Abbonamento 790/anno o 190/trimestre

Ritratto di demenza

Come ritrarre il mondo della vita di una persona con perdita di memoria?




(QUESTO ARTICOLO È TRADOTTO DA Google dal norvegese)

Non vengo da qui
Direttore: Maite Alberti

In apertura di Alexander Dovzhenkos Jord (Zemlja, 1930) incontriamo un vecchio che sta per morire. Sembra felice e muore nello stesso mucchio di mele da cui i bambini si siedono e mangiano. Vita e morte sembrano essere in armonia, due facce di un ciclo di vita naturale. E quando passa dalla morte dell'uomo alle persone che piangono questa morte, sì, i loro attacchi isterici si presentano come una reazione inappropriata.

Guarda il film qui:

Grazie al montaggio di Dovzhenko, al suo movimento non convenzionale da un fotogramma all'altro, che collega epoche diverse e che giustappone corpi umani orgogliosi con teste di tarassaco impettito, abbiamo visto qualcosa che non hanno visto: come l'uomo sia morto felicemente e in armonia con l'ambiente e le circostanze . Proprio attraverso il montaggio, sperimentiamo il "suo" mondo e comprendiamo che ha provato un senso di appartenenza anche nella perdita della vita che la morte segna.

Una delle cose che ci hanno mostrato registi come Dovzhenko è che il film può creare un senso del tempo non lineare che può avvicinarsi a una comprensione vissuta della realtà rispetto al tempo classico e lineare. In apertura di Jord si può provare confusione se ci si aspetta una connessione tradizionalmente logica – cioè lineare – temporale tra le immagini; la linearità viene sacrificata per esprimere un'esperienza emotiva di appartenenza, un sentimento che attraversa il tempo cronologico e la nostra idea razionale di vita e di morte.

Osservazione inappropriata. Nel documentario osservativo Non vengo da qui (Maite Alberdi e Giedre Zickyte, 2015), che ha recentemente iniziato la sua vita di festival e ha vinto uno dei premi principali durante il festival svizzero Visions du Réel, vediamo un principio simile all'opera, anche se il film punta i riflettori sull'esatto opposto: una mancanza di senso di appartenenza alla fine della strada.

Vi følger en periode fra den siste livsfasen til en eldre kvinne som sliter med å finne tilhørighet på et eldrehjem i Chile. Opprinnelig er hun fra byen Renteria i Baskerland, og hun klarer ikke å innse at hun nå er bosatt i Chile. I et stillfarende tempo observerer filmen henne alene og i interaksjon med andre beboere, og plukker opp gnisninger, som både vokser ut av kvinnens hukommelsessvikt, andres fordommer, uønsket flørting og en stillhet preget av dårlig humør og fraværende interesse for hverandres liv.

Regissørene Alberdi og Zickyte har valgt en stilisert observerende stil – uten intervjuer eller en fortolkende kommentarstemme – som minner noe om Ruben Östlunds blikk på sosiale intriger i hverdagslige omgivelser. Avstandsbetraktende kameraposisjoner (selv når vi er tett på ansiktene er det fortsatt som om vi er langt unna) og den myke lyssettingen som inviterer oss til å hvile i bildene, fører til en slags «distansert nærhet» til situasjonene. Vi oppfordres til å innta et analytisk blikk, men inviteres samtidig inn i rommene, som om vi var anspente og halvhjertede turister på besøk.

Kan man legge til rette for mer demensvennlige samfunn ved å bekjempe stereotypier?

Filmen har ingen entydig, lettfattelig logikk i sin struktur: Vi ser kvinnen og andre beboere i forskjellige situasjoner som er løsrevet fra hverandre, og får sjelden følelsen av en bestemt kontinuitet mellom disse. Vi beveger oss rolig og sindig fra den ene til den andre situasjonen; og i den temporale tåka som nærmest umerkelig gror frem, er det som om de samme situasjonene gang på gang gjentar seg, bare i små avarter. Filmens observasjon og strukturelle komposisjon finner ingen klar tilhørighet til stedet og tiden vi befinner oss i – akkurat som kvinnen selv.

