Teatro della crudeltà

Festa nel paese delle meraviglie

Con Hovefestivalen, la Norvegia ha finalmente avuto una vera sensazione da festival.




(QUESTO ARTICOLO È TRADOTTO DA Google dal norvegese)

Recensito da Lars Sætren

[festival] Ogni anno decine di norvegesi viaggiano all'estero per venire in un altro mondo. Non in Danimarca, né a Roskilde, ma nello stato di Roskilde. Quest'anno, il fresco Hovefestivalen a Tromøy fuori Arendal nel suo primo anno è diventato un degno sfidante per i danesi.

Pioggia intensa

Al tempo piovoso è stato affidato l'onorevole compito di aprire il primo Hovefestival in assoluto. E c'era poco che né la direzione del festival né nessun altro potessero fare al riguardo. Il generale del festival Morten Sandberg ha scherzosamente scherzato sul fatto che la Norvegia ha finalmente ottenuto un festival vero e proprio, rispetto alle immagini di fango degli anni piovosi a Roskilde e Glastonbury in Inghilterra. È discutibile se i partecipanti al festival che hanno dovuto essere evacuati nell'oscurità umida della notte pensassero che fosse altrettanto divertente.

Det finnes mange forskjellige grunner til å reise på festival, men musikken er fremdeles den viktigste. Allerede før Hove-programmet begynte å anta form, visste vi at det var landets største bookingkjendis, Toffen Gunnufsen, kjent fra Hovefestivalens største konkurrent, Quartfestivalen, som styrte den skuta. Resultatet ble ikke noe å grine på nesa over. En variert meny med både sparsommelig beskrevne artister og velkjente headlinere innenfor et godt utvalg sjangerformer. Man skulle være ganske sær for å ikke finne noe man liker.

Velkomponert program

På tross av at begreper som den store metal- og hiphopdagen ble benyttet, var det minst to dager med det meste, noe som sleipt nok fikk mange til å velge festivalpass framfor dagspass. Det førte også til det mang en festivaldeltager ofte har måtte irritere seg grønn over: kræsjing. To band man har lyst til å se som spiller samtidig. Kjenner ikke alle festivalgjengere igjen situasjonen? Etter et kvarters lytt på en scene løper man til neste mens man håper at de som spiller på neste stopp ikke har spilt akkurat den sangen du liker ennå. Så får heller Amy Winehouse ta til seg det at hvis man serverer lunken sjeleføde, da stikker folk heller på Queens of The Stone Age så fort tonene av «Rehab» har fadet ut.

I det hele tatt var programmet usedvanlig velkomponert, og jeg tør påstå at de fleste hadde en mulighet til å få med seg det de ville. Forholdene var lagt til rette, og det at ikke alle artistene leverte sitt livs konsert, må de svare for selv.

Som det ble poengtert av flere under avviklingen var Hovefestivalen en rural motsetning til mer urbant plasserte Quart i Kristiansand. Og i Hoveskogen kunne man ligge i en hengekøye ved havet eller slentre rundt i festivalsentrumet Landsbyen, som i sedvanlig festivalstil var forsynt med boder som tilbød klær og annet mer eller mindre nødvendig krimskrams, samt det nødvendige, om enn noe kjedelige, utvalget av mat og drikke.

For den skuelystne var det alltid noe som foregikk. På festivalens eget kinoteater kunne man – hvis man tok seg bryet med å hente billett – gratis oppleve et ålreit utvalg film og en forestilling med Grusomhetens teater.

Ideen om at en festival er noe mer enn bare musikk hadde også Hove tatt skikkelig tak i. En stor gruppe mennesker var med i kulturgruppa, som blant annet hadde bygget et trommesett der festivaldeltagerne jobbet både dag og natt. En annen gruppe satte i gang drøssevis av snakkiser med forskjellige overraskende stunts gjennom festivalen.

Pengesluk

Med en så tydelig miljøprofil som Hove har forsøkt på, kunne det kanskje vært gjort litt enklere for festivaldeltagerne å bli kvitt søppelet sitt, med litt flere og mer synlige søppelkasser på utsatte steder. Men all honnør til de renovasjonsansatte hos de frivillige, som sørget for plettfrie plener i god tid før musikken startet neste dag.

Man kunne også irritere seg over at man i tillegg til et høyt priset festivalpass må betale for parkering, teltplass og antall personer i teltet, slik at prisen for i det hele tatt å ta del i festivalen ble ganske tung å svelge. Men med fem dager med god musikk, god stemning, flott natur og detaljer som vannklosetter, og at en halvliter øl faktisk er en halvliter, og ikke 0,4, så smiler man i hvert fall mens man blakker seg. ■

Recensito da Lars Sætren

Potrebbe piacerti anche