Abbonamento 790/anno o 190/trimestre

La rivoluzione energetica

È assolutamente essenziale aiutare le persone a svegliarsi e prendere in mano la situazione se vogliamo che il pianeta sopravviva, afferma Carl A. Fechner. 




(QUESTO ARTICOLO È TRADOTTO DA Google dal norvegese)

Il regista tedesco Carl A. Fechner è noto per i suoi documentari ambientali. Il suo ultimo film Potere di cambiare ha appena avuto la sua prima inglese al Raindance Film Festival di Londra. Il film è un ampio sequel di un documentario uscito nel 2010 con il titolo La 4a rivoluzione.

Prima una domanda sul titolo del tuo film precedente, La 4a rivoluzione. Perché il quarto? 

«Vi regner med tre store revolusjoner. Den første var overgangen fra jakt og sanking til jordbruk. Den andre var den industrielle revolusjon, der manuelt arbeid gradvis ble erstattet av maskiner. Den tredje var informasjonsrevolusjonen, der et datanettverk skapte globale forbindelser. Den fjerde revolusjonen er overgangen til desentralisert og bærekraftig energi, som er temaet for filmen.»

Ordet revolusjon bringer tanken hen på en kamp mot etablissementet og en frigjøringskamp. Er dette også en del av energirevolusjonen? 

powertochange_11

«Alle vet at vi har enorme problemer i verden i dag: fattigdom, sult, vannmangel og urettferdighet. Alt dette henger sammen, og hovedproblemet som forbinder dem, er slik jeg ser det spørsmålet om energi. En virkelig forandring kan bare skje når makten gis til folket, og når folket gis, som vi sier i tittelen til den nye filmen, makt til endring – ’Power to Change’.»

Tittelen henviser også til et energiopprør. Hva innebærer dette? 

Filmen kan strømmes for våre abonnenter.

«Hovedideen er at hvem som helst kan være en opprører. Du kan skifte energileverandør fra fossil energi til grønn teknologi. Du kan også ta del i en blokade av en kullgruve. Det er et bredt spekter som går fra å være en demonstrant og en aktivist til det å kun velge å implementere nye, grønne teknologier. Du kan også se dette i den nye filmen min, der historien dreier seg om ti–elleve personer som bestemmer seg for at de vil gjøre en forskjell. De er opprørere, men de befinner seg ikke utenfor samfunnet på noe vis. Det er for eksempel bonden som vil finne opp en metode for å lage biobrensel av høyballer. Han har et ektefølt engasjement, men han er også en forretningsmann. Man trenger ikke å dra det sånn veldig langt. Man kan godt forbli en del av samfunnet og samtidig være en rebell.»

Valget er vårt. Så filmen handler delvis om innovasjon og nye teknologier – men argumentet ser også ut til å være at de nye teknologiene allerede er her, og at det bare dreier seg om å ta dem i bruk?

«Det stemmer. Teknologien er her allerede. Alt kommer an på enkeltmenneskenes valg, dernest valgene som tas av ulike samfunn, byer og i politikken generelt. Det vil være folkets eget valg, og dette er også valg folk bryr seg om, og som de lar seg begistre over. Et av de sentrale temaene er hurtighet og mobilitet, så elektriske biler er en nøkkel. Det kommer vi til å se mye mer av de kommende to–tre årene. Det virker som det er vanskelig for folk å endre matvanene og for eksempel spise mindre kjøtt – noe som er veldig viktig – men dette vil antakelig også endre seg, om enn veldig langsomt. Å velge de siste og mest avanserte teknologiene, derimot, faller oss lett – så endringene her kan skje tilsvarende fort. Det er så attraktivt å skifte over til elbil at når man først har valgt det, vil man aldri gå tilbake til en vanlig bil. Og når man først har en elektrisk bil, begynner man å bry seg om hvor strømmen kommer fra, og foretrekker at den ikke kommer fra et kjernekraftverk eller et kullkraftverk.»

«Alle filmene mine handler om energi, teknologi, mennesker – og kjærlighet.»

De alternative teknologiene er bevisstgjørende i seg selv?

