(QUESTO ARTICOLO È TRADOTTO DA Google dal norvegese)
Il politologo Nils Gilman è vicepresidente del Berggruen Institute, che ha sede a Los Angeles, dove il suo coautore Jonathan S. Blake dirige il programma del think tank sul pensiero planetario. L'aggettivo “planetario” suona ancora un po' strano, e il concetto di “politica planetaria” ci fa riflettere. Perché non semplicemente “politica globale” o “politica internazionale”?
esso planetære, forklarer Blake og Gilman i introduksjonen til sin ambisiøse bok, har alltid vært menneskets tilstand, men det er først i løpet av den siste tiden at vi har bygget opp en planetær bevissthet – planetary sapience. Et stykke på vei betyr den planetære bevisstheten at vi er mer oppmerksomme på at vi lever på en planet, og hva det innebærer. Men det betyr også at planeten, i og med menneskets observasjoner, refleksjon, kommunikasjonssystemer og sensorer, selv blir bevisst, og via menneskets sivilisasjon får et styringssystem – som kommuniserer kunnskap og utøver makt. Det betyr ikke at dette styringssystemet er optimalt – eller er innrettet til planetens eget beste. Tvert imot. Vi styrer i dag kloden som et lappeteppe av mistroiske nasjonalstater, som skjøtter sine egne interesser, mens vi mister, eller fullstendig mangler – et blikk for jorden som helhet.
Un incontro tra due tradizioni di pensiero
Descritto schematicamente, il libro è un incontro tra scienza politica internazionale e teoria geoscientifica. Le scienze naturali descrivono la terra come un sistema autoregolato. Che l’umanità sia diventata una parte (di solito problematica) del sistema Terra è stata a lungo considerata un’ipotesi speculativa e sensazionale, ma oggi è considerata una realtà – spesso riassunta con il termine “antropocene”. Le origini di questa fusione tra destino umano ed evoluzione planetaria furono per la prima volta esaminate profondamente dal chimico russo Vladimir Vernadsky e dal suo pensiero su ciò che chiamò biosfera – l'interazione dei processi biologici, chimici e fisici della Terra – e noosfera (“sfera della coscienza”). '), che viene con l'uomo. La questione è se questa consapevolezza crea davvero unità, poiché nonostante tutta la nostra comunicazione siamo più che mai perseguitati dalle divisioni.
I tillegg nevner forfatterne teorier som Gaia-hypotesen til James Lovelock og Lynn Margulis, som ser jorden som en selvstabliserende organisme. I tillegg kommer en rekke konkrete funn og fakta som viser hvor avhengige vi er av planeten, og hvor sammenvevet vi er med andre organismer – fra mikrobiomet i l'intestino e il corpo della fotosintesi di altri organismi, che mantiene l'atmosfera in equilibrio. Qui la simbiosi è una realtà. Ma la domanda è se possa essere tradotto in politica.
Lo Stato nazionale come problema
I kontrast til alle disse hyperkomplekse og urgamle jordprosessene setter Blake og Gilman nasjonalstatens korte og på visse måter tilfeldige historie. Vi har lett for å ta nasjonalstatene for gitt som politiske størrelser og kilder til identitet, men de viser hvor ny og på mange måter oppkonstruert og tilfeldig denne politiske enheten er. Mange andre former for styring og forvaltning har eksistert tidligere, og en rekke andre former er tenkelige. Like fullt sitter vi fast i et politisk tenkesett der nasjonalstaten uunngåelig, og der nasjonal suverenitet blir betraktet som ukrenkelig og hellig, både i politisk praksis og som idé.
Riktignok finnes det endeløst med subnasjonale og overnasjonale instanser, men suvereniteten følger fortsatt grensene – og innenfor disse grensene har statene først og fremst ett mål: å få nasjonaløkonomien til å fungere, å sikre veksten og dermed også velstanden for nasjonens innbyggere. En globus som er dekket av land i ulike farger, fremstilt som ‘etniske beholdere’, er langt på vei en nasjonalistisk konstruksjon, som har skapt konkurranse og gjort oss blinde for planetære forhold som pandemien, klimakrisen og crisi naturali. Motsetter nasjonalstatene seg klimatiltak, eller helsetiltak, er det deres egen sak. Hvis de utrydder sine skoger og dyr, er det også deres sak. Så hva kan gjøres?
Istituzioni Planetarie
Blake og Gilmans forslag er at vi bygger virkelige planetære institusjoner som også har myndighet. Disse skiller seg fra de internasjonale, av typen FN-organer, som for det meste er rådgivende. Planetære institusjoner må ha både ekspertkunnskap og politisk makt til å løse spesifikke problemer som nasjonalstaten er for begrenset til å håndtere. Siden problemområdene er spesifikke, går forfatterne inn for en uttalt ekspert-autoritet i denne sammenhengen: Kanskje bør epidemologer og klimaforskere faktisk bli gitt mer politisk makt, istedenfor å bli stående som maktesløse varslere og ydmyke rådgivere som overkjøres av økonomiske overveielser og andre makthensyn. Forfatterne fremhever her EU som et eksperiment i overnasjonal autoritetsbygging og drøfter hva vi kan lære av Den europeiske union på godt og vondt, i forsøket på å opprette planetære institusjoner med faktisk utøvende makt.
