(QUESTO ARTICOLO È TRADOTTO DA Google dal norvegese)
In relazione alla mostra Jill Johnston. La disintegrazione di un critico i Kunsthall di Bergen nel periodo dal 23 maggio all'11 agosto 2019, a cura di Fiona McGovern, Megan Francis Sullivan e “Axel Wieder#, ha Pressa Sternberg in collaborazione con Bergen Kunsthall ha pubblicato questo libro come tributo alla scrittrice, critica culturale e femminista americana Jill Johnston (1929–2010).
Aneddoti personali
La prima e più lunga parte del libro contiene molte delle recensioni di danza che Johnston scrisse nel periodo dal 1960 al 1974. Queste furono pubblicate sul settimanale di New York The Village Voice nella sezione "Dance", dove alla fine ottenne una permanente colonna sotto il proprio nome. Le recensioni sono caratterizzate da un tono politico-polemico e da un flusso di coscienza: lunghi paragrafi senza punteggiatura, spesso in forma di lettere con aneddoti personali.
I 1969 sto hun fram som lesbisk og ble dermed en av de første amerikanske journalistene som var åpen om sin seksualitet på trykk. Senere utga hun boken Nazione Lesbica (1973) om politisk lesbisk identitet og selvbiografien Madre legata (1983) om moderskap og det å vokse opp uten far.
Johnston fikk to barn i ekteskapet med Riccardo Giovanni Lanham (ekteskapet endte i skilsmisse etter seks år). I 1993 giftet hun seg med danske Ingrid Nyboe, og i 2009 giftet paret seg på nytt – ett år før Johnston døde av slag. Hun ble 81 år gammel.
Minner om Johnston
I den andre delen av La disintegrazione di un critico deler Nyboe sine personlige minner om Johnston, forfatter Bruce Hainley reflekterer rundt vitaliteten av Johnstons språk, og helt til slutt presenterer forfatteren Jennifer Krasinski et større biografisk rammeverk, inkludert tekster fra andre magasiner. Det kommer tidlig fram at Johnston ikke var som kritikere flest, og hun var på mange måter en superstjerne i New Yorks avant-garde-miljø.
I spalten «Critics’ Critics» (1965) skrev Johnston: «Criticism wears me out – it’s like riding a bike up and down the country hills in a race against a phantom judge.» Selv om hun ikke var danser, danset hun med ord. Anmeldelsene hennes kan beskrives som dansestykker, der hun ikke var redd for å by på seg selv – akkurat som en danser på en scene. Jeg kan forstå hvorfor hun skrev at «kritikk slet henne ut». Som leser blir jeg gladelig med på dansen.
Banebrytende for sin tid
Som kritiker var Johnston banebrytende og unik. Den tredje delen av boken inneholder blant annet uttalelsene til Andy Warhol (1928–1987) fra paneldebatten The Disintegration of a Critic: An Analysis of Jill Johnston på Loeb Center i New York City University i 1969. Debatten ble organisert av Johnston selv, og her deltok også kunstkritikeren David Bourdon (1934–1998), filantropen og kunstsamleren Giovanni de Ménil (1904–1973), skribenten og avant-garde-filmskaperen Walter K.Gutmann (1903–1986), kunstneren og forfatteren Ultra Violet (1935–2014), kunstneren Carloe Schneemann (1939–2019), kabaretskuespillerinnen, kunstneren og kritikeren Piccolo Picard (1899–1994), dr. Giovanni Atchley (1854–1940) og kunstkritikeren og skuespilleren Gregorio Battcock (1937–1980) Vi får vi en dypere innsikt i arbeidet hennes sett med deres øyne.
«Jeg har ikke et interessant liv i det hele tatt. Jeg dikter opp alt sammen.» Jill Johnston
Tre hundre tilhørere møtte opp til paneldebatten, der Johnstons arbeid ble kritisert og analysert av de ovennevnte paneldeltakerne. Johnston kom førti minutter for sent til arrangementet. Da hun omsider var på plass på scenen, leste hun opp en tekst hun hadde skrevet for den kommende ukens spalte i The Village Voice. En journalist fra ukeavisen Variety oppsummerte framføringen som «en bekreftelse på at hun er like forvirrende i virkeligheten som på trykk».
Subjektiv og selvbiografisk
Warhols uttalelser om Johnston under paneldebatten er tatt på kornet: «Øh, skrivingen hennes var alltid subjektiv, og i retrospekt var det alltid selvbiografisk. Hun kunne ikke omtale en konsert uten å fortelle oss hvordan hun kom seg dit, hva som skjedde på veien, problemene hennes med taxisjåføren, øh – hun tok aldri T-banen, så hun sparte oss for det – øh, hun så tydeligvis reisene til og fra teatrene som like viktige som selve koreografiene hun gikk for å anmelde.»
Johnston som kritiker, skribent og forfatter er et prakteksempel på at det ikke går an å skille mellom arbeid og privatliv. Som hun selv spøkte med: «Jeg har ikke et interessant liv i det hele tatt. Jeg dikter opp alt sammen.»
Etter å ha lest boken tenker jeg på hvor radikal hun må ha vært for tiden hun levde i, men også sammenlignet med anmeldelsene jeg leser nå til dags, som er tørre og overfladiske i forhold. Personlig, essayistisk journalistikk er en sjanger jeg gjerne ser mer av i norske og internasjonale aviser og magasiner, der journalisten ikke er redd for å by på seg selv og dele sine personlige opplevelser. Heldigvis har vi MODERN TIMES.