«Det finnes en veldig interessant spørreundersøkelse som viser at 80 prosent av befolkningen er tilhengere av energiomleggingen. Folk er enige i at det er en bra greie. Folk som ikke har tilgang på denne teknologien, derimot, er statistisk sett mer skeptiske. De som bor i nærheten av vindturbiner, er mer positive til ren energi. Og disse vindturbinene genererer elektrisitet som går rett inn i nettverket. Folk må bli introdusert for endringene – de må kobles på dem.»

Vilje og lengsel. Hvis vi holder oss til metaforene: Hva er relasjonen mellom kraft – altså energia – forstått som elektrisitet, og kraft forstått som politisk handlekraft? 

«Jeg er glad du påpeker den koblingen. Vi leker litt med begge betydningene her. Men det jeg egentlig mener er «power to the people» – og det begynner med en vilje og en lengsel. Først lengter du etter havet, så bygger du en seilbåt. Det å gi folket kraft er noe som begynner i hjertet og går videre til tanken – og så fortsetter det kanskje med beina og en bevegelse.»

Handler det om en lengsel etter å bevege seg ut av en deprimerende stemning av kraftløshet og depresjon? Er folk beveget av håpet om at det er mulig å gjøre samfunnet vårt mindre destruktivt?

«Ja, hver tid har sin stemning. Det var selvsagt en depressiv stemning i Tyskland etter andre verdenskrig og utover mot sekstitallet. På sytti- og åttitallet oppsto en uvanlig sterk fredsbevegelse. Vi protesterte mot mellomdistanseraketter på tysk jord rettet mot Moskva og mot den skrekkelige muligheten for atomkrig. Vi laget blokader og protesterte – og vi vant. Vi ble faktisk kvitt rakettene.»

Er den sterke fredsbevegelsen grunnen til at Tyskland i dag er et foregangsland for miljøpolitikk, slik vi ser i den siste filmen din? 

«Ja, filmen er ganske riktig satt til Tyskland, men den er bygd rundt noen utvalgte personer. De er prototyper, om du vil – karakterer og liv som man også kan finne mange andre steder. I en viss forstand kunne filmen vært laget nesten hvor som helst. For eksempel i Frankrike, der de fortsatt har en masse atomkraft, men også utallige aktivister. Vår første visning av filmen utenfor Tyskland var i Iran. En mann fra publikum kom frem og fortalte at han følte at en karakter fra filmen var som en bror; at han var akkurat som ham selv. De hadde det samme livsprosjektet, og strevde med de samme problemene. Det er veldig interessant å se reaksjoner fra ulike mennesker fra ulike steder, hvordan alle kan identifisere seg med karakterene i filmen.»

Så det å presentere filmen som en fortelling om en bevegelse er virkelig rettferdiggjort?

«Nettopp. Det er ikke så mye en historie om Tyskland som det er om en global oppvåkning. Men denne bevegelsen er spesielt sterk i Tyskland. Vi har mye atomkraft Tyskland som generer en masse radioaktivt avfall, og som så må transporteres til lagringsplasser. Man trenger tusenvis av politifolk til transporten av avfallet, fordi demonstranter blokkerer veiene – titusener av mennesker på veien med feltkjøkken, telt og soveposer. De er husmødre, prester, bønder og lærere – helt vanlige mennesker. Noen ganger tar det dagevis for politiet å fjerne demonstrantene, noe jeg også har laget en film om. Disse demonstrantene har skapt historie. Tysklands politikere har bestemt at det innen 2032 ikke lenger skal være noe atomkraft i landet. Det er en enorm bragd! Vi har en dyptgående grønn bevegelse som består av 10–15 prosent av befolkningen.»

Hjertelag. Hva må til for å gjøre denne revolusjonen til en suksess? 

«Delvis avhenger det av politiske veivalg. Vi hadde en regjering som bestemte seg for å låse energikildene, slik at investeringer i nye energikilder som solenergi kunne gjøres tryggere. Så hadde vi en ny regjering som endret denne loven. Det satte oss tilbake, men det kan endres igjen til det bedre. I 2017 er det nytt valg.»

Energirevolusjonen er altså avhengig av å kunne appellere til folks rasjonelle egeninteresse – eller er den mest et spørsmål om moralsk engasjement? 

