"Il selvaggio non è finito. Lunga vita alla volontà!”

La natura selvaggia è finita?
Forfatter: Paul Wapner
Forlag: Polity Books (USA)
NATURA / Il tentativo di controllare la natura selvaggia a livello locale ha creato effetti incontrollati a livello globale. Dovremo ritrovarci a congelare e sudare di più in futuro, o la civiltà è molto più selvaggia?




(QUESTO ARTICOLO È TRADOTTO DA Google dal norvegese)

L'americano Paul Wapner è un professore di politica ambientale globale e ha già scritto il libro Vivere attraverso la fine della natura (2013). Qui considera cosa conservazione della natura è dopo quello che Bill McKibbens ha chiamato il postnaturale, l'idea della scomparsa della natura selvaggia e indipendente in un'epoca in cui l'uomo ha creato cambiamenti climatici, l'inquinamento e il saccheggio sfrenato delle risorse naturali sono onnipresenti. Nel suo nuovo libro La natura selvaggia è finita? Wapner discute di come il lato selvaggio represso della natura torni a perseguitarci.

L'obiettivo del moderno mondo capitalista è stato quello di creare un mondo sicuro e confortevole e combattere tutto ciò che è ribelle e imprevedibile. Sebbene nelle riserve naturali vi siano resti di natura libera e incontrollata, ironia della sorte anche queste sono gestite, monitorate e controllate. Qui possiamo ancora assaporare il sapore del selvaggio, che "stimola l'anima, esercita il corpo ed eleva lo spirito". Il libro di Wapner è scritto come una sorta di omaggio alla libertà naturaen, men han minner oss betimelig på at de fleste mennesker har en svært begrenset aksept for det ville. Ikke bare er man redd for slanger og rovdyr, men man irriterer seg over insekter og «skadedyr», kulde og varme. Den gjennomsnittlige amerikaner lever ifølge Wapner innendørs, i overbeskyttede naturfjerne soner, 93 prosent av tiden.

Kolonalisering og romantikken

Menneskenes anstrengelser for å etablere en livsform som er behagelig, ubesværlig og velorganisert, skaper en forsterket selvatichezza globalt, hevder Wapner. Ad direkte og indirekte veier fører temmingen av naturen til klimaforstyrrelser og økosystemer i ubalanse.

I disse tider virker det naturlig å føye virusepidemier som Covid-19 til listen over ville bivirkninger, for som mange har påpekt, sprer virus seg fra dyr til mennesker som en følge av at vi invaderer stadig mer av de siste villmarkene – og utnytter stadig flere ville animaliearter til mat, medisin og som eksotiske trofeer.

Hele økosystemer blir grepet av det Wapner kaller globale «spasmer».

For å forklare denne typen vekselvirkning mellom en villmark satt i fare av menneskeheten og uforutsette følger der naturen truer menneskeheten, opererer Wapner med en forenklet modell – like slående som den er ubegrunnet – der summen av villskap er konstant. Ut fra en slik logikk kan det ville dermed aldri betvinges, men bare forskyves til andre steder. Denne tankegangen minner vagt om entropi-prinsipper fra fysikken, der enhver sone av orden bare kan oppstå i bytte mot økt kaos i omgivelsene. Når Wapner gjør det ville til en konstant kraft, en slags universell uregjerlighet, mangler imidlertid hans modell enhver vitenskapelig forankring.

Historisk sett har det ville vært på en entydig retrett, og Wapner snakker så også om en colonizzazione og domestisering av den ville naturen. Kolonisatorenes bestrebelser for kontroll og egen komfort har presset både naturen og mer naturnære menneskesamfunn ut i en marginal eksistens, en kamp for overlevelse som ofte tapes. Naturen blir av det rasjonelle industrisamfunnet redusert til en ren ressurs, mekanismer vi kan gripe inn i for å oppnå våre mål. Motreaksjonen til moderniteten finner Wapner i il romanticismo, som fremhevet det organiske som noe vitalt og uutgrunnelig – et møte med det radikale Andre som kan lære oss noe vi har glemt.

