Abbonamento 790/anno o 190/trimestre

Trovato nella traduzione

IL PATRIMONIO DELLA SAGA / Quando l'Islanda è stata un paese ospite alla fiera del libro di Francoforte nel 2011, è stato nuovamente ricordato che gli islandesi sono i migliori a scrivere storie, non a fare soldi.




(QUESTO ARTICOLO È TRADOTTO DA Google dal norvegese)

Det står en turistbuss utenfor Vigdís Finnbogadóttirs hus i Reykjavík. En gjeng nordiske filologer og oversettere går på bussen, mens jeg blir stående igjen på parkeringsplassen. Et stikk av dårlig samvittighet da bussen kjører ut på ringveien. Leirskoleangsten traff meg, så jeg blir igjen der alt er innen gangavstand, i den trygge byen Reykjavík. Jeg vandrer ned til våtmarka Vassmyra og det ande-aktige, vakre Nordiske huset. Alvar Aaltos hus, alle nordfolks hus. Snart skal en forfatter av verdensformat gå på scenen i aulaen her og snakke om det å gå og gå, og om bøker som Go. Jeg fløy til Sagalandet, til et seminar om nyoversettelsen av de islandske sagaene. Men den litterære stjernen jeg får oppleve live, det er Tomas Espedal.

Regningen

Så – hvis jeg snakker for mye om det å være norsk, særlig her på Island, ender jeg iblant med å ta regningen. Kaféregningen, altså, ikke den store regningen, den som betyr noe: det å svette og fryse av klimakaos. Kaféregningen er lett å ta. Og på Island er Norge kjent som kjemperike. Selv kjenner jeg det som at jeg bidrar til en nyfordeling av ressurser. Jeg prøver liksom å gjendikte verdensøkonomien og fordele godene bedre. For penger tar mer de gir. At kapitalismen har hatt konsekvenser på det islandske landskapet, er noe den islandske kunstaktivisten og islendingen Andri Snær Magnason har tematisert i sitt mye oversatte og utenlandssolgte forfatterskap. De islandske politikerne er halliker, har han sagt. Islandske politikere har solgt sin rene natur for dollar. Andri var da opptatt av regjeringens frieri, særlig til USA og Kina. De lovte nesten gratis elektrisitet hvis utlendingene bygde smelteverk på islandsk jord. Amerikanske Alcoa var blant dem som kom. Man demmet opp det enorme høyfjellsområdet Kárahnjukar. Her fantes, før dammen, blant annet viktige våtmarker og myrer. Rødlistede gjess hekket her. Kárahnjukar-saken er en tapt sak. Men Andri får nye saker å henge fingrene i og skrive om: Nå er det turismen som gir grunnlag for en penge- vs. natur-problematikk.

Turismen steg, blåste seg opp som en nesten uvirkelig boble, og mange trodde oppturen skulle fortsette. Flere store hotellprosjekter ble satt i gang. Nye utesteder, guide-selskaper og butikker dukket opp, for i 2018 besøkte nesten to og en halv million turister Island. 30 prosent av landets inntekter kom fra turisme, de fleste besøktende kom fra Nord-Amerika. Mange reiste med det islandske lavflyselskapet WOW air. I vår gikk WOW air konkurs, og turismen er nå nede i en liten bølgedal. Det merkverdige var at ingen snakket om denne nedgangen. Man oppdager bare, tilfeldig, at den flotte ostebutikken i Skólavörðustígur stenger. At herlige Bergsson Mathús ved Tjörnin har lapp med lókað på døra. Det blir snakket og skrevet lite om den nye, vesle nedgangstiden. Det minner meg litt om holdningen rett før finanskrisen i 2008. Mange ante nok at økonomien var litt for god til å være sann, og at noe skurret. Men folk satte sine nyeste Bose lyddempende headsets over ørene og fortsatte å leve som de hadde gjort. For islendinger, som nordmenn, vil helst at den behagelige livsstilen skal kunne opprettholdes.

Opptur?

Mens Tomas Espedal er på vei opp på scenen, dukker en nyhet opp på The Reykjavík Grapevines nettside: Et amerikansk flyselskap kjøper WOW air. De første transatlantiske rutene kan komme i gang igjen allerede fra oktober. Og oktoberfesten er alt i gang. Den starter akkurat nå, med musikk fra rett utenfor husveggene. Reykjavík skrur opp volumet, og en tung, rytmisk og sexy bass får veggene i aulaen til å dunke. Et jubelrop fra Reykjavík: Já, já, oppturen skal fortsette! Det bobler opp guarda heitu pottunum! Boomen er ustoppelig. Og det er virkelig oktoberfesten jeg hører, den 7. september. Direktøren for Nordens hus, Sabina, unnskylder musikken overfor sin norske gjest Espedal. Musikkfestivalen Oktoberfest skal jo være i oktober. Men været har endret seg. Altså, klimaet har endret seg. Det har blitt for mye vind og væte i oktober til å ha denne utendørs musikkfestivalen da. Fikk Espedal sove i bråket i natt? Espedal rister på hodet. Nei, han satte på seg hodetelefoner. Og det kunne ha vært vinden som ristet i veggene.

