#Nadir Bouhmouch # s Movimento è una passeggiata poetica magnificamente filmata attraverso le vite dei poveri paesani marocchini che descrivono la loro opposizione ribelle a una miniera d'argento che ruba loro la terra e avvelena la terra con il cianuro. Tutto rappresenta un esempio scolastico dei molti casi sottostimati in cui piccole comunità protestano per il danno ambientale della ricca élite - e qui Movimento sulla speranza e sull'incoraggiamento, nonché una miriade di personalità colorate. Ma come molti altri che scrivono e dirigono un singolo film, Bouhmouch è troppo vicino al suo stesso materiale.

Movement on the Road '96

Il film inizia nel campo di attivisti secco, polveroso e spazzato in cima alla montagna di Alebban - una gola rocciosa con vista panoramica su una valle ocra e verso montagne lontane dove si nasconde la "settima miniera d'argento più grande dell'Africa". Nei cottage di pietra, gli abitanti del villaggio hanno tenuto d'occhio qui dal 2011: poi hanno chiuso la gru sull'oleodotto ormai arrugginito che aveva trasportato per molti anni l'acqua necessaria fino all'operazione di estrazione dell'argento.

Nel 2011, il suolo di Imider è stato avvelenato da perdite di cianuro.

La fonte d'acqua - che è costruita in una vasca di cemento - si trova all'interno dei confini di Imider, un piccolo villaggio nella valle, dove gli abitanti hanno scolpito una vita. Nel frattempo, una fertile zona di mandorli e campi d'orzo si trova in un angolo protetto dalle rovine di un forte coloniale francese. Il villaggio ha sperimentato che i pozzi hanno esaurito l'acqua dopo la metà degli anni '80 ha iniziato un'intensa attività di pompaggio per le miniere d'argento.

La prima serie di proteste è iniziata nel 1996, ed è da lì che gli attivisti del villaggio hanno portato il nome al movimento: Movement on the Road '96. I martiri dell'epoca - uomini che erano stati imprigionati o uccisi in combattimenti con la polizia - godono ancora di rispetto e ammirazione. Bouhmouch non fornisce dettagli su ciò che è accaduto durante queste proteste, ma ci riporta al 2011, quando la terra è stata avvelenata da perdite di cianuro e i mandorli appassiti e la resistenza si è riaccesa. Questa volta gli abitanti del villaggio presero in mano la questione: chiusero la gru attaccata alla condotta e occuparono la collina di Alebban.

Historien deres blir fortalt gjennom lokalbefolkningens egne ord, sanger, dikt og lokale tilstelninger, inkludert en herlig vårfest under åpen himmel, der foreldre og barna deres framfører små skuespill innimellom alle talene og visningene av inspirerende filmer om andre miljøaktivister.

Uvurderlig verdi

Den barske skjønnheten i de karrige knausene og steinete dalene (malt ut i scener med sauer og geiter som samler seg ved en stadig mer rusten vannrørledning), under en strålende og knallblå himmel, kontrasteres med grønne, friske farger fra den lille frodige dalen, der mandelblomstene springer ut «store som kuhover». Bortsett fra disse vakre stemningsbildene velger Bouhmouch å fortelle historien via landsbyboerne, som snakker seg imellom om det som skjer. Med denne tilnærmingen unngår regissøren nødvendigheten av en fortellerstemme, som uansett kan kjennes påtrengende til tider.

«Vi har lidd under tørke og inquinamento på grunn av denne gruven», sier en kvinne mens hun og vennene slår høy under et mandeltre. «Etter at vi stengte kranen til gruven, har vannet kommet tilbake. I fjor kunne vi ikke engang høste.» En annen kvinne legger til: «Men det betyr ingenting, for så lenge cyaniden finnes i jordsmonnet, er det ikke mye vi kan håpe på. Og når du forsvarer rettighetene dine, blir du bare undertrykt.»

Bouhmouch gjør ingen forsøk på å vise den andre siden av historien – det finnes ingen bilder av selve gruven eller intervjuer med noen knyttet til driften av den. Publikum blir bare enkelt informert om at gruven er en av de største og mest lukrative på hele det afrikanske kontinentet. Arresterte og fengslede landsbybeboere hevder de er utsatt for falske anklager. Filmen inneholder derimot ingen bilder fra rettssalen eller av sammenstøt med politiet. Men disse manglene er kanskje ikke viktige.

Movimento synliggjør den samlende kraften et felles mål har for en gruppe mennesker. Innbyggerne i Imider insisterer på at de ikke er maktesløse: De viser at de ved å skaffe seg kunnskap og nekte å la seg skremme kan gjøre en forskjell i en av de mange frontlinjene for den , kologiske bevegelsen# – en bevegelse som fortjener støtte fra alle som er opptatt av å kjempe for en mer rettferdig og likeverdig verden. Beskyttelsen av miljøet er uvurderlig sammenliknet med den globale kapitalismens tarvelige forherligelse av penger.