I sitt mest effektive argument sier Wapner at vi i dag står overfor to muligheter: Vi kan fortsette i den moderne retningen – og prøve å få kontroll også over de ukontrollerte bivirkningene, som når vi sprøyter ut stadig mer insektgift fordi insektene har blitt motstandsdyktige. Alternativt kan vi ta et skritt tilbake og oppgi noe av kontrollen: begynne å tilpasse oss naturen snarere enn å tilpasse naturen til oss selv.

Å legge naturen i belter

Hvis vi globalt vil unngå å forsterke det ville ved å presse det unna, må vi ifølge Wapner invitere mer av det naturlige og uregjerlige inn i livet lokalt. Det innebærer for Wapner å oppgi noen av sivilisasjonens goder. Vi må omfavne et visst besvær og en kontakt med uregjerlige erfaringer: bevege oss mer til fots og per sykkel, finne oss i å fryse og svette mer, å lære oss å sameksistere med «skadedyr» og predatori.

Wapner innrømmer at «rewilding» ikke kan løse globale miljøproblemer. Likevel har han kanskje rett i at bevegelsen i retning av «rewilding» kan være terapeutisk – det er en respons, et skritt mot en frigjøring og aksept av det ukontrollerte. Med en psykoanalytisk logikk får den ville siden av naturen status som symptomer, som kan gi oss viktige innsikter om vi fortolker dem rett.

De fleste mennesker har en svært begrenset aksept for det ville.

Lokalt kan balansen kanskje gjenfinnes, men globalt er symptomene på feilslått kontroll mer voldsomme: Klimaforstyrrelser og hele økosystemer blir grepet av det han kaller globale «spasmer». Når vi prøver å ty til ingeniørmessige inngrep i hav og atmosfære, er det som å prøve å legge naturen i belter etter å ha drevet den til vanvidd, hvis vi skulle tillate oss å bygge videre på Wapners metaforer.

Det ville som gjenstår

Det virker i utgangspunktet lett å gi Wapner rett i vi burde at vi burde avkolonialisere naturen og prøve å «gjøre den villere og mer selvhjulpen».

Likevel kan det ta lang tid før naturen kan overlates til seg selv: Mange steder er naturen for syk, beskadiget og ustabil til å klare seg på egen hånd. Skoger er sårbare for illegal og (løssluppent legal) hogst, og ville dyr er sårbare for illegal (og løssluppent legal) jakt, fiske og handel. Atmosfæren er også sårbar for illegale (og uvørne legale) utslipp. Menneskets flukt fra den ville naturen inn i komfortsonens trygge luksus skaper heller ikke bare «ville» og voldsomme effekter, men utarming og svekkelse. Dette er Wapner fullt klar over, selv om han ikke finner plass til det i sin pamflett-retorikk.

I sin konklusjon «Det ville er ikke over. Lenge leve det ville!» virker Wapners retorikk fortsatt uavklart og litt forsert. En feiring av det ville som noe ukontrollert faller på sin egen urimelighet i den grad «det ville» skal betegne både ecologico ubalanse globalt og oppgivelse av komfort og kontroll hos mennesket – og samtidig skal være ensbetydende med en positivt betont robust, selvstendig natur.

Irrgangene i teksten avslører noe villedende i selve begrepet om det ville: Den ville naturen har blitt sett som sivilisasjonens motpol, men sivilisasjonen er i sin natur langt villere. De brutale og ofte misforståtte forsøkene på å temme naturen er bare halve problemet. At den moderno verden ikke har maktet å temme mennesket – vår løpske forurensning, uhemmede forbruksvekst og ville plyndring av naturen – er et langt mer påtrengende problem.

Abbonamento NOK 195 al trimestre