Teatro della crudeltà

Integrazione come copertura a conchiglia

Una satira politicamente scorretta dei conflitti razziali americani mostra perché gli "avvisi di attivazione" sono una pessima idea. 




(QUESTO ARTICOLO È TRADOTTO DA Google dal norvegese)

Paolo Beatty:
Il sellout
Farrar, Strauss e Giroux, 2015

Come tutte le satire di successo Il sellout una buona dose di serietà. All'inizio del romanzo, il padre del protagonista viene colpito dalla polizia in una scena fin troppo riconoscibile: viene fermato in macchina e gli viene impartita una lezione e una pesante multa dalla polizia, e protesta contro quello che percepisce come un trattamento ingiusto: " O mi dai il biglietto o la lezione, ma non puoi darmi entrambi". Poco dopo, la polizia ha un'altra vita sulla coscienza.

Deragliamenti. Sia i gruppi di attivisti che gli scrittori, come Black Lives Matter e Ta-Nehisi Coates, hanno mostrato come il razzismo non sia affatto scomparso dagli Stati Uniti e che i modelli di ruolo afroamericani fanno ben poco per rimediare ai problemi. Beatty arriva al punto di affermare che un presidente nero può persino contribuire a oscurare i conflitti: "Qui, in America, l'"integrazione" può essere un insabbiamento. 'Non sono razzista. Il mio appuntamento per il ballo di fine anno, cugino di secondo grado, il mio presidente è nero (o altro).'"

Beatty kan gjennom fiksjonsformen stille spørsmål uten å havne på den ene eller andre siden i en debatt som blir stadig mer polarisert. Det er høyst nødvendig i en tid hvor det politiske landskapet i Vesten er mer splittet enn på lenge. For mens amerikanerne er opphengt i definisjoner og «trigger warnings», avspores debatten om de strukturelle konfliktene som har bidratt til å nominere en demagogisk presidentkandidat.

Splittende forbrukssamfunn. Med fare for å bli opphengt i mine egne kjepphester, vil jeg hevde at Il sellouts brutale demaskering av rasisme i like stor grad er en kritikk av et skjevt økonomisk system som avler denne rasismen. Som NRKs Informazione pubblica nylig har vist oss, har folk en tendens til å misforstå statistikker og forveksle korrelasjon med kausalitet. Derfor tror mange for eksempel at økende kriminalitet og innvandring har en kausal sammenheng, mens kriminaliteten kanskje heller er forårsaket av et økonomisk system de selv bidrar til å opprettholde. Nød lærer ikke alltid naken kvinne å spinne; den lærer henne oftere å stjele, ruse og prostituere seg.

Handingen i Il sellout foregår i den sørcaliforniske småbyen Dickens. Byen med det symbolske navnet har blitt fjernet fra kartet, som om den var en skjønnhetsflekk som kan retusjeres bort. Dickens’ vonde lukt og høye drapstall passer simpelthen ikke inn i det hvite middelklasselandskapet av crests, heights og colline. Romanens protagonist, hvis fornavn forblir ukjent, men etternavn er det litterært lekne Me, vil få Dickens tilbake på kartet, samtidig som han vil prøve å finne en retning i livet etter farens død. Faren har lært sønnen alt om stereotypier, skjult rasisme, afroamerikansk historie og identitetspolitikk, men Me har en opplevelse av at dette hverken hjelper ham selv eller hjembyen stort.

Nød lærer ikke alltid naken kvinne å spinne; den lærer henne oftere å stjele, ruse og prostituere seg.

Like barn. Løsningen hans, som fører ham til den føderale høyesterettsdomstolen med saken «Me vs. The United States of America», er å tillate segregering, men denne gangen også på de hvites bekostning (og vips, så var Dickens tilbake på kartet!). Han gir opp kampen for integrering fordi han mener alle trekkes mot sine likemenn, enten de er afroamerikanere, muslimer eller Williamsburg-hipstere:

«Alluahu Akbar. Shikata ga nai. Never again. Harvard class of ’96. To Protect and to Serve. These are more than just greetings and trite sayings. They are reenergizing codes. Linguistic chi that strengthens our life force and bonds us to other like-minded, like-skinned, like-shoe-wearing human beings.»

Selv om dette også handler om reelle forskjeller i erfaring og historie, viser utsagn som «like-shoe-wearing human beings» hvor splittende forbrukssamfunnet er. Når dette kobles til en overflatefokusert kultur hvor posisjonering og posering er viktigere enn noensinne, er det ikke rart Me begynner å stille spørsmål om hvordan man kan lykkes med integrering og leve etter grunnlovscredoet «all men are created equal».

Forbudte ord. Me og Beatty gjør det motsatte av hva faren og hans intellektuelle krets har jobbet for. Mens de jobber teoretisk og språklig mot rasismen, refererer Me til cirka like mange rasistiske vitser som det er publikum på Beyoncés konserter. Han sier for eksempel at å være svart og uskyldig skaper en kognitiv dissonans som gjør at en svart person føler lettelse når hen havner i fengsel, og han kaller faren «the nigger whisper» . At faren og hans venners taktikk ikke fungerer så bra, blir behørig demonstrert da en av dem ender med å helle hvit maling over seg selv.

Me er dessuten besatt av å få tak i de gamle The Little Rascals-/Rakkerungene-filmene, for rasismen han finner i dem føles mer autentisk enn en samtid fylt av hykleri og berøringsangst. Jeg kjente ikke til Piccole canaglie på forhånd, dessverre i likhet med en god del av Beattys mange referanser til amerikansk populærkultur, men da jeg lette opp 1950-tallsseriens historie på internett, kom jeg over noe som ikke kan kalles annet enn herlig ironisk. For hvem var det som hadde en gjesteopptreden i en 1994-filmatisering av Piccole canaglie? Donald Trump.

Potrebbe piacerti anche