Abbonamento 790/anno o 190/trimestre

Esperienze con la morte

Santo cielo
Forfatter: Shelley F. Knight Jon Hunt
Forlag: Publishing Limited, (England)
TRISTEZZA / Questo libro finge che siamo insieme su qualcosa che ogni singola persona è, in un senso profondo, davvero solo.




(QUESTO ARTICOLO È TRADOTTO DA Google dal norvegese)

Quando la mamma si è ammalata di cancro quasi 20 anni fa, ha invitato la sua famiglia e i suoi amici a morire. Non ha cercato di risparmiare né se stessa né noi.

I starten kunne jeg være tung og trist når jeg besøkte henne på forskjellige sykehusrom, eller kanskje litt forsiktig, famlende. Jeg hadde nettopp fått mitt første barn. Jeg var i slutten av tjueårene. Hun hadde kreft med spredning. Hun visste at hun skulle dø, bare ikke akkurat når, og hun følte at hun måtte trøste oss som kom på besøk. Etter hvert ba hun meg om å forsøke å komme til henne med energi og oppdrift, så det ikke skulle være så trist, alt sammen.

Hun følte at hun måtte trøste oss som kom på besøk.

Tilbakemeldingen hennes var viktig for at jeg endret innstillingen min til den siste tiden med henne. Hun gjorde meg delaktig, ansvarlig, og jeg fikk en klar oppgave av henne. Det var ikke mye som skulle til for å gi henne oppdrift. Jeg kunne gå en tur et sted hun savnet og etterpå fortelle om turen, eller beskrive i detalj hva jeg hadde spist til middag, hvordan jeg hadde laget maten, og hun, som nesten ikke klarte å spise, fikk noe ut av at jeg hadde spist god mat.

Hun ville være med og planlegge begravelsen, og hun delte med oss at hun hadde så sterke smerter at hun ikke visste hvordan hun skulle holde ut. Hun sa at hun hadde nok medisiner til å ta livet av seg, men at hun ikke kom til å gjøre det, at vi ikke skulle være redde for det. Når jeg tenker på det nå, er det som om innlemmelsen i alle detaljene rundt det å dø, både de praktiske og de emosjonelle, var det som gjorde at tiden frem til hun døde, var mulig å holde ut.

Velmenende og skjødesløs

Erfaringen har gjort meg svært positiv til prosjekter som forsøker å snakke åpent om døden og sorgprosesser – slik jeg får inntrykk av at boken Santo cielo vil. Forfatteren, Shelley F. Knight, er mangeårig sykepleier og har lang erfaring med døden og døende mennesker.

Hun ramser blant annet opp alle mulige former å dø på; selvmord, mord, abort, brå dødsfall.

Men ganske raskt oppleves boken generell. Knight ramser blant annet opp alle mulige former å dø på: selvmord, mord, abort, brå dødsfall, og mens jeg leser, dukker det opp minner om mennesker jeg har vært glad i, som har tatt livet av seg, en abort jeg tok som jeg i flere år angret på, men boken bare farer av gårde til den neste måten å dø på. Jeg får lyst til å filleriste forfatteren for hennes skjødesløse måte å åpne meg på, uten å skape det rommet som gjør at jeg kan lese videre og samtidig forsiktig kikke inn i meg selv mens jeg leser. Boken minner meg om mennesker jeg har møtt som røsker tak i meg og sier noe viktig, og som påpeker det, som åpner noe i meg, som kaster meg opp i luften, men når jeg faller ned igjen, er de ikke der lenger.

Store deler av boken er skrevet i vi-form, og forfatteren henvender seg stadig til leseren. «Kjære leser», skriver hun, og jeg kommer på en lege som kunne si til mamma på visittene: «Hvordan har vi det i dag, Liv?» Hun svarte skarpt tilbake: «Vi?»

Litteraturens mulighetsrom

Vi-et i Santo cielo er like provoserende som vi-et til mammas lege. Boken later som om vi er sammen om noe hvert enkelt menneske dypest sett er alene om, og minner meg på hvorfor jeg velger litteraturen fremfor selvhjelpsbøkene. God litteratur skaper mulighetsrom for leseren og kan gi mot til å være i det som kjennes umulig å stå i. Hvis det skrives frem et vi, er det ikke ovenfra og ned, eller velmenende, men kanskje heller ærlig, nakent og forvirret. Som i Naja Marie Aidts usedvanlig sterke bok Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake (2018), om hennes 25 år gamle sønn, Carl, som døde i en ulykke i 2015. Boken er skrevet av en mor som famler seg frem. Hun er rasende av sorg, stum av sorg, og likevel formuler Aidt et forsøk, et riss, et gulp, et slags hull i språket: «Vi er ikke lenger oss selv. Vi kan ikke inneholde oss selv. Vi er jeg-løse. Vi har blitt til vi.»

I Sarah Selmers diktsamling I dødeboka (2019) oppleves det nærmest surrealistiske uttrykket for døden slående sant i møte med konkrete dagligdagse detaljer: «Jeg husker de ringte og fortalte at du var død. Jeg slengte på røret og leste ferdig eventyret. Barnet sa: Hvor langt er det til himmelen? Kan jeg kjøpe en stige?».

Og i noen sjeldne bøker dukker det opp enkle, sylskarpe bilder på døden, som i Kari Saanums diktsamling Sorgsanger (2021): «Det siste åndedraget ditt / henger i lungene mine.»

Se også Kari Saanum,
Sorgsanger, Ottobre 2021

https://www.facebook.com/watch/?v=263468332024737

Hanne Ramsdal
Hanne Ramsdal
Ramsdal è uno scrittore.

Potrebbe piacerti anche