(QUESTO ARTICOLO È TRADOTTO DA Google dal norvegese)
#Questo è un colpo
Direttore: Theopi Skarlatos
Produttore/giornalista: Paul Mason
Guarda il film/serie gratuitamente qui.
o su theintercept.com/fieldofvision/
Quando la Grecia era sull'orlo del collasso nel 2015 – dove è rimasta da allora, in misura maggiore o minore – è stato con grande giubilo che il partito radicale di sinistra Syriza, guidato da Alexander Tsipras, è salito al potere. Hanno promesso di porre fine all'estorsione da parte delle élite finanziarie globali e di accelerare l'economia nazionale. Non è andata come previsto, come sappiamo, perché il Fondo Monetario Internazionale e la Banca Centrale Europea si sono rifiutati di muoversi, chiedendo alla Grecia di stringere ulteriormente i cordoni della borsa. Ciò a sua volta ha portato a tagli ai benefici pubblici, privatizzazioni e ancor più frustrazione e disoccupazione.
Il ministro delle finanze Yannis Varoufakis alla fine si è dimesso – era impopolare tra i leader dell'UE – e Tsipras ha continuato dopo essere stato rieletto, nonostante il fallimento di Syriza nel mantenere le sue promesse. Il laminatoio heller ikke noe annet valg enn å spille på lag med EU, ledet an av den europeiske «presidenten» Angela Merkel. Statskassa var nesten tom, og bankene hadde stengt minibanker og filialer, noe som hadde ført til store tap – ikke bare for den greske staten, men for millioner av privatsparere med penger på bok. Hellas sto nærmere den totale katastrofe enn noensinne.
Detaljblikk. Il documentario Questo è un colpo som har nettstedet The Intercept i ryggen, forteller historien om grekernes og Syrizas miserer. Dag for dag følger vi begivenhetenes gang, tett på folk og statsledere. Filmen gir oss et unikt, om enn litt ensidig blikk på prosessen. Hvorfor ikke grave litt mer i forhistorien – i hvorfor grekerne havnet i den bunnløse gjelden som førte til denne krisen? Hvorfor ikke ta for seg relasjonen mellom de internasjonale organene som opprettholder denne gjeldsordningen?
Vi trenger ikke pirke lenge i overflaten for å oppdage at de lånene som Hellas har fått, er forankret i en økonomisk modell som slavebinder snarere enn avhjelper stater og deres borgere i en vanskelig situasjon. Finanselitene har tvert imot en sterk interesse av å holde de svakest stilte på plass, fanget i et avhengighetsforhold til dem som sitter ved makten. Dette gjelder like mye den enkelte borgere som land stilt overfor overnasjonale institusjoner – som Verdensbanken eller Den europeiske sentralbanken.
Skyldens moralske dimensjon. Hvorfor i det hele tatt låne penger til noen under betingelser som du sapere skyldneren ikke kan imøtekomme? Hvorfor tillate at Goldman Sachs hjelper Hellas med å skjule sin eksisterende gjeld for å skaffe seg mer og enda tyngre gjeld? Jo: for å fange skyldneren i et avhengighetsforhold. For å eie ham. I Debito: i primi 5000 anni går David Graber til roten av forestillingen om gjeld. For tanken om at man skal «betale det man skylder» er ikke primært et økonomisk spørsmål, men et morale, sier han. Han minner oss på begrepets opprinnelse når han diskuterer det tyske Debito, som betyr Entrambi gjeld og synd. Denne moralske forestillingen, mener Graeber, forvrenger hva tingene dreier seg om.
Spørsmålene filmen reiser, er imidlertid ikke begrenset til grekernes skjebne – for det handler om hvor langt en nyliberalistisk verdensorden presser både stater og borgere for å holde på sitt hegemoni. Første skritt i en annen verdensorden er, mener Graeber, å slette gjeld som umulig lar seg betale, og forhindre at flere slike kontrakter inngås.
Gjør det mindre. Paul Mason, produsenten av Questo è un colpo tar opp tråden fra Graeber i sin nye bok Postcapitalism (Farrar, Straus and Giroux, 2016). De store skyldsystemene som til nå har regjert verden, er i ferd med å erstattes av en mer lokal økonomi basert på byttehandler og korte, økonomiske kretsløp, påpeker han. Her ser Mason håp. Gjennom fenomener som Uber og Airbnb kan vi se konturene av en deleøkonomi som kobler seg av de sentraliserte kretsløpene av verdier som kjennetegner nyliberalismen, hevder han.
Om staten legger til rette for de små bedriftene og gjør det vanskeligere for de store, multinasjonale konsernene, vil vi kunne ende opp i en økonomi med åpenbart mindre ulikhet og urettferdighet, hevder han videre. Apple, Wallmart og McDonalds skal ikke få skru ned lønninger og unngå skatt, de skal avkreves å holde kurs i fagforeningsarbeid i stedet. Ulikhet vil bli mindre, naturlig nok, men vi vil også kunne komme oss til et sted hvor det å tjene penger vil være underordnet mer oversiktlige ting som å ha tak over hodet og arbeide for mat på bordet. Vi kan til og med tenke oss, antyder han, at penger som sådan vil få mindre betydning.
Mason tenker riktig – men er ikke dette for enkelt? Er det virkelig noen løsning i retningen han peker ut?
Kosmopolitisk tradisjon. Kanskje. Mason fokuserer på de små forholdene og på hvordan staten kan demme opp for finanskapitalens ødeleggelser internt – men han skriver seg også inn i en kosmopolitisk tradisjon hvor grunntanken er at den enkelte borger av verden bør kunne nyte de samme rettighetene. Slik forstått slår han også et slag for borgerlønn, hvor den enkelte, uavhengig av lokal tilknytning og inntekt, er garantert en minsteinntekt.
Igjen er det et nesten naivt utopisk element her, men logikken er like åpenbar – for om borgerne i Hellas var garantert livsopphold, ville de ikke lide under de gjeldsordningene staten ble fanget i.
Idealisering og konkrete utopier. Mason idealiserer nok en tanke her, noen vil nok også mene han gjør det veldig mye, men det er på sin plass å lokalisere de konkrete stedene i kulturen hvor vi kan føre disse tankene videre – for kanskje kan de utvides, eksperimenteres med og utvikles i nye retninger. Det er de enkle og intuitivt riktige løsningene vi må jobbe videre med.
Masons tanke er at dersom vi deglobaliserer økonomien, vil forholdene legges til rette for mindre nettverk av tjenester og varer, og dermed vil akkumuleringen av kapital i overnasjonale selskaper reduseres og kanskje til slutt forsvinne. Om staten hjelper borgerne med en slik modell og forhindrer at store mengder kapital flyttes ut av landene, vil man kunne gjenfinne en måte å leve på som er basert på reelle behov, ikke på slaveri for kapitalen.
Men da må vi også slutte å se på gjeld som et moralsk anliggende, som noe du må betale tilbake hvis du har anskaffet deg den. For faktum er, som både Graeber og Mason poengterer, at statsgjelden land som Hellas pådrar seg, ikke først og fremst er gjeld – men en ny form for kolonialisme hvor de rike holder de fattige i fangenskap.