Mostrano quanto nuovo e per molti versi costruito e casuale sia lo “stato nazionale”.
Come dovrebbe essere fatto? In primo luogo, il principio deve essere che i problemi – compresi quelli planetari – debbano sempre essere risolti il più localmente possibile, ma che ciò che resta debba essere lasciato a quelli planetari. Lo scopo di questo accordo “sussidiario” è quindi quello di evitare un governo mondiale dispotico che interferisce in tutto, mentre il criterio del potere – che si abbia effettivamente il potere di risolvere i propri compiti – diventa ciò che legittimerà le istituzioni planetarie. Le istituzioni planetarie fanno ciò che nessun altro può fare. Il principio è quindi che il potere superiore dovrebbe essere utilizzato solo laddove gli enti locali o nazionali falliscono.
Le istituzioni planetarie
I denne ånd foreslås en institusjon for vern av atmosferico og en som skal håndtere mulige pandemier, og begge skal for det første samle kunnskap og for det andre ha en overnasjonal myndighet innenfor sitt område. De planetære institusjonene vil stille krav og utøve sanksjoner, mens lokale og nasjonale instanser må utarbeide de praktiske prioriteringene og fremgangsmåten. Vi kan også tenke oss øvrige institusjoner som beskytter jorden mot asteroidenedslag – eller overvåker nitrogensyklusen i jordbruket – og som lesere kan vi legge til andre, der åpenbare kandidater ville være en sterk institusjon som beskytter skoger, hav og havbunn, eller som gir en streng regulering av giftutslipp i jordbruk og industri.
Gli autori hanno ben chiaro che c'è qualcosa di utopico nel proporre una nuova architettura politica per il nostro pianeta, ma come dicono: "Tutte le alternative – soprattutto compreso il 'non fare nulla' sembrano del tutto irrealistiche", data la situazione mondiale. Un’alternativa è che una forte potenza mondiale, “probabilmente con sede a Pechino”, assuma la governance, un’altra è che continuiamo a crogiolarci in quella che – nel gergo delle scienze politiche – è un’“anarchia” di stati senza leader e quindi strutturalmente impotente. .
Proporre quella che gli autori chiamano una “nuova architettura” per la struttura del potere politico mondiale è a dir poco ambizioso. Come contrappeso alle visioni utopistiche di Blake e Gilman, e a quello che potrebbe essere vissuto come un idealismo ecologico extra-politico, il libro è pieno di avvertimenti. Gli autori ammettono apertamente che mancano alcune delle risposte più importanti che desideriamo come lettori: che tipo di potere e sanzioni possono concepibilmente esercitare nella pratica le istituzioni planetarie? E come realizzarlo?
Molte delle domande senza risposta non rappresentano i punti deboli dell'argomentazione del libro, ma piuttosto sottolineano le carenze e i problemi urgenti della politica mondiale. E ci invitano a pensare alla politica planetaria come a un progetto ancora agli inizi.
Obiettivi di politica planetaria
Det den planetære politikken først og fremst skal og må handle om, som de fastsetter gjentatte ganger, er for det første jordens beboelighet, og blomstring for alle arter («multispecies flourishing»). Det siste undersøkes mindre, og vi kan lure på hvor det blir av drøftingen av de mest direkte konsekvensene av et slikt ideal, som f.eks. matproduksjonens skadevirkning på biodiversità, verdensbefolkningens eskalerende kjøttkonsum eller andre arters rettigheter og egenverdi. Når det er sagt, er likevel en av referansene Bruno Latour, som har snakket om «et tingenes parlament» der ikke-menneskelige størrelser kan hevde sine rettigheter via menneskelige talsmenn.
Nel nostro linguaggio politico, tutti gli esseri viventi, sì, anche tutte le rocce, i minerali e i minerali sottomarini, sono ancora considerati risorse e proprietà economica dello stato-nazione. Sovranità significa ancora che a livello nazionale esiste una proprietà totale, dove lo stato esercita all’esterno un rifiuto sovrano di ogni interferenza a nome del pianeta.
Con le istituzioni planetarie seguiranno la politica, la mentalità e l’identità planetaria, si azzardano a supporre gli autori.
Blake e Gilman mostrano nelle loro penetranti ripetizioni che la nuova e irrisolta questione dell'abitabilità del mondo e della fioritura di tutte le specie apre un panorama politico che sembra quasi piacevolmente insolito. L’incontro tra geoscienze e politica è appena iniziato.