(QUESTO ARTICOLO È TRADOTTO DA Google dal norvegese)
21.10.1967
Lunedì mattina presto è arrivato il messaggio dall'Avana che speravamo non arrivasse: Che Guevara è morto. Era Fidel Castro, anche se in un discorso radiofonico al popolo cubano ha confermato che il grande leader rivoluzionario era caduto in battaglia contro le forze boliviane, forze speciali addestrate alla guerriglia negli Stati Uniti. Non è la prima volta che c'è una notizia sulla caduta del Che, e per molto tempo abbiamo sperato che anche questa notizia fosse falsa. Ma poi la foto dell'uomo assassinato è apparsa sui giornali e in televisione. Per la CIA, questo assassinio è una vittoria gloriosa. Per i popoli oppressi dell'America Latina è una perdita quasi insostituibile.
Che Guevara ble knapt 40 år gammel. I løpet av det relativt korte tidsrom – fra han trådte frem som en av verdens mest begavede geriljaledere og teoretikere under den cubanske revolusjon – har hans navn blitt et begrep og et ideal for revolusjonære over hele verden. Han var Castros nære medarbeider under revolusjonen, og i de første grunnleggende år var han industriminister i revolusjonære regjering. En mann av et mindre format ville ha slått seg til ro med dette. Han var revolusjonshelten, elsket og beundret av et helt folk. Bare Castro selv sto over ham i rang. Frivillig ga han avkall på alt dette. Da han plutselig forsvant fra det offentlige liv i Havanna, begynte man overalt å stille spørsmålet: Hvor er Che? Er han falt i unåde, er han likvidert?
Svaret kom da Castro offentliggjorde avskjedsbrevet han hadde mottatt før Che forlot Cuba: Che ga avkall på sin stilling som minister, sin militære rang og sitt cubanske statsborgerskap, for å føre revolusjonen videre i andre latin-amerikanske land. «Her etterlater jeg mine reneste håp, de kjæreste av dem jeg har kjær,» het det bl.a. i brevet (hans kone og barn ble igjen på Cuba). «Jeg bringer med meg til nye slagmarker den tro du ga meg, mitt folks revolusjonære ånd og følelsen av å utføre den helligste av alle plikter: å kjempe mot imperialismen hvor jeg enn befinner meg.»
Dette brevet gir et gripende uttrykk for Che Guevaras storhet, hans menneskelige varme og selvutslettende offervilje og lojalitet mot den sak han hadde viet sitt liv til. Castro uttalte da han offentliggjorde brevet: De som betrakter de revolusjonære som harde, kalde og ufølsomme, kan i dette brev lese noe annet. (Brevet er offentliggjort i Orientering nr. 40, 1965.) Fra nå av ble Che Guevara det store motsigelsens tegn i Latin-Amerika. USA og deres medsammensvorne i Sør-Amerika – forbrytelsens og forræderiets internasjonale – fryktet ham og jaget ham som en fredløs. For de undertrykte latin-amerikanere ble han symbolet på frihet fra undertrykkelse og menneskelig fornedrelse.
I dag ved hans død kan vi stille spørsmålet: Er dette håpet nå drept? Che Guevara har selv gitt svaret i det budskap han sendte til OLAS-konferansen i Havanna. Hovedtesen i dette budskapet er at de undertrykte folk i Asia, Afrika og Latin-Amerika bare kan vinne frihet ved en samordnet væpnet kamp. Han spår at denne kampen vil bli blodig og hard. Han viser til det vietnamesiske folks kamp mot amerikanerne, og maner alle revolusjonære til fasthet og ubøyelighet i kampen mot det endelige mål: ødeleggelse av imperialismen. «Hvor strålende ville ikke vår fremtid være om to–tre eller mange Vietnam-kriger blomstret opp av hatet på vår jord!»
Det budskap han etterlot seg vil i stigende grad bli en inspirasjonskilde for folkene i alle undertrykte land, det vil bidra til å øke det håp han selv var med og tenne. Han visste at han kjempet med livet som innsats. Slutten og budskapet er en visjonær forutsigelse av den skjebne som skulle ramme ham selv bare noen måneder senere. «Hver dag må vi forvente å trekke vårt siste åndedrag over en jord som er fuktet med vårt blod. Hele vår handling er et krigsrop mot imperialismen og et rop om enhet for alle folk mot menneskehetens største fiende, De forente Stater. Hvor døden enn måtte overraske oss, velkommen skal den være, hvis bare dette vil bli hørt av andre ører, slik at andre hender vil strekke seg ut for å gripe våre våpen. Slik at andre mennesker gjør seg rede til å stemme i den sorgfulle sang av mitraljøsenes smatring og nye rop om krig og seier.»
Vi lyser ufred over hans minne.
