassicurante: "Va tutto bene, non me lo sarei ricordato neanche io".

Pesce a terra. Sebbene i film non siano necessariamente particolarmente simili, ci sono diversi elementi in questa scena che risuonano nell'attuale commedia tedesca Mio padre Toni Erdmann, scritto e diretto da Maren Ade. Qui incontriamo Ines Conradi (Sandra Hüller), una cacciatrice di carriera relativamente caparbia, che lavora con di outsourcing per un'azienda internazionale a Bucarest, e che riceve una visita inaspettata dal padre dalla Germania. Winfried (Peter Simonischek), insegnante di pianoforte semi-pensionato e burlone cronico, ha intrapreso un viaggio d'impulso in parte perché il suo cane è morto e in parte perché sospetta che sua figlia non stia bene come dà l'impressione.

Ines spinge suo padre nel suo fitto programma portandolo a un incontro di lavoro in cui l'uomo irrequieto è come un pesce sulla terraferma – e con questo si verificano alcuni dei momenti che creano le associazioni più ovvie di bellezza americana. Tuttavia, le somiglianze non si trovano solo nella commedia di situazioni, ma anche in alcuni dei temi, poiché entrambi i film descrivono una forma di ribellione contro i ruoli che uno dovrebbe interpretare nella vita sociale.

Un altro sé. I Mio padre Toni Erdmann skjer dette først og fremst når pappa Winfried forlenger oppholdet sitt i den rumenske hovedstaden og inntar rollen som «businessmann og coach» Toni Erdmann – komplett med langhåret parykk og utstående løstenner. Slik blir han en del av datterens yrkes- og omgangsmiljø, uten at hun velger å avsløre ham (av flere grunner, noen mer opplagte enn andre).

Med et slikt premiss er det muligens vel så naturlig å sammenlikne filmen med den klassiske komedien Tootsie (1982), der Dustin Hoffman spiller en skuespiller som utgir seg for å være kvinne for å få en rolle – og som med dette lærer ett og annet om hvordan kvinner blir behandlet. Men der et mer opplagt handlingsforløp for en komedie ville ha vært om Erdmann ble en slags guru som alle beundrer, velger Maren Ade en mer realistisk tilnærming, hvor karakterene – i likhet med oss i salen – ser på ham som en pussig og sjarmerende snåling.

Ikke desto mindre tjener farens alter ego funksjonen til den historiske narren, som synliggjør og latterliggjør noen av mekanismene i denne internasjonale businessverdenen. Også her dreier det seg i nokså stor grad om hvordan kvinner behandles i en stadig mannsdominert verden, som når Ines tar med Erdmann på et vanskelig klientmøte fordi tilstedeværelsen til en eldre, mannlig (og hovedsakelig taus!) kollega vil gi mer tyngde og respekt. Filmen tydeliggjør gjennomgående en del kjønnede koder i dette miljøet, eksempelvis når mannlige kolleger snakker seg imellom under en sammenkomst om å ta turen videre ut på byen – og ikke minst når Ines ser seg nødt til å vise kona til en potensiell amerikansk klient rundt i Bucurestis shoppingsentre.

Karakterdrevet. Med en spilletid på hele to timer og 42 minutter bygger Mio padre Toni Erdmann seg langsomt opp. Så er den da også en langt mer karakterdrevet film enn man vanligvis ser innen den generelt mer plottorienterte komediesjangeren. Man kan sågar argumentere for at den er mer en dramakomedie eller et drama med komiske innslag enn en ren komedie, da den generelt lavmælte filmen påkaller jevnlig humring snarere enn høylytte lattersalver. Og selv om den inneholder noen frydefullt flaue øyeblikk, er Maren Ade sympatisk nok for glad i sine karakterer til å gi seg hen til den kleine putehumoren som nærmest har blitt allestedsnærværende i kjølvannet av tv-seriene L'Ufficio og Curb Your Enthusiasm.

Klassesamfunn. Utover det feministiske aspektet tegner filmen et ikke særlig flatterende bilde av vår tids multinasjonale forretningsverden, uten å fremstille menneskene som befolker den som spesielt usympatiske. På en befriende lite polemiserende måte tydeliggjøres nye så vel som tradisjonelle klasseinndelinger, hvor ikke minst Romania som innspillingssted synes å være valgt av helt andre grunner enn når norske filmproduksjoner legges til samme land.

Handlingens kjerne er imidlertid den sakte men ikke alltid sikre tilnærmingen mellom far og datter, en vektlegging som også bekrefter at filmen har minst én fot i dramasjangeren. Utførelsen er slentrende og til dels subtil, men her følger filmen like fullt en relativt tradisjonell dramaturgi, hvor man nokså tidlig mistenker at de to ikke er så ulike likevel. Og hvor et viktig, om enn usagt, møtepunkt er at de deler den samme melankolien.

Filmen tydeliggjør gjennomgående en del kjønnede koder i dette miljøet, eksempelvis når mannlige kolleger snakker seg i mellom under en sammenkomst om å ta turen videre ut på byen.

Famiglia i fokus. Så kan man betimelig nok stille spørsmål om hvorfor filmer med karrierekvinner som hovedpersoner nær sagt alltid fokuserer på disse karakterens (gjerne mangelfulle) forhold til famiglia. Ades film gjør riktignok ikke et voldsomt stort poeng ut av at den noen-og-trettiårige Ines er barnløs, men bakteppet med skilte foreldre i et annet land synes å være et ikke helt uvesentlig aspekt ved hennes åpenbare ensomhet. Hvor ofte ser vi ikke mannlige filmkarakterer dedikere seg til arbeidet sitt uten at manglende kontakt med familie, eller rett og slett mangel på familie, blir et tema? I hvert fall oftere enn tilfellet er med deres feminine motsatser, tør jeg påstå, og mistenker at dette tilkjennegir et ikke akkurat progressivt syn på hva kvinner davvero burde prioritere.

På den annen side handler jo langt de fleste filmer om noe personlig, fremfor kun om karakterens yrkesutfordringer. Og jeg mener ikke nødvendigvis at dette er en vektig innvending mot Mio padre Toni Erdmann, da far–datter-relasjonen her er utgangspunkt for to finstemte og nyanserike karakterskildringer som unektelig er blant filmens fremste styrker. Dessuten settes hovedpersonens ensomhet vel så mye i sammenheng med det mannsdominerte miljøet hun befinner seg i, og som filmen altså retter en viss kritikk mot.

«Kjære, ikke vær rar,» responderer Lester Burnhams kone på hans tidligere nevnte replikk i bellezza americana. Men av og til bør man utvilsomt tillate seg akkurat dét. På ett plan handler Min Pappa Toni Erdmann om å finne seg selv i de rare trekkene man skjemmes over ved sine nærmeste, slik Ines etter hvert trer ut av sin forventede rolle – og sine klær, i det som muligens er en ironisk hilsen til tysk Freikörperkultur. Og med melankoli og ensomhet som andre sentrale temaer, er det vel bare naturlig at det hele munner ut i The Cures vakre og monumentalt triste Plainsong på rulleteksten.

Mio padre Toni Erdmann har norsk kinopremiere 25. desember.

Aleksander Huser
Aleksander Huser
Huser è un critico cinematografico regolare in Ny Tid.

Potrebbe piacerti anche