(QUESTO ARTICOLO È TRADOTTO DA Google dal norvegese)
Il nuovo film di Michael Moore Fahrenheit 9 / 11 – che lancia una potente bordata contro il presidente George W. Bush – è scappato con la Palma d'Oro durante il festival di Cannes a maggio e lo scorso fine settimana ha stabilito un record di vendite nei cinema americani. Mai prima d'ora un documentario di tutta la notte ha registrato così tanto durante il weekend della prima.
Un po' di pubblicità gratuita sulla scia del rifiuto della società di distribuzione della Disney Miramax di mostrare il film nei cinema americani può aiutare a spiegare il suo successo. In ogni caso, una cosa è certa. Mai prima d'ora il pubblico del cinema americano aveva avuto lo stesso senso dell'immediatezza e dell'immediatezza di un documentario.
Lo stesso Moore ha dichiarato di volere un cambio di regime e che il film può attirare più home sitter alle urne il 7 novembre.
Reaksjonene er da også delte skal vi tro anmeldelser, reportasjer og kommentarer den siste uken. “Til dels polemikk, til dels karaktermord” er en beskrivelse. “Et forbilledlig eksempel på demokratisk ytringer,” er en annen. Bush-administrasjonen selv har foreløpig holdt seg i skinnet – muligens vil de forsøke å tie filmen i hjel. Bush’ skal ifølge sin pressetalsmann heller ville se den nye Shrek-filmen, som også kommer på amerikanske kinoer i disse dager. Andre republikanere og ny-konservative har imidlertid tatt til motmæle. Det er lansert nettsteder for å imøtegå filmen, og en bok med tittelen Michael Moore is a Big Fat Stupid White Man skal være rett rundt hjørnet. En journalist i The New York Times klipper i avisintervjuer Moore har gjort med utenlandske aviser og konkluderer med at en del av utsagnene er anti-amerikanske. Mot-filmen MIchael Moore Hates America, understreker vel det poenget.
På tross av at flere av anmelderne mener Fahrenheit9/11 er en film folk bør se – uavhengig av politisk ståsted – viser reportasjer fra premierehelgen at det særlig er demokrater som går mann av huse for å få den med seg. En avstemning i Senatet i Washington skal til og med ha blitt utsatt fordi for mange av de demokratiske kandidatene var og så filmen.
Det virker dermed som om sympatiene for og imot Moore fordeler seg langs en klassisk høyre-venstre akse. Men en kikk i tidsskriftet Slate peker i en annen retning. Der har skribenten Christopher Hitchens – kjent som en intellektuell radikaler og liberaler – hugget filmen i småbiter: “Fahrenheit 9 / 11 is a sinister exercise in moral frivolity, crudely disguised as an exercise in seriousness. It is also a spectacle of abject political cowardice masking itself as a demonstration of “dissenting” bravery… In fact, I don’t think Al Jazeera would, on a bad day, have transmitted anything so utterly prpagandistic.”
Hitchen viser at Moores film er både inkonsistent, spekulativ, og at den utelukker viktige fakta. Moore kan ikke på samme tid både mene at USA ikke burde sendt soldater til Afghanistan og Irak, og at det ble sendt for få. Dessuten unnlater han å nevne at Afghanistan nå er et NATO-ansvar, og ikke et rent amerikansk prosjekt, mener Hitchens. Han påpeker også at 11. septemberkommisjonen ikke fant noe klanderverdig ved den hastig organiserte evakueringen av Bin Ladens slektninger fra USA rett etter terrorangrepene. Likevel bruker Moore dette til å underbygge påstanden om et tett samarbeid mellom Bin Ladens familie, Saudiske oljeinteresser og Bush-klanen.
Så har da også Hitchens fått svar – også det i Slate. David Edelstein beskriver filmen som “the liberals’ La Passione di Cristo” og skriver at den ikke gir rom for tvil: “You are with Moore, or you are a war criminal”. Likevel mener han den har en verdi: Fahrenheit 9 / 11 “is, all in all, a legitimate abuse of power” i det politiske klimaet USA for tiden befinner seg i. Som Edelstein skriver: “Moore might be a demagouge, but never – not even during Watergate – has a U.S. administration left itself so open to this kind of savaging.”
Hitchens frykter at Fahrenheit 9 / 11 forsterker anti-amerikanske myter i den utenrikspolitiske debatten. Edelstein sier på den annen side at filmen er mot-propaganda i besittelse av en “bullying force”. Kanskje er den derfor mest nyttig?
Vi får vente på svar til filmen har premiere på norske kinoer den 27. august.