Når den litterære oktoberfestivalen går av stabelen i Frankfurt, hvor er Espedal da? Får han, som begynte som en smal forfatter, men som nå er solgt til 24 land, ta del i Frankfurt-festen? Finnes det flere språk å oversette bøkene hans til? Og hva skal egentlig til før et verk blir av den typen som får nyoversettelser? Det er nyoversettelser av islendingesagaene som diskuteres i charterbussen på vei til Reykholt. Da Island var hovedland i Frankfurt, presenterte man en påkostet og visstnok svært god ny tysk oversettelse. Vi som bor utenfor Island, får gleden av nye, kanskje mer moderne, kanskje litt forbedrede versjoner av sagaene. For denne oversettelsen var dilemmaene særlig store rundt navn. Skulle man avsløre for leserne at Einar Tambarskjelve betyr Einar Dissevom? Eller skulle man ta livsløgnen fra en norsk leser og røpe at vikingen hvis islandske kallenavn jeg ikke engang vil si, faktisk het Hestkuk? Tar man livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra det med det samme. Det står i Vildanden. O Villanden, som en nyere utgave av dramaet ble kalt.

Mens utlendinger må forholde seg til stadig nye oversettelser av Ibsen, må nordmenn flest kjempe seg gjennom det samme, gamle og originale ibsenske sprog. For man rokker ikke ved Ibsen, ikke i Norge. På samme måte ble det rettssak da Halldór Laxness tilbød en ny versjon av en av islendingesagaene. Espedal forteller oss om Jon Fosses oversetter som var så engasjert at han reiste til Norge for å studere knauser og lære forskjellen på et fjell og en knaus og en haug. Dét har Norge å stå på når vår doom kommer. Haugene, knausene, fjellene. Elektrisitet har vi også, i bøtter og spann.

Det er i år hundre år siden det første flyet tok av fra Island. President Guðni sier at vi ikke må ha flyskam. Vi må heller være konstruktive. Prøve å få det første elektriske flyet på vingene. Nå er jo WOW på vingene igjen. Kanskje de kan bruke sin nye oppdrift til å utvikle el-fly? Jeg lurer på om det er som det ser ut til, at islendinger flest tar imot turismen med relativt lite skepsis. Selvsagt finnes det hederlige unntak. Bare to uker tidligere var det for eksempel en slags klimamarsj opp til kanten av en isbre som er i ferd med å smelte. Marsjen var arrangert av Andri Snær Magnason. De gikk til breens kant og satte opp en minneplakett. Snart er breen borte. Visstnok var brorparten av deltakerne på denne gratis bussturen turister.

Bauta

Seminarbussen med nyoversetterne er framme på Reykholt nå. En prest heller raust med vin i glassene til filologene mens han snakker engasjert og fengende om Snorri Sturlason. Sagaarven klarer Island å gestalte på forbilledlig vis. Herrene Dissevom og Hestkuk vil nå kunne leve videre også i de yngre generasjoners bevissthet. De nye oversettelsene er ute, over hele Norden. Den nye norske utgaven skal visstnok være freidigere, den danske mer ungdommelig og den svenske flinkere. Men uansett språkdrakt vil sagaene alltid være underfortalte dramaer med ironi og sarkasme, sex og lidenskap og masse vandring og reiser på hesteryggen. Noen, som sagaen om Ravnkjell Frøysgode, vil fortsette å være nærmest perfekte, stramme miniromaner. Snorres kongesagaer vil sikkert forbli en evig kilde til diskusjon og uenighet rundt spørsmålet om hvor mye som er empiriske fakta og hvor mye som er diktning.

Sammen vil alle sagaene også alltid være en bauta over menneskenes rastløshet og trangen til å reise og oppleve. For når det kommer til stykket, er menneskets trang til å forflytte seg, og til å skape mentale forflytninger, det litteraturen er bygd på. Det er kanskje også kjernen av de menneskeskapte sidene av klimagassutslipp.

Og på scenen må Tomas Espedal fortelle om sin trang til å gå. Hvorfor vil du gå, Tomas Espedal. Han sier noe om å gå på kontinentet og se de nye byene, de som ikke finnes på noe kart. Han vil se, høre og oppleve flyktningleirene. Menneskene som trekker nordover, motsatt av trekkfuglene: bort fra de varme og opp mot de tempererte, romslige landskap.

Potrebbe piacerti anche