Abbonamento 790/anno o 190/trimestre

Mal di cuore in uscita

La giovane letteratura è in procinto di fare i conti con se stessa.




(QUESTO ARTICOLO È TRADOTTO DA Google dal norvegese)

[letteratura] Dorrit Weger non ha figli e ha compiuto 50 anni. Lei è ridondante. L'unica cosa di valore che ha sono gli organi. Pertanto, un giorno di primavera, viene portata all'unità della banca di riserva per materiale biologico. Vivrà qui come donatrice vivente di organi. Organo per organo, fino ad arrivare alla "donazione finale".

Dette er utgangspunktet for den svenske forfatteren Ninni Holmqvists debutroman Enhet, som kom ut på svenske Norstedt forlag i august. Holmqvists roman er en science fiction-inspirert dystopi om et samfunn der alle de unødvendige menneskene, barnløse kvinner over 50 og menn over 60, plasseres på institusjon. Boka er et signal om at bølgen av såkalt «ung, selvsentrert litteratur» er på retur. Det mener i alle fall Staffan Söderblom, forfatter og professor ved Litterär Gestaltning, forfatterutdanningen ved universitetet i Göteborg.

– En retning som har vært dominerende i samtiden tar nå et steg videre og blir noe annet, sier Söderblom.

– Holmqvists noveller var preget av kammerspill med en-tre personer. I år kom romanen, og den var noe helt annet.

I svensk litteratur har en også de senere årene kunnet se en orientering som beveger seg vekk fra kjøkkenbenken, mot skrekk og gotikk, da med Jerker Virdborgs Svart krabbe og John Ajvide Lindqvists vampyrroman Låt den retta komma in som omtalte eksempler. De benytter seg av tradisjonelle trekk fra henholdsvis krim- og skrekksjangeren, men på nye måter.

Kanskje vi kan se til Sverige for å finne hvor hen de unge norske forfatternes vei leder framover?

Egolitteraturen

Det har blitt sagt og skrevet mye om at spesielt den yngre litteraturen i Norge og Sverige bærer preg av å være selvsentrert. Den bøyer seg innover, sies det. Kikker på navlen. Ensomme menn sitter på ensomme skjær og tenker på tapt kjærlighet, frustrerte fruer forgår i kjedelige forsteder.

– Den litterære undersøkelsen av små sosiale enheter har lenge gjort det fantastisk bra i både Sverige og Norge, sier Söderblom.

Dagbladets Cathrine Krøger gikk hardt ut mot Signaler 2006, årets debutantantologi fra Cappelen. «Så hverdagslig i plott og setting at det til forveksling likner dagboksnotater,» skrev hun. I Aftenposten 17. oktober tok forfatter Torgrim Eggen et oppgjør med samme tendens. «De enorme egoers etterår,» kalte Bergens Tidende det.

Selvfiksjoneringen, og ironiseringen over denne, står høyt i kurs i de yngres bokhøst. Pseudonymet Leia Starmann, hvis hovedinteresse er tegneserier, debuterer med en roman om Leia Starmann, hvis hovedinteresse er tegneserier. Ari Behn fiksjonaliserte seg tabloidmediene rundt, mens debutant Frank Lande lanserer seg selv med boka Frank Lande, om Frank Lande.

Bomullsmyk prosa

Pedro Carmona-Alvarez er redaktør for Signaler-antologien, som altså ble kritisert for uforholdsmessig stort selvfokus. Carmona-Alvarez sier han kan forstå kritikken, selv om han mener antologien har annerledes tekster også.

– Skjønnlitteraturen baler med veldig egosentriske problemstillinger. Spesielt er den unge litteraturen i overkant innholdsløs, sier han.

De vidtfavnende, historiske bøkene har flagget ut til faglitteraturen. I et land der en ikke lenger fødes med ski på beina, men med puter under armene, er det kanskje ikke så rart at det skrives bomullsmyk prosa?

– Vi har tilsynelatende få sosiale ting å ta tak i. Det er vanskelig å for eksempel skulle skrive om krig når en aldri har opplevd det, sier Carmona-Alvarez.

I stedet er selvmord og familietragedier, ensomhet og nærhet, tap, identifikasjon og prostitusjon noen temaer for høsten. For eksempel forfattere som Arne Lygre og Mirjam Kristensen utforsker den tradisjonelle fortellingen med relativt stillfarne, subtile romaner.

Pedro Carmona-Alvarez synes det er vanskelig å si om vi nå aner en retningsendring. Men han håper. Staffan Söderblom er sikker i sin sak. Noe nytt er på vei.

– Det lille formatet er formelt og fortellermessig i ferd med å sprenges, det er ikke mer å gjøre med det, sier han.

Ninni Holmqvist er ikke utgitt i Norge, men i Sverige er hun en slags mester i ny novellekunst.

– Hun har gått fra det lille forfatterskapet som syslet med outsideridentiteter, til å undersøke samme problematikk i en stor, samfunnskritisk kontekst. Det tror jeg er et godt eksempel på en litterær utvikling som kommer i gang nå, sier Söderblom.

Potrebbe piacerti anche