Un'altra pietra nel muro

Il documentario di un'ora di Moran Ifergan Hakir (The Wall) parla di un muro diverso dagli altri; il muro alto 20 metri che è l'ultimo resto del tempio sacro degli ebrei a Gerusalemme, distrutto dai romani nel 70 d.C. Essendo un luogo di pellegrinaggio secolare, ha attratto milioni e milioni di visitatori ebrei, comprese celebrità come Bob Dylan, che è venuto qui per la cerimonia del bar mitzvah di suo figlio. Il Muro è anche un'attrazione turistica internazionale con oltre cinque milioni di visitatori ogni anno, oltre ai leader politici che amano usarlo come sfondo per le fotografie.
Nessuna di queste informazioni è menzionata nel documentario creativo di Ifergan. L'archeologia e le celebrità non sono ciò di cui parla The Wall, piuttosto il film cerca di esplorare come persone diverse possano vivere esperienze completamente diverse dello stesso luogo fisico.

L'arte della giustapposizione. Ifergan utilizza una tecnica non convenzionale per esplorare profondamente le questioni interpersonali: l'audio consiste quasi interamente nelle sue conversazioni telefoniche personali con sua madre e gli amici, conversazioni sul suo divorzio in corso e altre questioni familiari. Queste registrazioni audio sono combinate con le immagini delle attività che si svolgono quotidianamente al Muro del Pianto. Potrebbero essere uomini e donne che pregano appassionatamente nelle sezioni segregate per genere, o turisti che si fanno selfie; religiosi che partecipano alla celebrazione delle feste e persone che depongono all'interno di cavità del muro foglietti di carta scritti a mano con richieste e auguri all'Onnipotente, un'usanza diffusa anche tra i non credenti.
Vi ser aldri at Ifergan snakker i telefonen eller filmer på location, men filmens klipping får en til å tro at telefonsamtalene faktisk foregår mens hun er til stede ved Klagemuren. Vi følger dermed de intime og verdslige detaljene fra livet til en sekulær 33-årig filmskaper, samtidig som vi følger fellesaktivitetene på den offentlige plassen rundt et nasjonalt religiøst monument. Det er i disse møtene mellom lyd og bilde vi finner selve spenningen i filmen. Et eksempel på dette er når vi hører på en rørende samtale mellom Ifergan og hennes døende bestemor, mens vi ser bilder av fromme kvinner i dyp bønn – med utstrakte hender som griper tak i kalksteinsblokkene som utgjør Klagemuren.

Filmskaperen bruker ukonvensjonelle teknikker til å utforske dypt mellommenneskelige spørsmål.

I andre scener virker sammenstillingen av lyd og bilde heller selvmotsigende, som om Ifergan setter én sterk følelse opp mot en annen. Dialogen der filmskaperen forteller sin sjokkerte og hulkende mor at hun skal skilles fra ektemannen, er sammenstilt med seremonien der unge soldater sverger soldateden. Her beveger individet seg i motsatt retning av det større fellesskapet: Ifergans personlige liv går i stykker, mens soldatene knytter bånd til hverandre.
På samme måte sammenstiller Ifergan en talemelding hun mottar fra en arabisk frier – som insisterer på å snakke til henne på arabisk («selv om jeg vet at du kanskje ikke forstår alt jeg sier») – med en scene der unge israelske jenter vifter med landets flagg under feiringen av Jerusalemdagen. Lyd og bilde viser begge sterke følelser, og ved å kontrastere disse to uttrykkene for nasjonalisme får seerne muligheten til å trekke sine egne konklusjoner om underliggende konflikter.

Ifergan redegjør aldri for meningen med noen av sammenstillingene. Filmens styrke er nettopp at den utfordrer seerne til å danne sin egen oppfatning av det de ser og føler, uten ledende fortellerstemmer eller actionscener med synkronisert lyd.

Personlig tolkning. Med denne teknikken drar Ifergan veksler på verker av visse andre filmskapere – særlig israelske Ron Tal, som får en takk i rulleteksten. Tals lovpriste film fra 2007, Children of the Sun, prøver å knuse populære oppfatninger om det kollektivistiske livet i de israelske kibbutzene. Her blir arkivopptak og amatørfilmer av tilsynelatende lykkelige kibbutzbarndommer sammenstilt med de anonyme stemmene til kibbutzveteraner, som beskriver smertefulle erindringer om ensomhet og press fra omgivelsene.
I likhet med kibbutzen er Klagemuren også et symbol på israelsk nasjonalisme som er blitt mytologisk idyllisert. Delvis skyldes dette de århundrene da jøder var nektet adgang til Klagemuren; et forhold som kulminerte i de 19 årene med jordansk styre før seksdagerskrigen i 1967.
Men, som Ifergan synes å antyde, er det ikke alle som ferdes ved dette landemerket som føler noen form for stolthet. Noen ser rett og slett på muren som en påminnelse om den uløste regionale konflikten. Andre, altfor travelt opptatt med å få orden på sine personlige liv, enser den kanskje ikke i det hele tatt.

Dette er en film som utfordrer seerne til å danne sin egen oppfatning av det de ser og føler.

Filmen siste scene er fra en krydderduftende seremoni som avslutter den jødiske sabbaten, der deltakerne frisker opp sansene sine som en forberedelse til den kommende uken. Ifergan kopler på høvelig vis denne scenen til en talt skildring av hvordan hun flytter inn i en ny leilighet – og legger ut på en ny reise i livet med fornyet energi.
Det er noe forfriskende ved Ifergans fremstilling av Klagemuren, et sted som har vært skildret i det uendelige opp gjennom historien. Filmen gir både en god oversikt over den robuste jødiske tilknytningen til Klagemuren, og en mulighet for seere til å reflektere over den myriaden av tolkninger som ett enkelt sted kan skape hos ulike besøkende.