«Vi trenger helt klart begge deler. Audi har investert sju–åtte millioner i et e-gassprosjekt, men de er ikke nødvendigvis spesielt idealistiske. De gjør investeringer ut fra egeninteresse, som samtidig tjener miljøsaken. Det er en kombinasjon av rasjonell argumentasjon og hjertelag.»

«Energirevolusjonen er mindre et spørsmål om teknologi og økonomi enn om politikk og vilje til forandring.»

De som er i maktposisjoner, sier ofte at energiomleggingen ganske riktig er ønskverdig, men at den er umulig i praksis eller at den ikke kan skje for fort. Det virker som du sier at den er mulig, og at den må skje raskere? 

«Mitt produksjonsselskap lager en serie filmer, og alle filmene handler om energi, teknologi, mennesker – og kjærlighet. Vi har en arbeidshypotese: En fullstendig overgang til desentralisert bærekraftig energi er mulig innen 15–20 år. Det finnes ingen uavhengige studier som sier at dette ikke er mulig. Hvis folk sier at det ikke er mulig, betyr det bare at de har noe å tape. Det vil alltid være vinnere og tapere. Hvis de som fornyer, skal vinne, må andre tape. Selskaper som Mercedes er i endring, men altfor langsomt! De kommer med sin første fullstendig elektriske bil neste år. Innen den tid vil Tesla ha solgt 200 000 biler.»

Så mener du man burde gjøre som Elon Musk, som direkte utfordrer rammebetingelser og lovverk ved å gå rettens vei og ved å gå inn i diskusjoner med politikerne? 

«Musk har produksjonmidlene, pengene – og enda viktigere: Han har revolusjonerende ideer. Det er derfor han er med i begge filmene våre. Han er i en posisjon der han kan snakke fritt og kompromissløst, siden han bare er forhandler av fullstendig elektriske biler. Han har en klar profil og trenger ikke bekymre seg for aksjonærer som også har interesser knyttet til bensinbiler. Store ting skjer på den amerikanske vestkysten. Vi har til og med tenkt å legge inn noen endringer i den amerikanske utgaven av filmen, for å gjøre den mer amerikansk, så å si.»

Den californiske tenkemåten – der alt er mulig – griper om seg? 

«Ja. For bare noen år siden ble vi fortalt at dette og hint var umulig. Nå er det mulig. I Norge har dere 20 prosent elektriske biler. Myndighetene støtter det. Energirevolusjonen er mindre et spørsmål om teknologi og økonomi enn om politikk og vilje til forandring. For mange år siden snakket jeg om Tsjernobyl og behovet for å gå over til grønne energikilder. Den gangen kom jeg med påstander som ikke egentlig var sanne, for på den tiden var det ennå ikke mulig å forandre systemet. Men nå er det mulig! Både teknologien og økonomien gjør det mulig.»

Vi must altså tro på ting før tiden er moden – rett og slett tro at det er mulig før det er mulig? 

«Ja, det er selve definisjonen på en revolusjon. Den er proaktiv snarere enn reaktiv. Jeg er sikker på at hvis vi får et ISIS-angrep på en atomreaktor – la oss be til Gud om at det aldri skjer – vil alle spørre hvordan vi kunne tillate oss å være avhengige av noe så sårbart og farlig. I Tyskland har det vist seg mulig å avvikle atomenergien, og i Sveits også. Men i Frankrike har de 78 prosent atomkraft, og samtidig har de en lang kyst på omtrent 1400 kilometer. Det er et belte med skog langs kysten, plantet av staten for hundre år siden. Du aner ikke hvor lett det ville være å montere tusenvis av vindmøller. Likevel skjer det ingenting. Og så finnes det virkelige tilbakeslag – som selskapet som vil bygge et atomkraftverk i England ved Hinkey Point. Mange kjenner ikke til dette. Det er derfor jeg lar demonstrantene samles akkurat der mot slutten av filmen: Det er fortsatt helt avgjørende å spre informasjon og hjelpe folket med å våkne opp og ta saken i egne hender.»

Anders Dunk
Anders Dunker
Filosofo. Critico letterario regolare a Ny Tid. Traduttore.

Potrebbe piacerti anche