Non vengo da qui – hvis mangesidige tittel muligens henviser til en essaysamling fra 1985 ved samme tittel av den baskiske forfatteren Joseba Sarrionandia – ofrer tids- og stedsmessig klarhet for at vi skal nærme oss den demente kvinnens disharmoniske og alineære virkelighetssans – slik Dovzhenko ba oss empatisere med den døende mannens tilhørighetsfølelse. Ved filmens slutt er vi tilbake til nærmest den samme situasjonen som vi overvar i starten – nysgjerrige nærbilder har dog blitt byttet ut med et avmålt totalbilde – og vi må spørre oss selv om det er den objektive tiden eller bare kvinnen som erfarer scenen for første gang.

Distansert ubehag. I den nylig utgitte essaysamlingen Popularising Dementia: Public Expressions and Representations of Forgetfulness (2015) blir det pekt på hvordan tradisjonelle former for historiefortelling kan være inkompatible med fremstillinger av demens. Som medieforskeren Scott Selberg foreslår i sitt essay, er demens noe som «forstyrrer historiefortelling i seg selv» – blant annet fordi tidsopplevelse ikke følger den rasjonelt lineære strukturen som typisk kjennetegner fortellinger.

I teksten «Challenging Representations» peker forfatterne på at mainstreamfilm er særlig disponert for å vedlikeholde stereotypier, da representasjoner av psykologiske problemer som regel tilpasses en konvensjonell og dramatisk fortellerstruktur snarere enn andre vei. De påpeker også at «melodramatiske, sensasjonalistiske eller emosjonelt manipulative representasjoner er mer profitable enn de som søker ‘autentisitet’.» Dermed blir det lett for filmskapere å knytte et problem som demens til en eller to lettfattelige karakteristikker som passer inn i dramatiske mønstre.

I bokas innledningskapittel spørres det: Kan man legge til rette for mer demensvennlige samfunn ved å bekjempe stereotypier? I våre «hyperkognitive samfunn» kan vi kanskje trenge filmer som unngår å tilpasse – og dermed raskt forenkle og stigmatisere – psykologiske problemer til lettfattelige, rasjonelt uttenkte konvensjoner. Kan filmer som søker en «autentisk» representasjon av et dement menneskes livsverden, utvide vår evne til empati og implisitt uttrykke en kritikk av vårt «hyperkognitive samfunn»?

Non vengo da qui, som er et resultat av et transnasjonalt samarbeidsprosjekt i regi av CHP:DOX LAB (to filmskapere fra forskjellige land utvikler og skaper en film sammen, med lavt budsjett og oppmuntring til å eksperimentere), motarbeider i det minste forenklende fremstillinger av demens. Filmens tvetydige kronologi og distanserte observasjon hindrer oss i å få enkel tilgang til filmens (eller stedets) «virkelighet», og inviterer oss til å ta del i kvinnens fremmedgjorthet.

Mancanza. Noe liknende foregår i den skisseaktige dokumentaren Tidig morgon 26e januari 2011 (Brodersen, 2016), som ble vist under Kortfilmfestivalen i Grimstad denne måneden. Her forsøker regissøren å nærme seg sin far som har gjennomlevd en nær døden-opplevelse, og som sliter med å huske denne opplevelsen.

Først forsøker sønnen å rekonstruere opplevelsen gjennom et eterisk animasjonsuttrykk, men det er rimelig fånyttes. Da sønnen deretter retter et kamera mot faren mens han har et traumatisk anfall om natten, erfarer vi noe mer livsnært, og må erkjenne at dette kanskje er det nærmeste vi vil komme et innblikk.

Filmens stilskifte og ufortolkende observasjon av anfallet skaper en usikker betrakterposisjon. Som Non vengo da qui antyder den at vi har vanskeligheter med å ta opp hovedpersonens idiosynkratiske erfaringer i de gjengse, kognitive samfunnsdiskursene. Som Lucrecia Martels mesterlige fiksjonsfilm The Headless Woman (2008), viser disse filmene at vi gjennom å kaste et ukonvensjonelt blikk på hukommelsessvikt indirekte kan se en samfunnsmessig så vel som en menneskelig mangel.

endreide@gmail.com
endreeid@gmail.com
Insegna studi cinematografici presso NTNU E-mail endreide@gmail.com

Potrebbe piacerti anche